Mordecai har etter hvert blitt kjent som «Mordecai med gitaren» i Israel. Han reiste lenge rundt i landet og spilte amerikansk rock´n roll for å åpne folks øyne for Rabbi Nachman. Han spiller fremdeles fast på markedet i Jerusalem.
Oppbruddet
Mordecai (51) kan se jordoverflatens laveste punkt fra senga si. Dødehavet. Landskapet er goldt. Det er ørken eller fjell på alle kanter. Grått og brunt. Helt stille, avbrutt av en passerende bil eller trailer en sjelden gang. Han har bodd her siden 1999, i Ibei HaNahal, en bosetting på Vestbredden, avgrenset med et gult metallgjerde. Her har 40 mennesker skapt seg et ulovlig liv, under oppsyn av israelsk politi. I skuret der Mordecai sover, har han sin Petek på veggen – det hellige brevet med visdomsordene til den ukrainske rabbineren Nachman som døde i 1810. Skuret kalles en sukkot og er pyntet til høytid. Det er her sabbatens første måltid skal spises etter solnedgang. Da ryddes Mordecais seng ut.
Moren hans bor i et himmelblått hus rett i nærheten. Det er der han egentlig pleier å sove, sammen med sin kone, Shoshanah (38). Der har han også hesten sin.
– Jeg hadde et hus til her som jeg hadde bygget selv. Det var to etasjer og formet som et hjerte. Dessverre ble det revet. Det var mye vandalisme her en periode. Vi turte ikke å gå ut. Jeg valgte å bo i en hule i ett år, for å slippe unna. Jeg var lei av å bli sparket ut.
– Jeg føler meg trygg her nå, men jeg hadde ingen bekymringer da jeg sov i hulen heller. Bortsett fra hvordan jeg skulle få tak i mat og vann, legger han til.
Han forteller om den arabiske landsbyen i nærheten der han kjøper høy til hesten. Og om de palestinske gjeterne han alltid snakker med når han møter dem. Det er ingen konflikter for ham nå. Inntil videre.
For Mordecai er det viktigste budskapet til Rabbi Nachman hentet fra den første boken rabbineren skrev, Azamra. Dette var også hovedpoenget i Mordecais egen Bar Mitzva-seremoni; seremonien som markerte at han hadde oppnådd å få alle religiøse rettigheter i jødedommen. Mordecai oppsummerer budskapet slik:
«Hvis du ser etter Gud, se på personen foran deg, for i den personen kan du finne en gnist, en guddommelig gnist. Hvis du identifiserer en guddommelig gnist hos et annet menneske, vet du at den personen er en del av uendeligheten.»
– For meg gir det en fred at jeg kan se det guddommelige i en person.
Alle i bosettingen følger Nachmans lære og er til sammen 40 personer. De kaller seg Na Nachs og er en undergruppe av ultraortodokse jøder som tror sang og dans kan forene jordens innbyggere.
– Det å kunne se Gud i et menneske, betyr at vi har mulighet til å skille ut de gode tingene og slippe unna de dårlige tingene, tenker jeg. Av de gode tingene i livet lager vi musikk. Og med musikken sprer vi det multikulturelle budskapet til Rabbi Nachman.
Na Nachsene bor primært i Israel, men det er også en større gruppe i Ukraina der Rabbi Nachman er gravlagt samt i Brooklyn i New York og andre store byer i verden. Mennene er lett gjenkjennelige med sine heklede, hvite kipaer (hodeplagg), barberte bakhoder og lange lokker ved ansiktet. Under sabbaten og andre høytider bruker de ofte shtreimel – en pelshatt. Mantraet deres er Na Nach Nachma Nachman Meuman, en frase de fletter inn i sangene sine og sier i tide og utide for å hedre Rabbi Nachman. Mantraet står også skrevet på kipaene deres, i svart eller blått.
Du ser og hører dem på lang avstand. De hopper opp og ned på toppen av minibussene sine i takt med den religiøse teknomusikken fra de svære, fastmonterte høyttalerne. Minibussene er ofte dekorert med graffiti. I tillegg til å dekorere bussene med graffiti, skriver de gjerne budskapene sine på vegger. Metodene de ultraortodokse Na Nachsene bruker for å rekruttere nye troende, er uortodokse.
Det er gjerne kjente hits de spiller fra minibussene, men de er jazzet opp til det nærmest ugjenkjennelige og selvsagt ispedd Rabbi Nachmans budskap. Ofte stopper de trafikken i Jerusalem eller Tel Aviv for å nå flest mulig. Dette er en akseptert del av livet i de to israelske byene.
Na Nachsene synger ut sin religiøse eufori og danser med tilsynelatende uuttømmelig energi. Hvor enn de er, får de folk med seg på spontandans. Ofte blir de også leid inn til bar mitsvaer og andre festligheter på grunn av sin stemningsskapende effekt. I tillegg til å danse og synge selger de bøker med Rabbi Nachmans lære. Målet er at læren deres skal nå biblioteker verden over. Da vil Messias komme tilbake til Jerusalem, skal Rabbi Nachman ha uttalt.
– Dansen kommer over bønnen. Det er det viktigste. Når folk ser en gæren fyr som meg danse på gata, vekker det den oppmerksomheten jeg trenger for å spre budskapet mitt. Jeg vet at Gud er glad når jeg danser, sier Mordecai.
En av de mest kjente Na Nachsene som lager musikk er Adi Ran. Han skriver, komponerer, synger og spiller gitar. Han kalles religiøs musikks Bruce Springsteen og har tidligere jobbet med store stjerner som nobelprisvinner Bob Dylan.
– Hovedpoenget med musikken vår er at folk skal bli glade av å høre på den. Trist musikk slår ikke an på gata, men det er viktig å ha gode tekster. Det har Adi Ran. Jeg har danset masse til hans album. Vi utvikler oss i takt med publikummet. Vi spiller det de vil høre og fletter budskapet vårt inn i sangene.
Mordecai blir aldri sliten. Da han var yngre, og bodde i Georgetown i Washington D.C. sammen med diplomatfaren og moren sin, var han langdistanseløper.
– Jeg kan fortsatt danse fra morgen til kveld, uten problemer, forteller han.
Han sier at han alltid har vært religiøs. Faren hans var sekulær, men moren var troende jøde. Mordecai ble født i Senegal og har bodd i Marokko, Frankrike og USA i oppveksten.
USA var hjemme for ham, men hjemfølelsen var ikke nok til å holde ham der da han forelsket seg i en norsk kvinne. Han bestemte seg raskt for å flytte sammen med henne og endte opp i Bærum på den andre siden av Atlanterhavet. Etter hvert giftet de seg og fikk to barn.
– Da jeg kom til Norge, lot jeg som jeg ikke var jøde i tre år. Familien til kona mi visste det, men de hadde vært med på å redde jøder under andre verdenskrig, så det var uproblematisk for meg.
– Jeg hadde ikke behov for å si det til andre. Det var mye antisemittisme i Norge på den tiden. Det er fortsatt mye antisemittisme, overalt i verden.
Etter en stund i Norge følte han ikke lenger tilhørighet til det norske.
Han bestemte seg for å dra til Israel. Han hadde et sterkt behov for å være sammen med andre jøder, finne røttene sine, det hellige. Han kom i kontakt med rabbinere som sa de rette tingene. Kona hans fra Norge kom ned etter to måneder for å snakke med ham. Da var han midt i en religiøs oppvåkning allerede. Likevel ble han overtalt til å bli med tilbake til Norge for å være sammen med familien. De levde kosher (den jødiske betegnelsen på mat det er tillatt å spise, basert på budene i Mosebøkene) i halvannet år – kona, Mordecai og de to barna. Etter hvert begynte Mordecai å gå fra Høvik til St. Hanshaugen for å være i synagogen.
– Uansett hvor kaldt det var, gikk jeg hele veien. Begge veier. Som en god nordmann som går på tur. Jeg lette etter Gud og prøvde å gjøre det rette for å finne Gud.
Han flyttet inn i et kollektiv i Oslo og hadde barna annenhver helg. Rett etter datterens seksårsdag flyttet han til Israel for godt. Sønnen hans var da tre år.
– Kort oppsummert dro jeg fra Norge fordi jeg lette etter en fred.
– Men det var egoistisk av meg å bare dra.
De gangene han var på besøk i Norge, prøvde han å få med familien til Israel.
Han dro til Israel første gang i 1993, det året Osloavtalen ble signert – den første politiske avtalen som innebar gjensidig anerkjennelse mellom de to hovedmotstanderne i Midtøsten-konflikten.
Mordecai befant seg midt i ørkenen da papirene ble underskrevet. Han hadde lagt ut på en pilegrimsreise uten vann og mat i sin søken etter tegn fra Gud. Ferden gikk fra Klagemuren midt i Jerusalem til Dødehavet – en tur som til fots tar mer enn 12 timer.
– Hvis Gud bryr seg om meg, kommer han til å gi meg det signalet jeg trenger. Jeg hadde bestemt meg for at signalet var at han skulle vise meg tallet 17.
17 er antall dager mellom Mordecais fødselsdag og fødselsdagene til både kona og hans førstefødte barn, forklarer han.
På sin ferd gjennom ørkenen tenkte han: «Hvis Gud ikke finnes, er det kjipt, men jeg må ha et sikkert tegn på hans eksistens. Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Jeg kan ikke forlate den fantastiske familien min for ingenting. Min vakre kone og barna mine på ett og fire år. Faren min var diplomat, så jeg har vært overalt i verden. Men ingenting av det er viktig for meg lenger. Jeg vil ha sannheten.»
– Jeg følte at jeg trengte svar på formålet med min eksistens. Da jeg kom tilbake til Klagemuren ga noen meg en bok. I boken så jeg tallet 17.
Det er 24 år siden. Etter ett og et halvt år i Norge, flyttet han til Israel for godt. Den første tiden borte fra familien var hard, forteller Mordecai.
– Rabbinerne hadde fortalt meg at barna mine ikke var mine barn, fordi de ikke var jødiske. Jeg var rastløs og gikk mye ut om nettene for å snakke med Gud. Jeg kunne ikke engang be for barna mine, ble jeg fortalt, fordi de ikke var jødiske barn. Det gjorde det enda hardere. Jeg gråt mye.
– Jeg gjorde det jeg måtte gjøre og gjorde det så godt jeg kunne.
Det ble lettere etter en stund.
– Jeg begynte etterhvert å be for barna mine. Da jeg hadde lært mer og følte at jeg kunne sette spørsmålstegn ved noe av det rabbinerne hadde sagt. Jeg kom til Israel og tenkte at verden var korrupt, mens Israel var perfekt. Så fikk jeg etter hvert et mer balansert bilde av virkeligheten.
Mordecai har jevnlig kontakt med de to barna sine i Norge, som nå har blitt voksne. De besøker faren i Israel med ujevne mellomrom. Mordecai har også en sønn i Israel fra et tidligere ekteskap. Han har ikke vært i Norge siden han flyttet, men husker språket og stedsnavn godt fortsatt. Innimellom sier han noen gebrokne, norske setninger før han slår om til amerikansk. Han snakker alltid amerikansk med de norske barna sine. Moren snakker han fransk med. Med de andre i landsbyen, er det hebraisk som gjelder.
I det livet Mordecai lever nå, er det blitt viktig for ham, å få levningene til Rabbi Nachman flyttet fra Ukraina og begravet i Jerusalem. I en av sangene til Na Nachsene står det skrevet: «Fra Rabbi Nachmans grav kommer Toraen.»
Mordecai mener verden kommer til å få fred idet Rabbi Nachmans knokler begraves i israelsk jord. Det er flere av Na Nachsene som er enige om dette, i større eller mindre grad, men ikke på langt nær flertallet. Shoshanah fra Manchester var en av dem som var mest iherdig opptatt av å få det til. Engasjementet hennes var så intenst at Mordecai nesten ble avstandsforelsket ved å observere innleggene hennes i ei lukket gruppe på Facebook.
– Det fanget oppmerksomheten hans at jeg var så opptatt av å få Rabbi Nachman til Israel, ja. Han var superengasjert og oppglødd da han kontaktet meg den første gangen, sier Shoshanah.
«Wow, wow, wow! For en kvinne! Dette er skjebnen» var noe av det første han skrev til henne. Han kunne ikke tro at det var en kvinne i Manchester som var like opptatt av Rabbi Nachmans knokler som han selv.
Shoshanah ler. Hun sitter sammen med Mordecai i Ibei HaNahal – sitt nye hjem. De giftet seg høsten 2016 etter å ha tilbrakt tre uker sammen da Shoshanah var på besøk i Israel i fjor vår. De hadde da hatt daglig kontakt på Skype og Facebook i et halvt år.
Shoshanah har studert juss i England og hjalp Mordecai med å skrive brev til myndighetspersoner i Ukraina for å komme nærmere deres felles mål om å få Rabbi Nachman «hjem».
– Jeg følte at frieriet kom ut av ingenting! Først tenkte jeg: «Hva er det jeg har gjort som gjør at han frir til meg?!» Jeg prøvde å snakke ham ut av det, men han var så bestemt. Til slutt ble det til at jeg dro til Israel for å besøke ham..
–Vi snakket og snakket. Etter tre dager med Mordecai her visste jeg at jeg ville gifte meg med ham.
Shoshanah fikk vite at hun hadde jødiske røtter for sju år siden. Moren hennes hadde valgt å la være å fortelle det tidligere på grunn av antisemittismen. Shoshanah valgte et ultraortodoks jødisk liv fra da av.
Israel hadde naturlig nok fascinert henne siden hun valgte det jødiske livet, men overgangen fra Manchester til en inngjerdet landsby på Vestbredden med 40 innbyggere, er likevel stor. Shoshanah hadde knapt vært ute av England før hun giftet seg med Mordcai.
– Jeg blir sakte vant til det. Det tar tid. Det kommer sikkert til å ta over ett år før jeg slår meg helt til ro med det. Jeg har gått fra å være en vanlig britisk jente med studier og jobb til å bli en ultraortodoks, jødisk husmor, sier Shoshanah.
Hun var i utgangspunktet fornøyd med livet hun hadde i England.
– Jeg hadde frihet, men jeg trives bedre med forpliktelsene jeg har her nå. Jeg vemmes når jeg tenker på hvordan britiske kvinner oppfører seg når de drikker alkohol, for eksempel. Jeg har endret meg.
– Oppgaven min nå er å holde hjemmet i orden, mens Mordecai sprer budskapet vårt. Jeg er mer fornøyd enn noen gang og er glad jeg kan leve rent og hellig.
Hun ser på det som en felles spirituell reise. Da hun dro til Israel den første gangen tenkte hun: «Så spennende. Et nytt og annerledes liv!»
– Jeg synes det var en fantastisk mulighet og følte meg virkelig, virkelig bra. Jeg var så glad for at jeg hadde tatt avgjørelsen. Jeg følte meg velsignet.
– Hun forlot Manchester som hun hadde vært borte fra kun én gang, for å bli her for alltid. Det er stort, sier Mordecai.
Hun sier at hun ikke ville gjort det uten den religiøse overbevisningen.
– Det var som om Gud pushet meg i riktig retning. Jeg er 38 år nå og så det som min mulighet for et nytt liv. Som en bonus fikk jeg Mordecai som ektemann.
–Takk, sier Mordecai, og ler av at han omtales som en bonus.
For Shoshanah var det viktig å være ultraortodoks. Hun ser ikke på sekulære jøder som spiser kosher som religiøse i det hele tatt. Teknomusikken og grafittien Na Nachsene bruker for å spre budskapet omtaler hun som kunst.
– Jeg synes det er en fin måte å uttrykke seg på. Jeg ser på Mordecai som en kunstner, sier hun.
Mordecai skryter av sin nye kone.
– Jeg ble så imponert over hvor smart og flink hun var.
«En slik kvinne vil jeg gifte meg med!» tenkte jeg.
– Shoshanah klarte uten problemer å sette seg inn i de byråkratiske prosessene som kan hjelpe oss med å få Rabbi Nachman til Israel. Jeg hadde spurt diplomatfaren min om flere av de samme tingene tidligere, uten å få tilfredsstillende svar.
Mordecai sier at han ikke ville klart seg uten henne.
– Hun har en helt spesiell kraft i seg. En mann er ikke mer enn 50 prosent av sitt potensial alene. Kanskje 40 prosent, 20 prosent, 10 prosent eller så lite som 2 prosent, jeg vet ikke. Jeg tror den eneste måten jeg kan få Rabbi Nachman til Israel på, er med denne kvinnens hjelp. Vi kommer til å klare det, sammen. Da blir det fred.
