Fire skuespillere deler på rollen som Karl Ove Knausgård i stykket «Min Kamp». Her, fra venstre; Christian Rubeck, Ingjerd Egeberg, Agnes Kittelsen og Øystein Røger. De sitter på en av stykkets få rekvisitter, en stor sten som kan gi assosiasjoner til så mangt, kanskje også til jordkloden?
Å bli et helt menneske
Hva skjer med et barn som er blitt fullstendig knust av en av foreldrene? Ett svar på dette får vi i Oslo Nye Teater og Riksteatrets forestilling «Min Kamp». Den er bygget på Karl Ove Knausgårds seksbindsverk, og er regissert av Ole Anders Tandberg. Forestillingen er en glimrende repetisjon dersom du leste romanen, og i grunnen like bra om du bare leste begynnelsen av kjempeverket og lure på hva det «egentlig handlet om» – inkludert det flere hundre sider lange Hitler-essayet i siste bind.
– Romanen er først og fremst en kunstnerroman. Men man kan også si at «Min Kamp» handler om kampen for å bli et helt menneske og leve i pakt med seg selv og andre, med ektefelle og barn, uten å utviske seg selv og miste sin egen skaperkraft, er tolkningen til Birgit Hatlehol, leder for Oslo internasjonale poesifestival og tidligere kulturredaktør i Morgenbladet.
Foto
Når fars stemme drønner gjennom teateret, må Karl Ove gjemme seg bak stenen. Foto: Erik Berg
Store far og lille Karl Ove
Lille Karl Ove blir ikke sett av far. Karl Ove blir invadert av far, latterliggjort av far, skremt av far. Karl Ove er redd, flau, usikker, klønete. Han er ensom, han lider av intimitetsvegring og han er kåt.
Og han er alene på scenen. Der er ikke far, for far er død, men han lever videre i Karl Oves sinn. På teatret finnes den avdøde faren som en buldrende dyp og kjempemessig stemme, som en gammeltestamentlig Gud i Karl Oves hode. Når Knausgård, effektfullt spilt av fire skuespillere, to av hvert kjønn, føler seg ekstra truet, gjemmer skuespillerne seg bak den enorme steinen som er scenerommets eneste kulisse, og blir som bittesmå barn som forsøker å beskytte seg – uten at det hjelper, for kjempestemmen dundrer videre.
– Dette stykket gjelder ikke bare de som ble blitt skadet som liten, slik som Knausgård. For vi har alle en fortid og noe som hemmer oss. Men for de av oss som ble hundset eller utsatt for vold i barndommen, blir utfordringen større. Jeg synes dette er et underkjent tema i offentligheten, som vi ikke får høre så mye om, sier Hatlehol.
– Det at mange foreldre mishandler ungene sine er noe som ofte skjer rett foran øynene våre, men som vi ikke orker å ta i. Jeg syntes det var underlig å være vitne til hvordan deler av Knausgårds familie, særlig onkelen, gikk ut offentlig og kritiserte Knausgård for å ha fortalt om faren og farmorens endelikt. De av oss som har vært vitne til at mennesker går til grunne grunnet rusproblemer, vet at Knausgård sparer oss for mange detaljert. Det er skamfullt for familien fordi alvorlige alkoholproblemer ikke blir betraktet som en sykdom. Familiens virkelighet var ikke hans virkelighet, men det var han som var barn i det hjemmet. Selv synes jeg at «Min Kamp» faktisk er en hjerteskjærende og kjærlighetsfull skildring av faren, en mann som går til grunne på grunn av alkohol, og hvilke konsekvenser det får for sønnen og hans nærmeste familie.
Et knust selvbilde
– Knausgårds roman, og stykket, handler vel så mye om Karl Oves egen familie som voksen?
– Knausgård starter boken når han har etablert sin egen familie og har tre barn. Da blir følgende spørsmål ekstra brennbart: Hvordan kan jeg bli en god far og en god ektemann med et slikt farsbilde? Han endevender alt han gjør som voksen og alt han har gjort og opplevd for å komme dit han er. Hvordan er jeg blitt den jeg er?
Knausgård viser hvordan barnet som ble så skadet i barndommen og fikk selvbildet sitt så knust, har et ekstra sterkt behov for å vise de andre at han duger. Han er ærgjerrig, han skal skrive et stort verk, han skal nok vise dem! Han er et begavet barn som ble underkjent og ødelagt, og som vil ta revansj. Det blir ekstra sterkt når den av foreldrene som har kuet barnet dør. Hvis du har hatt en god far og faren din dør, er det én ting. Men hvis den faren som har utsatt deg for stor omsorgssvikt dør, er det verre. For du har jo gått og ventet på at han en dag skal anerkjenne deg og vise deg sin kjærlighet, sier Hatlehol.
– Han skriver et sted – og dette har de tatt med i teaterforestillingen: «Den eneste som kunne finne veien inn dit (helt inn i hans autentiske indre, journ.anm.), var pappa, og det gjorde han også, når jeg drømte og han likesom stod inne i min sjel og ropte til meg.»
– Vigdis Hjort har nesten den samme passasjen i sin siste roman, hvor faren i en drøm kommer etter henne med et svært jernrør og skal slå henne ihjel. Denne tidlig erfaringen med å ha bli tilintetgjort og måtte bygge seg selv opp igjen, tror jeg er felles for mange kunstnere.
To uforenelige livsmåter?
Å skrive seks bind om seg selv er ikke snaut. Men Knausgård vet at han kan bli en god forfatter, kanskje en stor forfatter – og at diktningen hans kan bli av virkelig verdi hvis han får det til. Og hans litterære prosjekt er total realisme.
Knausgård vil skrive sannheten, den hele og fulle sannheten, og da kan han ikke skjule seg under falske navn eller pynte på noe som har skjedd. Alt skal frem – barndommen, faren, de to ekteskapene – nøyaktig som det var. Alt som skjer i hverdagen, alle vennene, kjærestene, de pinlige første seksuelle erfaringene. Alt han gjør, alt han tenker på. Alle nederlagene, ikke minst. Hvordan han skammer seg over seg selv, tviler på seg selv. Ellers blir det løgnaktig, dårlig litteratur uten verdi.
Men samtidig skal han jo leve et vanlig liv sammen med familien sin. Han har de samme forpliktelsene som vi alle har. Og samtidig et helt eget prosjekt med livet, noe som definerer ham. Han vil leve ut det «egentlige» i seg, bruke talentet sitt. Dette kan alle kjenne seg igjen i, hver på sitt vis, påpeker Hatlehol, også de av oss som ikke er forfattere. Knausgårds selvutforskning blir paradoksalt nok allmenngyldig fordi han er så personlig.
Kunsten er i sin ytterste konsekvens amoralsk
Men hvordan kan han leve det «trivielle» hverdagslivet med en skokk unger som ustanselig krever oppmerksomhet, som må hentes og bringes til barnehage og diverse aktiviteter, og samtidig få tid til å skrive? For ikke å snakke om å beholde den mentale plassen som forfatterskapet krever? Særlig når hans kone, Linda, har psykiske problemer; problemer som viser seg å være alvorligere enn han først trodde.
Egentlig går det ikke. Hatlehol oppsummerer med å vise til at Karl Ove forsøker å forene to tilsynelatende uforenelige livsmåter: den frie forfatteren som har forfatterskapet som sitt viktigste og egentlige prosjekt og den moderne likestilte faren, som skal ta like mye av ansvaret for barna som kona.
Den moderne mannen
«Løsningen» er at han forsøker å gjøre begge deler, men egentlig tar han et valg som han først senere innser at han har tatt, påpeker Hatlehol: Han ofrer Linda. Det er hun som hemmes i å utfolde sitt talent, å leve ut sitt eget prosjekt. Det er hun som får psykiske problemer fordi også hun blir plassert i en umulig posisjon, kanskje delvis som en konsekvens av hans valg. På slutten av stykket må hun legges inn på psykiatrisk sykehus, og ektemannen forstår ikke før det er for sent hvor syk hun er.
– Det forferdelige er jo at det er hans utlevering av hennes mest intime liv som fører til at sykdommen hennes er blitt forsterket, sier Hatlehol.
– Det å skrive sitt liv er ingen uvanlig tematikk. Det uvanlige er kanskje at det omfatter så mye av dagliglivet, med matinnkøp og unger som må følges til babyrytmikk – særlig for en mannlig forfatter?
– Ja, her beskriver Knausgård virkelig den moderne mannen. Knausgård er en klassisk forfatter og ingen modernist. «Min Kamp» inngår heller i den store dannelsesromantradisjonen, som Goethes «Wilhelm Meisters læreår» eller Thomas Manns «Trollfjellet».
Men Knausgård gjør to ting: Han forteller om livet sitt både ved å inkludere tankerekker han har, de har ofte form av lange essays, og ved å gjenfortelle intellektuelle diskusjoner med vennen Geir. Samtidig forteller han om barnas pottetrening i detalj – og hva den gjør med ham selv. Dette siste kan man ikke se for seg at Thomas Mann skulle gjøre. Det var utenkelig før kvinnefrigjøringen, som åpnet for den nye mannsrollen.
Foto
Karl Ove og Linda, her gestaltet ved Øystein Røger og Agnes Kittelsen. Foto: Erik Berg
Mislykkes han?
– På slutten av siste bind i romanverket, og på slutten av teaterstykket, sier han at han har mislykkes. Har han det?
– Jeg synes jo han er en svært god forfatter, med et fantastisk rikt språk, med et stort eksistensielt alvor man ikke alltid finner i samtidslitteraturen, og med motet til å brette ut et stort lerret. Jeg kjenner igjen den litterære stemmen hans i teaterstykket, den er så særpreget at man gjenkjenner den selv om den kommer ut av fire forskjellige skuespilleres munn, begynner hun.
– Knausgård har en grunnleggende interesse for å finne mening i tilværelsen, og meningen finner han når fingrene løper over tastaturet. Erkjennelsesprosessen og skriveprosessen er ett for ham. Det er derfor han sier at han har en «plikt» til å skrive. Men det er klart at han også finner lykke i å skrive – selv om han benekter det – for ellers hadde han ikke gjort det. Han koketterte en stund i media med at det ikke kom flere bøker fra hans hånd, men han kommer jo til å skrive så lenge det er liv i ham.
Men kan han unngå «å mislykkes» hvis vi skal ta hans litteratursyn helt bokstavelig? Det store prosjektet hans er umulig, fortsetter Hatlehol. Uansett hvor nitid forfatteren beskriver hvert minste daglige gjøremål, hver tanke, hver hendelse, så må noe utelates, påpeker hun. Knausgård kan ikke gjengi hver gang han puster inn og ut. Han forteller ikke om hver gang har går på toalettet. Og det er ikke bare den slags hverdagsdetaljer som holdes utenfor; han forteller neppe alt om barna sine heller.
– Kunne han ha fortalt det dersom han for eksempel hadde likt et av barna bedre enn de andre? Og er han helt ærlig når han sier at han ikke husker alt i en historie om utroskap på Gotland fordi han hadde drukket for mye, eller skyldes den påståtte glemselen at han vil skåne Linda? Det er sikkert pinlige enkeltheter om både Linda og hans første kone som han også har utelatt. Dette forringer ham ikke som forfatter, synes jeg. Uansett er alt han skriver fiksjon. Når erfaringer forflytter seg fra ren virkelighet til boksiden, blir det alltid fiksjon, mener Hatlehol.
– Alle forfattere gjør jo valg underveis og opplever at de ikke kan være fullstendig ærlige, enten på grunn av sitt eget omdømme eller fordi fortiden har vært så forferdelig at de enten bærer på en dyp skam eller har fortrengt deler av det.
Foto
Knausgård, her representert ved Øystein Røger, trekker seg tilbake til sitt eget skriverom. Foto: Erik Berg
Jeg og de andre
Knausgård er en sprenglærd forfatter, og hverdagslivet blir stadig avbrutt av passasjer hvor han filosoferer over døden eller kunsten eller fortellinger i Bibelen eller diktere som Hölderlin og Paul Celan.
Dostojevski dukker også opp i «Min Kamp», skjønt han er ingen hovedfigur, og Knausgård dytter ham liksom litt inn i halvskyggen. Ifølge Knausgård selv er den russiske kristne mystikeren nærmest for et tenåringsfenomen å regne, en berusende forfatter som treffer lesende ungdom som et lynnedslag, men som de legger fra seg når de kommer opp i tjueårene. Hatlehol ser ham derimot som innflytelse Knausgård bare halvveis vil vedkjenne seg.
– Diktere røper ofte ikke sine dypeste inspirasjonskilder, mener Hatleol – og viser til at Dostojevski er en av dem som har skrevet klokest om vårt ansvar for de andre.
– Noe av det viktigste i boken, og noe teaterstykket også har tatt opp klarest, er forholdet til andre mennesker og forpliktelsene vi har overfor andre. Som Raskolnikov i Dostojevskis «Forbrytelse og straff» setter Knausgårds dikter-jeg seg over andre mennesker. Til å begynne med. Inntil han kommer til at moralen, som ligger i vi-et, det mellommenneskelige, nok kan hindre kunsten – fordi man utleverer andre mennesker hvis man er hundre prosent ærlig – men at moralen faktisk står over kunsten. Kunsten er i sin ytterste konsekvens amoralsk, forklarer Hatlehol.
Knausgård viser hvordan barnet som ble så skadet i barndommen og fikk selvbildet sitt så knust, har et ekstra sterkt behov for å vise de andre at han duger
«Moralen er vi-et i jeg-et, altså en størrelse i det sosiale, og den står over sannheten. Moralens bør er anstendighetens stemme, som redder oss. Men det er også jeg-innskrenkningens stemme, sannhetens og frihetens motsetning, som hindrer oss», skriver Knausgård.
«Vi» er altså kombinasjonen av et «jeg» som forholder seg til et «du» slik at de til sammen blir et «vi». Vi-et er det sosiale rommet, og det er i mellommenneskelige forhold at moralen befinner seg, ifølge Knausgård. Hitler er hans onde speilbilde. Hos ham finnes ikke noe vi. De andre, som i Hitlers verdensbilde er jødene, reduseres til et «det» som han kan gjøre hva han vil med.
Foto
Birgit Hatlehol, leder for Oslo internasjonale poesifestival – tidligere kulturredaktør i Morgenbladet, mener mange av oss kan kjenne oss igjen i Knausgård. Vi har alle hvert vårt livsprosjekt, selv om vi ikke er forfattere. Foto: Nina Kraft
En gammel tanke
– Bevisstheten om et annet «du», at den andre er like viktig som deg selv, er en gammel kristen tanke. Den fattige studenten Raskolnikov dreper den gamle pantelånersken og hennes søster, men nekter for at han ha gjort noe galt. Hva skjer med et menneske som synder, spør Dostojevski, og det ser jeg på som et viktig tema hos Knausgård. Raskolnikov har myrdet pantelånersken for noen skillinger, fordi han setter sitt liv høyere enn hennes. Knausgård har på sin måte drept livsgnisten i Linda som i likhet med Sonja hos Dostojevski står for den rene, uskyldige kvinnen som ikke mister troen på ham. Begge må erkjenne sin brøde for å kunne få et nytt liv. Kun ved å innse hva han har gjort mot Linda og be om tilgivelse kan Karl Ove få et godt liv. Han makter det faren aldri klarte – å sette seg selv til side, kommenterer Hatlehol.
– Både siste bind av romanen og teaterstykket munner ut i en kjærlighetserklæring til Linda; han sier rett ut at han elsker henne?
– Og han innser at han må gi henne sitt «eget rom». For det har ikke kvinner hatt, ikke fullt ut, selv hundre år etter Viriginia Wolf. Det jeg synes er det mest rørende i hele stykket, er at han faktisk ser at han har frarøvet henne hennes liv fordi så mye har vært på hans premisser. Dette er en ny innsikt hos mannen. Det er ikke lenge siden det var en helt ny tanke. Se bare på min farfar, som var lege. Han forventet at når han han kom hjem fra sykehuset, skulle min farmor stå klar ved porten slik at han slapp og åpne og lukke den selv, og maten skulle stå klar slik at familien kunne gå rett til bords. Etterpå hvilte han middag, og da måtte alle gå på tå-hev i halvannen time. Eller se på min onkel, som fikk dobbelt så mye kjøtt eller fisk som resten av familien, fordi han forsørget familien. Med to utearbeidende foreldre syntes jeg det var veldig urettferdig.
Foto
Karl Ove Knausgård ville skrive sannheten – den hele og fulle sannheten. Er det mulig? Foto: Cato Lein
Hitler og moralen
– Både i teaterstykket og siste bind av romanverket beskriver Knausgård i detalj Hitlers tidlige liv som en uhyre ærgjerrig, men mislykket kunstner, og som et menneske som ikke greier å opprette et ekte forhold til noen, aller minst til en kvinne. Hva synes du om at han sammenligner seg selv og faren sin med Hitler. Blir vi klokere av det?
– Egentlig ikke. Det er interessante betraktninger, men å bruke Hitler blir for ekstremt. Å sammenligne sine egne brister og mangler og sin fars svake sider med vår tids største despot kan faktisk også være en avledningsmanøver. Som vi snakket om – alt kan man ikke fortelle, eller man vil ikke. Første gang Hitler dukker opp i romanen er jo når han går igjennom farens og farmorens bo og oppdager et eksemplar av «Min Kamp», litt bortgjemt. Hva søren gjør den der? Finnes det noe i farsfamiliens forhold til nazismen som gjør at de blir så rasende når han beskriver forfallet? Og at det eneste som er igjen av det er et eksemplar av Hitlers bok? Hva annet får ikke vi lesere vite? Dette blir jo bare spekulasjoner, men jeg blir nysgjerrig når forfattere legger igjen slike spor, fordi denne voldsomme interessen for Hitlers tenkning peker på noe jeg ikke synes er godt nok forklart i teksten.
Han makter det faren aldri klarte, å sette seg selv til side
– Når han på slutten innrømmer, eller i hvert fall hevder, at han ikke har lykkes helt med sitt store prosjekt; er dette et slags innlegg i denne debatten som kommer og går – og som har blusset opp igjen i Aftenposten med Ingunn Økland – om hvor mye en forfatter har moralsk lov til å fortelle om andre mennesker?
– Alle forfatterskap er så individuelle at jeg ikke synes det har noe for seg å lage regler for «hvor langt man kan gå». Det lar seg ikke gjøre å sette opp noen kontrakt om hvor mye man kan utlevere seg selv og dermed andre mennesker. Vi lever ikke i Nord-Korea. All diktning baserer seg uansett på forfatterens liv – på en eller annen måte, ikke alltid like direkte. Det er hverken mulig eller ønskelig å regulerer dette. Forfattere skriver bøker etter hva slags type talent de har – de har talent for ulike sjangre og tematikk, minimalistisk som Fosse eller maksimalistisk som Knausgård, og noen er mer selvbiografiske enn andre. Knausgårds spesielle talent er å skrive slik han skriver, understreker Hatlehol.
Hun trekker tråden tilbake til Knausgårds prosjekt om å å utforske seg selv og sannheten, uten nåde.
– Det eneste meningsfulle du kan gjøre for å sikre ditt ettermæle her på jorda, er å skrive din historie. Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå. Det gjelder alle. De fleste berømte kunstnere er allikevel gjemt etter hundre år, de også.
– Blir forfatteren Knausgård stående?
– Jeg tror det. Men du får spørre meg om hundre år.
