Døråpneren

– Sist høst ble jeg involvert i et prosjekt med å skaffe mat til asylsøkerne på Tøyen i Oslo. Der ble jeg kjent med folk på en helt ny måte. Jeg spurte dem hva de hadde jobbet med? En svarte: Jeg jobber i (klesbutikken) Zara. Etter slike møter skjønner man at dette er vanlige folk som har havnet i en vanskelig situasjon.

 

– Som gammel radikaler har jeg savnet god gammeldags politisk satire. Humor er en fin måte å avkle folk på. Når det blir altfor alvorlig detter folk fort av. Man kommer lenger med humor enn med polemikk.

 

– Hele filmen bæres av hovedpersonen. Skuespilleren Sharukh Kavousi, som selv har vært flyktning, gjør jobben utrolig bra. Han kom fra Iran og satt i kirkeasyl. Nå er han helnorsk, bor i Oslo, er filmregissør og skuespiller.

 

– Akademiet er et mikrokosmos, en metafor på det norske samfunnet. Det er et pek mot det selvgode sosialdemokratiet. Vi vil at folk skal føye seg etter våre skikker, men er ikke så opptatt av hva mennesker utenfra kan tilføre oss. Vi elsker å meske oss med det verden har å by på av mat og kultur, men på våre premisser.

 

– Jeg blir aldri helnorsk. Jeg liker fortsatt ikke geitost, og holder døren åpen for damer. Men jeg føler meg mer norsk enn noe annet. En slik bakgrunn er en fordel. Jeg kan stå utenfor å se inn, og samtidig være på innsiden og se ut. Det gir meg en videre horisont.

 

– Vi har alt å lære av ham, hvis vi bare tar oss bryet med å lytte. Vi tror vi har løst alle problemer og ikke trenger å bevege oss videre. Men man må ikke lene seg tilbake jobben er gjort. Det ingen kultur som er så rik at den ikke tåler mer kultur. Det kommer flyktninger hit som har mye å tilby, og så spør ingen dem om hva de kan!

 

– Jeg har lenge hatt et ønske om å lage film og har studert film på egen hånd i mange år. Det var rett og slett en naturlig forlengelse av det jeg har gjort før.

 

– Ja. Jeg tror ikke man blir flink hvis ikke man holder på mye og ofte. Man får det til hvis man vil.

 

– Svaret er begge deler. Jeg har måttet lage filmene innenfor de budsjettene vi har hatt. Derfor har vi også laget filmene raskt, for jo mer tid man bruker, jo mer penger går det. Men jeg forsøker å gjøre det til en prosess som er gøy for dem som er med.

 

– Man får den kritikken man fortjener. Jeg prøver å ikke gå i forsvar, men bruke kritikken som en ressurs. Man må ta det som en utfordring og la det inspirere til å bli enda bedre.