© Tzooka | Dreamstime.com - Panama city
Panamaplasket
Ryktet om Aftenpostens hemmelige redaksjon hadde begynt å spre seg. Utvalgte redaksjonsmedarbeidere jobbet med et hemmelig prosjekt i Akersgata. Man fikk følelsen av at noe stort var i emning.
Den 3. april 2016 smalt det. 11,5 millioner dokumenter fra det Panama-baserte advokatfirmaet Mossack Fonseca var blitt lekket til mediene av en anonym kilde. Historiens største lekkasje avslørte hvordan statsledere, politikere, kriminelle og kjendiser gjemmer pengene sine i skatteparadiser, ved hjelp av postkasseselskaper som Mossack Fonseca oppretter for dem. Av de 143 politikerne som Panama Papers avdekket at benyttet seg av skatteparadiser, var tolv statsledere. Sporet ledet hele veien til Vladimir Putin, Pakistans statsminister Nawaz Sharif, Petro Poroshenko i Ukraina og Islands statsminister Sigmundur Gunnlaugsson.
Islands statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson på et møte i parlamentet den 4. april, dagen før han må gå av etter Panama-avsløringer.
Da den anonyme varsleren oversendte dokumenter på 260 gigabyte, skjønte den tyske avisa Süddeutsche Zeitung at de ikke hadde kapasitet til å gjøre jobben alene. I alt 376 journalister over hele verden gransket de lekkede dokumentene i ett år. Tanken bak var at journalistene i hvert land var best skikket til å undersøke forholdene som angikk deres egen nasjon og innbyggere. Slik gikk det til at Aftenposten opprettet sin hemmelige redaksjon som del av et internasjonalt nettverk av gravende journalister (ICIJ). I over et halvt år hadde gruppen med ledere, journalister, researchere, databaseeksperter og grafikere jobbet med det hemmelige prosjektet. Nå brant avisen inne med Panama Papers-avsløringer som angikk Norge, og den 3. april kunne Aftenposten endelig vise hvordan en DNB-avdeling i Luxembourg hjalp norske statsborgere med å opprette postkasseselskaper i skatteparadiset Seychellene. Avisen avslørte at gjødselgiganten Yara, hvor staten er største aksjonær, betalte 2,6 millioner dollar i bestikkelser til en av selskapets viktigste forretningspartnere i Russland, og at Nordea hjalp kunder med å opprette postboksselskaper. Mer enn 200 nordmenn sto på kundelistene til advokatfirmaet Mossack Fonseca.
Spørsmålet som seilte opp som nummer én da de norske Panama-skandalene ble rullet opp, var: Visste DNB-sjef Rune Bjerke om praksisen i Luxembourg? Selv sa han at han ikke gjorde det. Men flere mente at om han ikke visste, så burde han ha visst. Professorer, omdømmeeksperter, advokater og politikere sto i kø for kreve at Bjerke måtte gå, eller i det minste vurdere sin stilling. I heisen på Frivillighetshuset i Oslo hang man opp en spørrekonkurranse der man kunne gjette når DNB-sjefen ville annonsere sin avgang.
Riktig svar på gjettekonkurransen vet vi nå. Noen måneder etter at det verste bråket rundt Panama-papirene hadde lagt seg delte journalist Linn Stalsberg sin undring på Twitter: «Hva skjedde med panama papers? Skulle det ikke komme mer?» Det var flere som delte denne undringen over det litt for stille kjølvannet etter den største lekkasjen i historien og avsløringene om skatteflukt og norske banker som la til rette for det. Godt og vel et halvt år etter Panama Papers hadde Nordea gransket seg selv, tatt selvkritikk og lagt om praksisen. Advokatfirmaet Hjort konkluderte i sin granskningsrapport med at også DNB hadde brutt med egne retningslinjer, allikevel hadde både aksjonærer og næringsminister Monica Mæland fortsatt tillit til selskapets ledelse. En undersøkelse viste at nordmenns tillit til DNB var noe svekket, og Skatteetaten kunne melde om at langt flere enn før opplyser om skjulte formuer. Det var det.
Det er ikke alltid man får til det man prøver på, selv ikke med nesten 400 journalister og 11,5 millioner lekkede dokumenter. I Norge fikk Panama Papers ingen store konsekvenser, verken for selskapene eller nordmennene som var involvert.
– Når det kom til stykket kom det lite ut av Panama Papers her hjemme. Den systemkritiske debatten ble i liten grad reist, til tross for at det var en glimrende anledning, sier Birgitte Kjos Fonn, førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo og Akershus og ekspert på økonomisk journalistikk.
Det er vanskelig å forklare og lage nyheter av de store systemsakene, tror hun. Medieviteren viser til at Aftenposten brente mye krutt på arbeidet med dokumentene i forkant, men selv om avisen fikk mange egne saker på Panama Papers, klarte man ikke å følge opp utover våren.
– Tendensen var at oppfølgingen i stor grad besto av enkle byråsaker, sier hun.
Medieviteren tror også mediekrisen kan ha bidratt til at lufta gikk ut av ballongen.
Fonn arbeider blant annet med en kvantitativ analyse av den norske mediedekningen av Panama Papers. Analysen er ikke ferdig, men hun har dannet seg et inntrykk.
– Først og fremst var det bra at saken sprakk og at det ble brukt så mye ressurser på den. For det andre var det bra at det også ble medieoppslag om den skatteflukten som ikke var illegal, sier hun.
Aftenposten valgte å avdekke antallet nordmenn som hadde opprettet postboksselskaper ved DNB Luxembourgs hjelp, uten å skille mellom lovlige og ulovlige plasseringer.
I norsk og internasjonal presse har dekningen av skatteparadiser ofte blitt redusert til en diskusjon om hva som er lovlig og ulovlig. Fonn refererer til kronikken til den anonyme kilden som lekket det vi kjenner som Panama-papirene. «John Doe» skriver i en kronikk som er publisert i Aftenposten: «Den rådende fremstillingen i pressen har så langt fokusert på hva som er lovlig og tillatt i dette systemet. Det som er tillatt, er faktisk skandaløst og må endres.»
Birgitte Kjos Fonn viser til debatten i kjølvannet av Schjelderup-utvalgets utredning om kapitalflukt i 2009. Den kom etter hvert til å dreie seg om utvalgets metoder heller enn skatteflukten. Utvalget ble beskyldt for å ikke skille tydelig nok mellom ulovlig og lovlig virksomhet.
– Man argumenterte som om skatteflukt i seg selv ikke er et problem, så lenge den er lovlig. Det er et godt eksempel på hvordan debatten sporet av. Man kunne valgt å dreie diskusjonen mot hva som er moralsk riktig, sier Fonn.
Journalistikkprofessor Rune Ottosen skulle ønske at Panama Papers-dekningen i Norge hadde vært skarpere.
– Man har lenge visst om skatteparadiser. Det som må til, er en internasjonal vilje til å kontrollere og regulere. Men dette ligger nok langt over norske medier, sier han.
Ottosen mener allikevel at mediene kunne fått mer politisk stoff ut av dekningen. Blant annet kunne man undersøkt hvorvidt det er vilje og mulighet til å skjerpe lovgivningen, eller om norske politikere var villige til å gå i spissen for mer internasjonal kontroll.
– Så fikk også norske politikere og myndigheter mye servert på fat, som de kunne gått videre med selv, sier han.
Ottosen skulle gjerne sett mer av den dekningen som oppsto da Statens pensjonskasses plasseringer i skatteparadiser kom opp i forbindelse med Panama-papirene. Ni dager etter de første avsløringene demonstrerte mer enn 40 organisasjoner og noen politiske partier i Oslo, for å få Oljefondet ut av skatteparadiser.
– Dessverre blir det fort et prioriteringsspørsmål for mediene. I saker som dette er det mye konsensus og lavt konfliktnivå i norsk politikk. Når Arbeiderpartiet og Høyre er enige, blir det gjerne sånn, og da er det ikke noe særlig å hente for mediene, sier han.
Ottosen tror ikke Panama-stoffet ble for komplisert for norske lesere, men at man på et tidspunkt nådde et metningspunkt.
– Det er vanskelig å opprettholde interessen for stoffet når det har gått en viss tid.
I løpet av våren, fra april til juni, var det flere mediesaker som fikk flere oppslag enn Panama Papers. Kommunesammenslåing, situasjonen i Syria og flyktningkrisen lå på topp, så kom russetid og Fotball-EM. I en oversikt havner Panama Papers på syvende plass.
Noe av det mest spennende med Panama Papers var det omfattende journalistiske arbeidet på tvers av landegrensene, synes Paul Bjerke, medieviter ved Høgskulen i Volda og forsker ved kunnskapssenteret for fagbevegelsen DeFacto.
– Journalistikken må bli mer internasjonal, ettersom makten er mer internasjonal. Det er en helt nødvendig utvikling, mener han.
Da Aftenposten presenterte Panama Papers-avsløringene valgte de imidlertid en nasjonal ramme. Norske selskaper og nordmenn var i søkelyset her hjemme, med innslag av de største og mest kuriøse internasjonale avsløringene.
Det var til tross for at Panama-avsløringene fikk store konsekvenser på global skala. Ifølge Aftenposten har en tredjedel av alle verdens land startet etterforskning, som følge av Panama Papers. Minst 76 land har startet etterforskninger, granskninger og høringer og 6500 skatteytere og selskaper er under lupen.
Flere lands myndigheter har allerede hentet inn titalls millioner dollar i skatter og avgifter fra midlene som ble avslørt av Panama-papirene. Flere nasjoner har også innført lover for å hindre skatteunndragelse.
Statsledere har måttet gå av som følge av avsløringene. Vi kjenner historien til Islands tidligere statsminister, men også Spanias justisminister måtte gå etter koblinger til skatteparadis. Argentinas president Mauricio Macri er under granskning etter avsløringer om at han hadde gjemt penger på en bankkonto i Bahamas, og i Pakistan har det vært voldsomme demonstrasjoner etter avsløringer om at statsminister Nawaz Sharifs familie har offshore bankkontoer.
– Det store spørsmålet er hvordan eller om man kunne ha gitt dette en mer internasjonal dekning, sier Paul Bjerke.
Fordi journalistikken er innrettet mot folk flest, legger det en god del rammer for dekningen, ifølge medieviteren. En av disse rammene er at man først og fremst dekker det som har nasjonal betydning. Nærhet er et av nyhetskriteriene i journalistikken.
Medieviter Bjerke mener uansett det er begrenset hva denne type avsløringer får av betydning. Det å plassere penger i skatteparadiser er en sentral del av den internasjonale, moderne kapitalismen, og Bjerke tror det må mer til enn Panama-avsløringene for å velte det – uansett hvor stort og gjennomført prosjektet var.
Han mener man kunne trengt en dypere systemkritikk, men ser at det er vanskelig å få til innenfor den journalistiske formen. Journalister følger nyhetskriterier som identifikasjon og nærhet og har ofte søkelyset rettet mot enkeltpersoner. De skal forklare kompliserte saker på en lettfattelig måte. Da forsvinner ofte kritikken av strukturene i samfunnet, som for eksempel tilrettelegger for skatteflukt.
– Journalistikk er godt egnet til å peke på konkrete svakheter ved et system, men dårligere egnet til å kritisere de grunnleggende trekkene ved systemet, sier han.
Bjerke har begynt å å lure på om systemkritikk er en oppgave som bør ligge utenfor journalistikkens mandat.
– Journalistikken har sine begrensninger. Man må kanskje ta diskusjonen om hva slags systemkritikk det er mulig å gjennomføre innenfor dagens journalistiske rammeverk.
Den amerikanske venstreaktivisten og filosofen Noam Chomsky går lengre enn Bjerke. Han mener at massemediene ikke er annet enn makthavernes underdanige tjenere. For å illustrere sitt poeng viser han til medieoppmerksomheten rundt Watergate-skandalen i USA på 70-tallet. Chomsky har sammenlignet amerikanske mediers dekning av Watergate med dekningen av FBI-programmet «Cointelpro», den langt mindre kjente skandalen om overvåkningen av politiske organisasjoner i USA. Selv om sakene rullet opp på samme tidspunkt og var av samme alvorlighetsgrad, tok Watergate søkelyset.
«Eksempelet er spesielt illustrerende, i og med at media ofte hylles for sitt mot og sin uavhengighet i arbeidet med den småkriminelle Watergate-saken, den var nemlig ingenting sammenlignet med statens reelle kriminelle handlinger, som ble avslørt på samme tid, men altså ikke av media,» skriver Chomsky.
Chomsky mener grunnen til at det ble slik var at Watergate-saken ga opposisjonspolitikere anledning til å gyve løs på president Nixon. Dermed gjorde personfokuset Watergate til en større sak enn Cointelpro.
En av dem som ikke lot seg overraske over funnene i Panama-dokumentene var professor i finansiell historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie.
Han merket seg at de store avsløringene var knyttet til kjente navn på selskaper eller enkeltindivider. Det at politikere og kjendiser hadde penger i skatteparadis, fikk oppmerksomheten. Men problemene med skatteparadis strekker seg langt utover det at folk kan gjemme penger, forteller han.
– Det er et stort problem at allerede fattige land med små inntekter fra personbeskatning, taper skatteinntekter som kunne blitt brukt til å finansiere fellesskapet. Dette rammer innbyggerne hardt, sier Lie.
Selv om det har vært en del oppmerksomhet rundt de negative konsekvensene for innbyggere i noen skatteparadiser de siste tjue årene, synes han ikke norske medier klarte å løfte problemstillingen denne gangen.
– De bakenforliggende utfordringene, som det globale fordelingsspørsmålet om inntekt og beskatning, kunne kommet tydeligere frem, mener han.
Videre er Lie opptatt av å peke på at veien er lang fra praksisen der man benytter seg av skatteparadiser for å unngå tung beskatning, til mer lurvete praksiser i den mer lyssky delen av økonomien.
– Det er ikke noe galt med å etablere seg der skatten er lavest. Men det finnes grader av alt. Noen steder har naturlig lav skatt, mens andre har mer kunstig lav skatt kombinert med hemmelighold. I Panama-dekningen var det en tendens til at alt ble sammenblandet. Jeg oppfatter for eksempel at den manglende åpenheten er langt verre enn bare det å tilby lave skatter, sier Lie.
– Hva sitter vi igjen med etter Panama Papers?
– Det er jeg usikker på. Mange vil nok være mer oppmerksomme på gråsoner når de plasserer pengene sine. Men jeg tror ikke vi har sett slutten på dette.
