USA er blitt et symbol for frihet for mange kubanere. Men denne jentas oppfattelse av Cuba libre er nok vidt forskjellig fra styresmaktenes – og Donald Trumps.
Otto Münchow
Cuba libre
| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #36, mars 2017 |
Realiteten er at kubanere allerede har opplevd en ny tid, uavhengig av de siste politiske virvelvindene. Nye impulser har det siste tiåret satt sitt merke på landet. De tok fart da Fidel Castro overlot makten til sin bror i 2006. Nå er presidentskiftet i USA det store usikkerhetsmomentet, selv om det for kubanere flest neppe får store konsekvenser; ikke med det første i alle fall.
Foreløpig har ikke Donald Trump signalisert hva han kommer til å gjøre med Cuba, USAs historiske fiende bare 150 kilometer sør for Florida. Det er forventet at han kommer til å stramme inn USAs Cuba-politikk, men samtidig tilkjennega han under valgkampen at han støttet tanken på en normalisering mellom de to landene og at 50 år var nok – underforstått 50 år med økonomisk blokade av nabolandet i sør. I februar i år uttalte pressesekretær for det Hvite Hus, Sean Spicer, at Donald Trump vil foreta en full gjennomgang av USAs Cuba-politikk. Menneskerettighetene vil være en viktig del av Trumps reviderte politikk, sa pressesekretæren.
De voldsomme forandringene på Cuba er påtagelige
En artikkel i Washington Post fra januar slår fast at Obamas historiske skritt for å normalisere forbindelsene med Cuba ikke har bremset undertrykkelsen av Castro-regimet. Ifølge eksperter avisen har snakket med, vil Trump-administrasjonen ventelig gå for en tøffere tilnærming. Det kan handle om både å begrense turisme, ta tilbake det avisen kaller stjålne, amerikanske eiendeler og krav om menneskerettighetsreformer på Cuba.
Amerikanske turister på biltur i gamle, amerikanske biler langs strandpromenaden El Malecon er blitt et vanlig syn i Havanna. Foto: Otto Münchow
Amerikanske turister har allerede inntatt det nye Cuba. Det er ikke så mange år siden det igjen ble tillatt for amerikanske turister å reise til Cuba, og det eksisterer fortsatt restriksjoner, men nå valfarter de nærmest til dette «annerledeslandet» i sør. Uavhengig av hva Donald Trump kommer til å foreta seg overfor Cuba, regner de fleste jeg har snakket med, at denne åpningen vil bli vanskelig å reversere.
– Jeg elsker landet. Det er tredje ganger jeg besøker Cuba i løpet av det siste året. Det forteller et middelaldrende par før de setter seg inn i en overhalt Pontiac fra 1958. På bilen vaier det kubanske flagget side om side med det amerikanske. Paret fra USA representerer de nye vindene som blåser over denne siste karibiske kommunistklatten på den vestlige hemisfæren.
De voldsomme forandringene på Cuba er påtagelige. Ikke siden sammenbruddet til den kommunistiske Østblokken med Sovjetunionen i spissen, har Cuba gjennomgått et så dramatisk hamskifte som i løpet av de siste par årene. Skiftet henger delvis sammen med omslaget i de politiske vindene mellom USA og Cuba, men drives enda sterkere fremover av indre nødvendighet og behovet for å styrke landets økonomi.
Under spesialperioden rett etter Sovjetunionens fall var det tomt i butikkhyller og på de få serveringsstedene som eksisterte. Denne kafeen hadde ikke annet enn en panne med limonadesaft å tilby. Foto: Otto Münchow
Endringene er synlige overalt, ikke minst sammenliknet med kriseårene rett etter at støtten fra Sovjetunionen falt bort. Mitt første møte med Cuba var under det som ble kalt «el período especial»; spesialperioden. Det var i 1991, bare måneder etter at landet hadde fått bunnen revet ut som en følge av Østblokklandenes sammenbrudd.
Alt manglet; strømstans var mer regelen enn unntaket, offentlig transport var ikke-eksisterende, matmangel preget hverdagen, folk var nærmest i sjokk. Da Cuba var under Sovjetunionens vinger, hadde kubanerne hatt relativ bra velstand. Nå var alt røsket bort.
Helt siden min første reise til Cuba har jeg skrevet postkort og e-post til min datter fra landet. Hun ble født året før jeg besøkte Cuba for første gang, og jeg tok henne med dit første gang da hun var åtte.
Min kjære Tanita! Matanzas, juli 1991
Du er ennå for liten til å forstå det jeg skriver, men jeg håper det likevel kan bli en form for felles reiseopplevelse. I dag fotograferte jeg Fidel Castro da han holdt en vel fire timer lang tale under feiringen av den kubanske nasjonaldagen. Det var laget som en storslått fest der også Nelson Mandela deltok. Ellers er det ikke så mye å feire for kubanere. De sliter med å få endene til å møtes. Som de alle sier her: No es fácil – det er ikke lett. De fleste dagene må familien som jeg bor hos, stå timer i kø for brød, melk eller egg på rasjoneringskortet. Heldigvis slipper du noe slikt der hjemme.
De aller kjærligste hilsener fra din far
Det var sent på kvelden da jeg kom inn for landing til mitt første møte med Cuba. Jeg lurte på hvor i all verden Havanna lå. Utenfor vindusgluggen var det svarte natten. Enhver annen millionby, selv i de fattigste land i verden, ville ha funklet som en stjernehimmel, sånn fra luften. Men altså ikke Havanna under spesialperioden.
Strømstans var mer regelen enn unntaket, matmangel preget hverdagen.
Da jeg senere på kvelden kjørte inn fra flyplassen, var det fortsatt like beksvart. Først da jeg kom inn til hotellet midt i sentrum, lyste en ensom pære opp inngangspartiet. Det føltes som å stige inn i en annen, ubestemmelig verden. Jeg delte en skranglete taxi med to briter inn fra flyplassen. De var minst like overrasket som meg over det totale mørket utenfor.
Kubanerne har måtte lære å improvisere og klare seg med det de har. Denne eldre damen og hennes familie har tatt i bruk det som en gang var en garasje, som stue. Bilen står der fortsatt, men er ikke i kjørbar stand. En gang skal de nok få den på veien igjen. Foto: Otto Münchow
– Er dette det kommunistiske tropeparadiset? spurte Ian, den ene av britene, en forretningsmann som hadde hørt at Cuba var et vakkert og forførende land.
Det var det – og er det fortsatt. Men kanskje ikke helt for vestlige turistøyne. Eller kubanske øyne, for den saks skyld. 90-årene ble spesielt tunge for de alle fleste kubanere. De overlevde på de magre rasjonene på libreta’en – det statlige rasjoneringskortet, ved hjelp av ren oppfinnsomhet og en ubøyelig vilje til ikke å gi opp. De holdt hjulene i gang i et samfunn som holdt på å bryte sammen og i realiteten var konkurs. Spesialperioden var også en epoke der kontroll og politisk overvåkning ble strammet ytterligere inn.
Min aller kjæreste datter! Havanna, oktober 1994
I dag møtte jeg et ungt par som er i opposisjon til regimet her på Cuba. Vi møttes i en rundkjøring midt i et trafikkert veikryss for ikke å risikere å bli avlyttet. Der mange kubanere i disse dager flykter over til USA, har Annia og Miguel valgt å være igjen for å kjempe mot de kubanske styresmaktene. De har flere ganger vært arrestert og forhørt, men det tar ikke motet fra dem. Håper du har det bra der hjemme.
Klem fra pappa
Under spesialperioden var turismen så godt som fraværende. De få restaurantene som eksisterte, kunne gjerne presentere en meny, men sannsynligheten for at de faktisk kunne servere noe av det som stod på menyen, var bortimot null. Et fåtall hoteller eksisterte og tok blodpriser for dårlig standard. Og kaféliv? Bare til å glemme.
El comandante Fidel Castro under en av sine energiske og timelange taler for de kubanske folket. Foto: Otto Münchow
Spol 25 år frem i tid. I dag er Havanna ikke til å kjenne igjen. Sett fra luften om natten er den som en hvilken som helst annen millionby. Det funkler og glitrer fra lys overalt. Og gjennom gatene i sentrum av Havanna kan du med få skritt hoppe fra bar til bar eller kafé til kafé. Restaurantene dekker hele spekteret fra fastfood til gourmetmat, og snart er hvert eneste gjenværende koloniale byggverk rehabilitert og omskapt til et inntagende hotell.
Det var første kvelden under mitt hittil siste Cuba-besøk, for bare noen måneder siden. Jeg satt på takterrassen til det siste tilskuddet av eleganse og smakfullhet. Under en tropisk stjernehimmel ble vi, jeg og Sven Creutzmann – en god venn og kollega av meg som er bosatt på Cuba, disket opp for med den ene lekre retten etter den andre. Lyset var dempet, gulvet holdt i marmor, møblementet i rådyrt skinn og stål. Servitørene var ytterst diskrete, men hele tiden oppmerksomme på våre behov. Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg ha sittet på den beste restauranten i Miami eller i Rio de Janeiro.
Sven Creutzmann har fulgt utviklingen på Cuba over tid. Her på en av de mange restaurantene som er dukket opp i Viñales. Foto: Otto Münchow
– Hvordan har Cuba kunnet forandre seg så enormt?, spør jeg min venn.
– Det er tre faktorer som er årsaken til endringene du ser. Det første og kanskje viktigste var at de kubanske styresmaktene lot kubanerne få tilgang til dollar. Det endret den kubanske økonomien nesten over natten, svarer han.
Før 1993 var det ulovlig for kubanere å være i besittelse av dollar. Endringen gjorde det mulig for kubanerne å handle i butikker som opprinnelig var beregnet for utlendinger. Og det åpnet opp for at eksilkubanere begynte å sende hardt tiltrengt utenlandsk valuta til sine slektninger i hjemlandet – og derigjennom bidro til å løfte landets økonomi.
Det har alltid vært en del av den kubanske folkesjelen: Leve nå – ta utfordringene når eller hvis de kommer.
Den andre faktoren, påpeker min venn, var at styresmaktene åpnet opp for små private restauranter og overnattingsstedet – såkalte paladares og casas particulares. Det fikk gang i omsetningen, blant annet fra den økende turistvirksomheten. Og den siste faktoren er nettopp turistindustrien. I dag strømmer turistene i milliontall til Cuba. Og mer skal det bli, om kubanerne får det som de vil – og om amerikanerne endelig får reise fritt til det fargerike og forførende tropeparadokset.
Kjære Tanita! Viñales, november 1999
Jeg har vært på gården som du bodde på da du var med meg til Cuba i fjor. Både Catarina og Miguel spør etter deg. De husker hvordan du gråt hele den første dagen vi var hos dem – og hvordan du gråt igjen da vi reiste herfra igjen en uke senere. De syntes det var så søtt. Det var jo litt av en omstilling for deg, fra norsk overflod til enkelt bondeliv, uten innlagt vann og strøm. De har det ikke lett, det gamle paret, men klarer seg med det de dyrker av jorden og er alltid i godt humør. Forskjellen mellom dem og kubanere som tjener penger fra turister er slående. Jeg skal hilse så mye fra begge to. Spesielt Miguel spør når du kommer tilbake.
Kjærlig hilsen pappa
Det første brevet artikkelforfatteren skrev til sin datter, Tanita, fra Cuba. Foto: Otto Münchow
Ved siden av inntekter fra leger som jobber i utlandet, sukker- og nikkelutvinning, har turistindustrien blitt den viktigste næringen. Turisme har blitt et økonomisk lokomotiv for Cuba. Under spesialperioden satte kubanske myndigheter seg et mål om å få én million besøkende til landet. I 2014 oversteg tallene tre millioner. De siste to årene økte tallet med ytterligere ti prosent, og en tilsvarende – eller større – økning er ventet i år.
Etter at tøværet mellom Cuba og USA satte inn, er det som om en virvelvind har truffet den karibiske kommunistøya. Nå er det som om resten av verden vil oppleve det «ekte» Cuba før den amerikanske turistmaskinen kommer og valser ned det som oppfattes som genuint og uforfalsket. Det hersker nærmest en oppjaget stemning blant europeere, kanadiere, japanere og tilreisende latinamerikanere; som om det var siste utkall før ragnarok.
Artikkelforfatterens datter, Tanita (t.v.), og hennes kubanske venninne Allison, bader i innsjøen nedenfor gården i Viñales der datteren bodde i en uke da hun var åtte år.
Ta landsbyen Viñales, vest på Cuba. For bare noen år siden var det en liten, bortglemt hemmelighet som bare lokale og enkelte villfarne utlendinger kjente til. Det fantes én paladar i hovedgaten, i tillegg til tre nedslitte hoteller i utkanten. Viñales var preget av en tilbakelent og søvndyssende tilstand.
Nå ligger barene og kafeene som perler på en snor nedover hovedgaten. Og ifølge uoffisielle kilder skal det være rundt femten hundre private utleierom i tillegg til de tre statlige hotellene. En strøm av turister vandrer hvileløst opp og ned hovedgaten med kameraer høyt hevet på utkikk etter det autentiske Cuba. Mellom serveringsstedene har det dukket opp suvenirbutikker som selger billig juggel og simpelt krimskrams. Dette er blitt en del av det «ekte» Cuba.
Gateliv i gamlebyen i Havanna. Selv om Unesco har satt i gang et storstilt rehabiliteringsprosjekt av gamlebyen, er forfallet påtrengende mange steder. Foto: Otto Münchow
– Det er rene Klondyke-stemningen her i Viñales, forteller Jean Pierre, eieren av 3J, en av de mest populære restaurantene og barene i landsbyen. Litt lenger opp i gaten har han nettopp startet opp enda et spisested som også går så det suser. Jean Pierre vedkjenner med et bredt smil at enhver kan tjene penger i Viñales akkurat nå.
– Men det krever sitt å starte opp med noe på Cuba. Fortsatt mangler vi normal tilgang til alt. For tiden får jeg for eksempel verken fatt i profesjonelle kjøleskap eller espressomaskiner til restaurantene mine. Det som tar under et år å bygge opp andre steder, kan ta årevis å få til her på Cuba.
I dag er Havanna ikke til å kjenne igjen
Jean Pierre legger til at det først for noen år siden ble mulig å tenke profesjonelt som privat restauratør. Da Fidel Castro åpnet opp for at kubanere kunne drive private restauranter, ble det satt et tak på tolv stoler i restaurantene. Det var broren Raúl Castro, etter at han tok over makten i 2006, som gradvis økte antall stoler til femti, og som dermed gjorde det mulig for private restauratører å drive effektivt og profesjonelt.
Kjære datter! Trinidad, desember 2005
Denne gangen bor jeg delvis hos en familie jeg er blitt kjent med her i Trinidad. De har en sønn som har flyktet til USA og et barnebarn som de aldri har sett. Og så har de en datter som er gift ogsom har flyttet med mannen sin til Tyskland. Ekteparet har ominnredet to av rommene til utleie, som de nå i realiteten lever av. Men de klager på at det ikke er lett, når myndigheten innkrever en skatt på tilsvarende over 1500 kroner hver måned, uansett hvor mange gjester de har. Noen måneder taper de faktisk penger. Nettopp denne type utleie og de mange, private restaurantene har gjort at Cuba ikke lenger er til å kjenne igjen sammenliknet med da du var her.
Klemmer fra pappa
Jean Pierre tilhører den nye generasjonen av bisneros, forretningsmenn. Det var tidligere et ord som var negativt ladet på Cuba, den gang det å tjene penger privat var sett på som kontrarevolusjonært. Men alt dette endret seg med maktovertakelsen til Raúl Castro.
Den økonomisk liberalismen som er blitt innført på Cuba, har åpnet for at privatpersoner kan starte egen virksomhet innen for et begrenset antall bransjer. Her selges det saft fra en tidligere garasje. Foto: Otto Münchow
Lillebror Raúl har åpnet opp for en økonomisk revolusjon i landet – hvis en nå kan tillate seg å bruke et slikt ord om liberalismens forsiktige inntog i Cuba. Mens storebror Fidel fordømte det økonomiske tøværet først i Østblokklandene og dernest Kina, har Raúl Castro omfavnet tanken på, og kanskje sett nødvendigheten av, å slippe taket på en fullstendig sentralstyrt økonomi.
Fidel Castro var den glødende ideologen og hadde de store vyene like mye for verden som for Cuba. Raúl Castro er pragmatikeren og den jordnære som er opptatt av praktiske løsninger. Under hans regime har kubanerne fått større økonomisk frihet. Parallelt har han strammet inn den politiske kontrollen. Mange kubanere opplever overvåkning og innstramming av menneskerettigheter på et nivå som de ikke har erfart på lenge.
En stor fest og konsert ungdommer fra andre land som studerer på Cuba, på El Malecon. I bakgrunnen reiser Hotel Nacional seg, et av de flotteste hotellene på Cuba. Foto: Otto Münchow
Propagandaen er imidlertid tonet ned. De store massemønstringene er borte, og der Fidel Castro var den karismatiske lederen som titt og ofte holdt timelange taler, er broren lite frempå og synlig i offentligheten. Men det er ikke tvil om at det er han som trekker i trådene.
– Moderniseringen av økonomien betyr ikke at Cuba stiller spørsmål ved det politiske systemet. Myndighetene nekter til og med for at det pågår en reform, påpeker Wilfred, en utenlandsk bisnero som driver et turistkontor i Havanna.
– Det er likevel ikke tvil om at Cuba gjennomgår enorme forandringer – uansett hva en velger å kalle det. I tillegg til privat forretningsdrift innenfor enkelte områder, er for eksempel kjøp og salg av eiendom blitt legalisert; det er blitt tillatt for kubanere å kjøpe og eie datamaskiner og telefoner, de kan i dag ta inn på turisthotell – noe som tidligere var forbeholdt utlendinger – og begrensningene som gjaldt utreise fra landet, er blitt opphevet.
Wilfred legger til at tiltakene har hatt positiv innvirkning på økonomien. Ikke desto mindre er penger som sendes fra eksilmiljøet fortsatt en av landets største inntektskilder. En undersøkelse gjort i 2012, viste at det ble sendt penger hjem til Cuba verdt rundt 2,6 milliarder dollar.
Gatekunst og propaganda i bydelen Marianao, noen mil utenfor sentrum av Havanna. Foto: Otto Münchow
Den nye økonomien har skapt et skille i landet. De som har tilgang på utenlandsk valuta, opplever et økonomisk løft, mens resten – det store flertallet av kubanere – fortsatt ikke får ta del i de nye tidene. Forandringene går langsomt, og det vil ta lang tid før hele landet blir løftet opp.
Snart er hvert eneste gjenværende koloniale byggverk rehabilitert og omskapt til et inntagende hotell.
– Det vi ser nå, er ubetinget positivt. Men fortsatt henger gammelt tankegods igjen – arven etter Fidel Castro. Styresmaktene har vanskelig for å slippe rattet selv når de åpner opp for en delvis privatisering av økonomien, bemerker Wilfred.
Kjæreste Tanita! Havanna, oktober 2016
Cuba forandrer seg så raskt nå, at det nesten ikke er mulig å følge med mer. Det som var virkeligheten i går, gjelder ikke lenger i dag. Ikke minst er innslaget av amerikanske turister påfallende. De har allerede begynt å sette sitt preg spesielt på Havanna. De leier gjerne en kortesje av gamle amerikanere fra før 1959, setter det amerikanske flagget på fronten av hver bil og kjører så på rad og rekke nedover El Malecon – strandpromenaden i Havanna. Det er så Trump ville ha bifalt dem. Selv om han vinner presidentvalget, er det ingen av amerikanerne som jeg snakker med som tror det er mulig å reversere den tilnærmingen som er satt i gang mellom USA og Cuba. Skal bli spennende å se.
Kjærlig hilsen din far
For ikke lenge siden spurte jeg min venn hvordan han og kubanere ser på presidentskiftet i USA. Frykter de hva Donald Trump vil komme til å gjøre med sin ennå ikke avklarte Cuba-politikk?
– Cuba har aldri – ikke siden Fidel tok over landet – fryktet noe som helst, og vil heller ikke i nær fremtid gjøre det. De frykter derfor helt sikkert ikke hva Trump vil kunne komme til å gjøre. Cuba har opplevd alt; den amerikanske blokaden, invasjonen av Grisebukta, Cubakrisen, krisen etter den sosialistiske blokken brøt sammen og så videre, sier Sven.
Den gamle oljefabrikken Fábrica de Arte Cubano er omgjort til et gigantisk kultursenter med gallerier, puber, scener og samlingspunkter. Her beundrer besøkende et foto av Enrique Rottenberg, en argentisk kunstner bosatt på Cuba. Foto: Otto Münchow
Han legger til at med unntak av Carter-årene og de siste to årene med Obama, har Cuba siden 1959 vært i en permanent kamp med den til enhver tid sittende amerikanske regjeringen.
Ikke desto mindre samler skyene seg i horisonten, påpeker Sven. Ikke bare på grunn av Trump. I løpet av de to siste årene har mange venstreregjeringer og støttespillere til Cuba i Latin-Amerika forsvunnet. Ikke minst har Hugo Chavez’ bortfall gjort det vanskelig. Venezuela er ikke lenger villig til å støtte Cuba på samme måte som tidligere.
Det kan være at mørke skyer bygger seg opp. Men foreløpig tar kubanerne fremtidsutsiktene med stoisk ro. Det har alltid vært en del av den kubanske folkesjelen: Leve nå – ta utfordringene når eller hvis de kommer.
Den nye tiden på Cuba: Folk samler seg ved wifi-knutepunkter i Havanna for å komme på nettet, som her ved kultursenteret og kinoen Yara. Foto: Otto Münchow
Det er lørdag kveld. Jeg står i kø utenfor Fábrica de Arte Cubano. Det er et av de nye, mest hippe stedene i Havanna. En gigantisk, tidligere oljefabrikk er blitt omdannet til noe som nærmest må kalles et kultursenter. FAC, som det kalles, er der en går for å ta en drink, flørte og overhøre den siste sladderen, mens en tar inn over seg en sofistikert, banebrytende multimedia-happening, eller en avantgarde-utstilling eller hører på de siste skuddene på den kubanske rockescenen.
– Kan du ta et bilde av meg og min venninne?
En ung kvinne i køen snur seg mot meg og rekker meg mobiltelefonen sin. Jeg tar et bilde, vi snakker sammen og jeg får vite at hun kommer fra Santiago de Cuba, lengst øst i landet. Deretter vender hun oppmerksomheten tilbake til sin Facebook-app, som den naturligste tingen i verden.
Det er likevel ikke mange årene siden internett var utenfor kubanernes rekkevidde. Fortsatt er det bare tilgjengelige på en håndfull utvalgte wifi-knutepunkter i Havanna. Et av dem er her ved FAC. Slik er Cuba, den nye tiden sniker seg langsomt innpå, men den får sin egen vri. Med eller uten Fidel Castro. Og helt uavhengig hvem som er president i USA.
