I teaterstykket «Barnet» av Jon Fosse venter Fredrik (Hermann Sabado) og Agnes (Hanne Skille Reitan) barn. Og barnet er så etterlengtet…
Fra ensomhet til håp
I Jon Fosses «Barnet», som er nyoppsatt på Nationaltheatret, møtes Agnes og Fredrik ved et busskur. Hun er så ensom at hun går rundt og spør folk hun møter om hva klokken er – eller hun ber om fyr. Så får hun i det minste noen å snakke med den dagen. Hun virker nervøs og keitete. Han har med seg noen ølflasker i en plastpose. Det er mye som tyder på at han drikker for mye. Arvid er den tredje personen ved busskuret, han samler tomflasker som han kan pante. Han har også kjent Agnes en gang i fortiden. Nå unngår hun ham.
Det blir derimot et par av ensomme Agnes og Fredrik, og det skjer nesten ved et mirakel. Plutselig oppdager de en kirke som de aldri har sett før, så går de inn i den, og det neste som skjer er at Agnes er gravid. Om unnfangelsen skjer inne i kiken er tvilsomt, men dramatiker Jon Fosse kan tillate seg store laguner i handlingen, hvor vi publikummere må fylle inn hullene selv.
Dilemma
Hvordan komme seg seg ut av ensomhet? Er et parforhold løsningen? I så fall; til hvilken pris? Blir man mer eller mindre ensom hvis parforholdet skulle vise seg å være dårlig? Kan man døyve ensomhet med venner, eller gjennom å leve gjennom et barn? Eller handler det om å selv åpne opp?
I neste øyeblikk er Agnes gravid og hun og Fredrik befinner seg i en leilighet. Den er ikke ideell, får vi vite, men noe skur er den ikke. Moren til Agnes kommer på besøk, og forsofne Arvid med sitt kontaktbehov har slått seg ned utenfor og ringer stadig på – men slippes ikke inn.
Og noen øyeblikk etter – stykket varer ikke mer enn halvannen time – ligger Agnes i en hvit sykehusseng, og legen og sykepleieren er bekymret. Barnet vil enten ble født prematurt, eller det kan dø rett etter fødselen. «Det kan gå bra», gjentar Agnes, som et mantra.
Lyset dempes, Agnes ligger der ensom. Fredrik er ute for å ta seg en røyk. Så kommer han tilbake, og han og Agnes snakker om barnet som skal komme. Hun kjenner liv i magen. Musikken i bakgrunnen er nesten umerkelig til stede i hele denne scenen, men her øker den i styrke. Med ett brytes den brutalt av, og lyset på scenen skifter samtidig fra mildt gyllent til klinisk blåhvitt. Dette er stykkets vendepunkt.
Tabu
– En sterk tekst og en sterk oppsetning. Jeg satt igjen med mange tanker og opplevelser – men det sterkeste er håpet. Det ender jo med håpet om noe bedre, om et bedre liv for disse ensomme menneskene, sier førsteamanuensis Silje Reme ved Psykologisk Institutt på UiO.
Reme, som har truffet mange Agnes-er og Fredrik-er i sin praksis, påpeker at ensomhet er like tabu som før. Hvis ikke mer i den Facebook-alderen vi lever i, med kravet til å stille sin vellykkethet til skue. Ensomhet er skambelagt – pinlig. For å unnslippe skammen gir man gjerne et inntrykk av hvilket blomstrende sosialt liv man har, hvor ensom man enn måtte føle seg.
Det er vanlig å føle seg ensom, enten ofte eller permanent viser forskningen som Reme refererer til. Ifølge Statistisk sentralbyrå (Levekårsundersøkelsen fra 2008) er de yngste og de eldste av oss mest ensomme. Omtrent 20 prosent av oss lever dessuten alene, litt flere blant de yngste og adskillig flere blant de aller eldste. Hele førti prosent av de av oss som er mellom 16 og 24 er plaget av ensomhet en eller flere ganger i løpet av en fjortendagersperiode, mens de som er fra 25 til 44 er litt mindre ensomme – her er tallet «bare» 30 prosent. Agnes og Fredrik er nok i den siste gruppen, for sykepleieren sier oppmuntrende til dem at de kan jo få flere barn – for de er fremdeles unge, om enn ikke svært unge.
Død
– Det er klar sammenheng mellom lav inntekt og utdanning og ensomhet, og en enda klarere sammenheng mellom ensomhet og dårlig helse. Selv om vi ikke får vite så mye om disse personene, virker de marginaliserte, og slik Hanne Skille Reitan spiller henne, virker særlig Agnes svært sårbar. Hun skyr intimitet, er på vakt, og blir lett irritert over den velmenende moren, kommenterer Reme.
– Hun kan ha en depresjon, og jeg fikk en følelse av at hun kanskje går på trygd, og at Arvid og Fredrik også har en løs eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet. De lever i hvert fall ikke på livets solside.
Psykologen definerer ensomhet som en subjektiv følelse av savn – et uoppfylt ønske om å ha kontakt med andre, å ikke føle ekte og autentiske bånd til dem man har rundt seg.
– Da handler det mer om at man ikke våger å være åpen om den man er. Altså at det er avvik mellom den man presenterer på sosiale medier og i sosiale sammenhenger, og det man egentlig opplever og føler. Mange frykter at dersom de er åpne om hvem de er, med de svakheter og tilkortkommenheter de har, vil de ikke bli akseptert og tatt imot, sier Reme.
– Den ensomme opplever seg som «utstøtt fra flokken». Opplevd ensomhet er en viktig kilde til kronisk stress som kan få alvorlige helsekonsekvenser. Ensomheten aktiverer de samme områdene i hjernen som fysiske smerter og kan oppleves som en fysisk smerte i kroppen. Det kan gi en systemisk inflammasjon, og øke risikoen for en rekke aldersrelaterte lidelser som Alzheimer, slag, høyt blodtrykk og tidlig død.
Sorg
– Det er i alt seks personer på scenen, og mye tyder på at i hvert fall fem av dem er ensomme. Men mot stykkets slutt har to av dem skapt noe som virker som et varig parforhold. Er dette hovedveien ut av ensomhet?
– Det kan i hvert fall virke som om Fosse mener det. Og det er vel også ofte sånn. Men gode venner demmer også opp for ensomhet, og det kan dessuten være mye ensomhet i dårlige forhold. Det er jo den subjektive følelsen av ensomhet som teller, påpeker Reme.
– Hvilken rolle spiller barnet – som jo er stykkets tittel?
– Barnet fødes jo ikke; vi får ingen lange våkenetter, melkespreng og kolikk. Jeg opplever dette barnet nærmest som et symbol, et håp. Det er også interessant at stykket heter «Barnet», ikke «Fosteret». Agnes og Fredrik insisterer på at det er et barn. De gjentar til hverandre hvor viktig det er å huske barnet. At barnet var et barn, et menneske, at de to har sett det. At sykepleieren har sett det, at legen har sett det. At det er begravet med prest til stede, at det har en grav.
– Er dette en vanlig sorgreaksjon?
– Svært vanlig. Og underkommunisert. Mange foreldre trenger en slik «closure» for å gå videre, et ritual. Det dreier seg ikke nødvendigvis om de mest religiøse. Jeg har hatt mennesker i terapi som har vært over 80 år gamle og fremdeles har sørget over en spontanabort seksti år før.
– Knytter sorg over et dødt barn foreldrene sammen vanligvis – slik som her – eller driver det dem fra hverandre?
– Etter min erfaring kan det gå begge veier. Det er ofte noe som endrer forholdet – mot sterkere bånd, eller mot brudd.
Offer
Fosse fikk i sin tid i oppdrag av Nationaltheatret å skrive et svar på Ibsens «Brand» – hvor det jo også finnes et par med et barn som døde, men hvor det døde barnet skaper en kløft mellom ektefellene. I motsetning til Ibsens berømte drama, er ikke Fosses Agnes underkuet av en autoritær ektemann som krever at hun skal ofre den lille sønnens siste klesplagg og ydmykt følge ham ut i isødet hvor han skal bygge sin kirke. Hos Fosse ber derimot en likestilt – og etter hvert langt mer likevektig – Agnes-skikkelse sin ektemann om å pakke bort barnets klær slik at hun slipper å se dem liggende på kjøkkenbordet med en gang hun kommer hjem fra sykehuset.
– Det er trolig flere kontraster enn likheter mellom de to dramaene. Finnes det allikevel et slags religiøst offer også hos Fosse?
– Jovisst. Selve barnet må jo dø for at Agnes skal leve, og i forlengelsen av det for at hennes og Fredriks forhold skal bli nært, stabilt og varig – slik at de sammen overvinner ensomheten. Fosse sitt barn er sånn sett både et etterlengtet og virkelig barn og et symbolsk ofret barn.
– Den store «barne-ofringen» i vår kultur er vel Jesus-barnet, som – skjønt riktignok i en alder av ca 30 år – ifølge kristendommen ofrer seg for våre synder. Da kommer vi tilbake til de religiøse motivene, som det er mange av her. Håpet kan jo dreie seg om mer enn behovet for å knytte genuine bånd til andre menneske; Fosse hinter også om en relasjon til Gud?
– Ja, men han lar det være opp til publikum. Stykket er emosjonelt hardtslående, men Fosse er diskret og lar oss trekke trådene selv, synes Reme. Hun definerer seg selv som troende og har skrevet en artikkel om hvordan det er liten tradisjon for å slippe religiøs tro inn i terapirommet.
– Hos mange psykologer – og generelt i akademia – finnes det en dyp motvilje mot å slippe religion inn i faget. De synes at religiøsitet er uvirkelig, noe som ikke eksisterer, eller det er noe banalt. Jeg synes at Fosse er litt modig.
Bønn
– I stykket uttrykker de fleste personene noe religiøst – sykepleieren har et kors rundt halsen, det hele begynner med at Agnes og Fredrik finner en kirke som ingen av dem har sett før, og det ender med at de to går ut av en kirke etter begravelsen av det døde barnet. Er vi i Fosse-land nå, forfatteren har jo konvertert til katolisismen, eller i hverdags-Norge av 2017?
– Det kommer an på hva man mener med religiøsitet, hvor man setter grensene. Omtrent tjue prosent av oss er ifølge statistikken relativt aktivt kristne, og seksti prosent mener det er «noe mer». Og det er vel ikke så uvanlig å se i en dyp livskrise? Hvis man sitter i en skyttergrav, tror jeg opp mot 99 prosent av oss kan komme til å be.
– Kan stykket leses som et anti-abortstykke?
– Kanskje. Det gjøres i så fall ekstremt subtilt. Det dreier seg om en tidlig fødsel av barn som kommer til verden så tidlig at det anses som ikke levedyktig. Slike senaborter går ut på at barnet faktisk fødes – levende – men blir lagt til side for å dø. Sykepleieren sier noe som antyder dette. Men forestillingen gjør ikke noe stort nummer av det. Den ender med håpet og lyset.
