Det tidligere Sovjetunionen brukte enorme summer på å bygge opp infrastruktur og utvikle gruvebyene på Kolahalvøya. Vladimir Lenin står fremdeles på sokkel utenfor nikkelverket i Nikel. De enorme svovelutslippene fra nikkelverkene ved norskegrensa har ødelagt russisk natur og truer også liv og helse i Norge.
Kampen mot svovelskyene
Alle kunne se pipene og røyken. Noen få kjørte gjennom det svarte, døde landskapet. Nesten ingen møtte menneskene i Nikel.
Under hele den kalde krigen var den norsk-russiske grensen nærmest hermetisk lukket. Så ramlet Sovjetunionen sammen som et korthus, og pipene i Nikel ble et symbol på menneskenes forakt for naturen. Dette er også historien om politisk avmakt, en styrtrik russer og kanskje verdens dyreste skilsmisse. Samt noen utålmodige nordmenn som helte sølevann i gruvedirektørenes konjakkglass. Men først og fremst handler fortellingen om mennesker som lever nær noen av de største svovelutslippene i Europa. Når det blåser østavind i Pasvikdalen, henger ikke folk ut klesvasken.
Tøyet blir skittent.
Nikel
Gruveby i Russland, Murmansk fylke. Ligger 10 kilometer fra grenseovergangen på Storskog, men i luftlinje er det bare to-tre kilometer til norskegrensa (midtpålen i Pasvikelva). Nikel er administrasjonssenter i Petsjenga kommune, og har rundt
15 000 innbyggere (2008).
Nikkelgruver la grunnlaget for nikkelverket Petsjenganikel som nå eies av storkonsernet Norilsk Nickel. Da det ble mindre råstoff i gruvene, ble malm innført fra Sibir. På grunn av den kostbare transporten skjer ikke dette lenger. Alt råstoff hentes nå fra gruver på Kola.
Forurensningen fra verket, svovel- og tungmetaller, har lagt naturen i området øde og berører også norsk territorium.
Våren 1975 klistret vi nesetippen mot et duggete bussvindu og skulle endelig få oppleve nabobyen. Vi var elever ved Svanvik folkehøgskole og hadde sett pipene hver dag i over et halvt år. Men aldri noen mennesker, unntatt grensesoldatene, de grå skikkelsene på ski eller med jetbåt på Pasvikelva før isen la seg. Det var strengt forbudt, og straffbart, å vinke til dem eller rette ei fotolinse mot øst.
Landet var mystisk og litt farlig, fordi de var våre fiender og holdt sitt eget folk og naboland i et jerngrep. Men også tiltrekkende og spennende, fordi vi prøvde å reise med åpne sinn og vennlige blikk.
Bussen humpet forbi Salmijærvi, den gamle finske tollstasjonen med utsikt rett mot Svanvik. Piggtrådgjerdet løp tett langs veien, det fortsetter helt til Vladivostok ved Stillehavet. Rett bak svingen dukket pipene opp igjen, enda mer dominerende nå, og for første gang så vi bygningene som bare kan skimtes fra Høyde 96 på norsk side i Pasvikdalen. I den lyse vårkvelden promenerte russere langs hovedgaten Lenin prospekt, noen kom fra butikken og bar på melkeflasker eller brød. De så ikke ut til å lide noen nød. Jernbanestasjonen lå på den andre siden av byen, midt i et svart ørkenlandskap. Folk ankom med sine mange pakkenelliker og fant sine kupeer, snart hadde de skiftet til treningstøy og var klar for halvannet døgns tur til Leningrad eller to døgn til Moskva.
Utlendinger ble henvist til ei egen vogn, som var som ei honningkrukke for russerne. Med ulike språkkunnskaper banket de på og ville vite mer om naboene som måtte lide under kapitalismens åk. Selv smilte de og lo og spanderte vodka, svart brød og syltet agurk. Vi måtte endelig nyte og ta for oss når vi endelig var kommet til det rike Sovjetunionen!
Disse timene i togvogna åpnet noen sinn og visket bort mange vrangforestillinger. De var mennesker som levde ved pipene, lykkelige familier som slett ikke ønsket å rømme til vesten. Tvert imot, de var stolte sovjetborgere, som hadde vokst opp under partiets makt og sensur, vesten var symbolet på forfall og dekadense. Holdningene var preget av propaganda og ensretting, de mente norske arbeidere var grovt utnyttet og fritt vilt for grådige kapitalister samt USAs diktater. Hos dem var arbeiderne revolusjonens helter. Til bekymring for norsk overvåkingspoliti og ganske sikkert også KGB, møttes naboer til prat og hygge og frossen jord kunne tine.
– Vi er jo mennesker som dere, vi har aldri kriget mot hverandre, la oss handle og bygge vennskap, skål!
Seinere skulle det bli mange turer til Nikel, til folket ved pipene. Til stedet der Lenin i hvit marmor står på sokkel foran nikkelfabrikken den dag i dag; han skuer mot vest.
Tiden har endret seg dramatisk. Den røde arme jaget tyskerne ut av Finnmark. Så kom tiår med opprustning, spenning, mistillit og ordkrig, på nippet til væpnet konflikt. Vår 196 kilometer lange grense mot det gamle Sovjetunionen var en av verdens mest spente grenser. Amerikanske turister som kom til Kirkenes med hurtigruta ble skysset i buss til grenseovergangen ved Storskog. Der lot de seg fotografere under skiltet «Sovjetunionen», og tok gjerne med seg en stein eller to som minne fra den vågale utfarten, russiske soldater med kalashnikov stod tross alt bare et par hundre meter unna. Om kveldene tømte norske grenseoffiserer et par spann med småstein som en gest til morgendagens besøkende, amerikanerne var rystet over at noen våget å bo så nær den store fienden.
Sovjetunionen førte en offensiv politikk for å befolke og utvikle grenseområdene mot Norge, dette bølgende, karrige og øde landet som tidligere lå under Finland. Flere gruvebyer ble reist på kort tid; Nikel, Zapoljarni, Montsegorsk, Kirovsk, Apatity… Folk ble lokket med høye lønninger, lengre ferier og gratis sommeropphold ved Svartehavet, lavere pensjonsalder og andre goder for å ta jobb i det høye nord. I tillegg kom militære utbygginger med garnisoner, flyplasser og marinebaser med hjemmehavn for atomubåtene, som den gigantiske Typhoon med strategiske atommissiler som kunne utrydde byer i USA. Kola ble en muskelbunt mot vesten.
Nikel var den vestligste byen, plassert i åsen rett øst for den rolige Pasvikelva der Sovjet og Norge delte vannkraften mellom seg. Russerne anla dessuten et atomkraftverk i Poljarni Zori noen mil lenger øst, som ennå humper og går på forlenget levetid; til stigende bekymring for miljøbevisste nordmenn.
Da døra inn til det mystiske nabolandet ble åpnet på gløtt på 1970-tallet, begynte nyfikne nordmenn å dra på helgeturer til Murmansk. De tok somletoget fra Nikel, det knirket av gårde i 23-tiden og brukte natta på de 210 kilometrene til den store havnebyen, «Gorod geroi», heltebyen som russerne kaller den fordi Murmansk aldri falt i tyske hender under krigen. Toget kunne stoppe for å ta på en bærplukker eller fisker, alt mens nordmenn og russere forentes over rykende te fra samovaren (et kokekar) som en babushka fyrte opp. Mange dro til Murmansk for å feste, tross alt var dette Nordkalottens største by med nær en halv million innbyggere. Nordmenn på restaurant var kjempepopulære, de kunne bestikke bandet til å spille Abba og plutselig var de alles midtpunkt.
Etter hvert begynte norske selskaper å se til Russland og det store markedet på Kola. De gjorde nye erfaringer, på godt og vondt. Jeg husker godt delegasjonen som i baktung vodkarus tok plass i toget på hjemtur til Nikel, en førstereismann hadde møtt ei jente på bar og var hodestups forelsket. Hun var pianolærerinne. Da kom det inn en veteran på Murmansk-reiser og sukket tungt over alle de prostituerte som frister utlendingene.
– Og de sier jo alle at de er pianolærerinner, fortalte han.
Den nyforelskede senket hodet og forble taus.
400 000 tonn SO2 i året. Pipene i Nikel har overlevd kald krig, supermaktens sammenbrudd og turbokapitalismens rovdrift i Russland. Russerne har aldri helt skjønt hvorfor nordmenn var så rystet over det de så i Nikel. Under alle mine besøk i Nikel har spørsmål om pipene falt på steingrunn, først på turene etter årtusenskiftet kunne ungdommer rynke på nesen og være lei seg for forurensningen.
– Fabrikken er vår livsnerve, uten den har vi ikke noe liv her. Nå har vi arbeid, penger, velstand, trygghet. Har dere ikke fabrikker i vest, kommer det ikke røyk fra pipene deres? spurte en gruvearbeider som hadde invitert oss til middag en kveld på 1990-tallet.
Bordet bugnet av delikatesser fra tundraen, vannene og havet, datteren hadde pyntet seg i sin fineste kjole og med sløyfe i håret, hun spilte piano og snart sang vi alle med. De bodde i en trang blokkleilighet, men klaget ikke på noe. Og især ikke på død skog, det finnes jo nok av unyttig bjørkekratt bak åsen!
Nikel-beboerne tok imot norske delegasjoner og var stolte over byen sin og landet sitt. De siterte Ibsen, foredro om Fridtjof Nansen og spurte om Knut Hamsun, eller «Gamsun» som de sa fordi de mangler h i alfabetet sitt. Russiske ungdommer knuste norske gutter og jenter i svømmehallen og på brytematta, sangkorene hadde flere stemmer og breiere repertoar enn de norske. Vegg i vegg med verket drev de et kollektivbruk, en kolkhos, med storfe, melkekyr, griser og høns. Det manglet ikke mye i Nikel, byen som fra norsk side så så fattigslig og forkommen ut.
På 1970-80-tallet ble det sluppet ut 400 000 tonn svoveldioksyd fra nikkelsmelteverket i Nikel og anlegget i nabobyen Zapoljarni ei drøy mil lenger øst. Utslippene er nå redusert til rundt
100 000 tonn i året (NILU-rapport M-384-2015). Nedgangen skyldes at det ikke lenger hentes svovelrik malm fra Sibir til verkene ved norskegrensen. I Sovjetunionens tid ble malm fraktet på elva Jenisei og videre vestover langs den nordlige sjørute. Vinterstid måtte atomisbrytere holde farvannet åpent. Det var en svært kostbar transport, som ikke kunne forsvares under markedsøkonomiens lover.
Dagens utslipp er likevel rundt fem ganger større enn Norges totale SO2-utslipp, og sju åtte ganger høyere enn de russiske grenseverdiene tillater. Pasvikdalen og Jarfjord i Sør-Varanger har de høyest målte konsentrasjonene av SO2 og tungmetaller i Norge. Norsk institutt for luftforskning (NILU) begynte å måle luftforurensning i grenseområdene i 1974. Det norske måleprogrammet omfatter både meteorologiske forhold og kvaliteten på luft og nedbør. I 1988 ble det etablert et felles norsk-russisk miljøsamarbeid, som omfatter målinger av SO2-nedfall også på russisk side.
Den gradvise åpningen av grensa ga den norske lokalbefolkningen innsyn i elendigheten i Nikel. Den svarte ørkenen rundt byen skremte. Samtidig kom måleresultater som viste at den norske naturen var i faresonen.
Kirkenes er også en gruveby. Dagbruddene i Bjørnevatn er gedigne sår i landskapet, de enorme slagghaugene er iøynefallende. Men disse inngrepene er synlige, svovelnedfallet sprer en snikende død.
Pasvikdalen er en grønn lunge i et karrig arktisk landskap. Skogene er tumleplass for bjørn, faunaen er sjelden og rik, fiskevannene går det gjetord om. Dette er villmark for nytelse og eventyr, bare spør Vegard Ulvang eller Lars Monsen! Her kan også hvermansen nyte scener som man ellers må gå til filmen for å oppleve. Norge har ikke bevart mange slike urskoger. Så våknet da også kampviljen. Det var tid for å beskytte haukugle og sangsvane, ørret og abbor.
Grensekrenkelse med gassmasker. Lørdag 26. mai 1990 trykket Sør-Varanger Avis en annonse over to spalter: «Aksjonister søkes! Er det flere som er lei av dødsskyene fra Nikel? Tror kun på direkte aksjoner! Blir du med? Kåre Tannvik, 91442.» Mandagen etter møttes en gjeng. «Stopp dødsskyene», kalte de seg, gruppen som snart skulle vokse til 4000 medlemmer og bli landets mest kontante miljøaksjon etter Alta-demonstrasjonene i 1979-80. «Stopp dødsskyene» krevde reduksjon i svovelutslippene fra Nikel. Teknologien var tilgjengelig, det var penger og vilje som trengtes.
Denne mandagen fikk de nyss om at norske og russiske gruvedirektører hygget seg i suiten på turisthotellet med praktutsikt over de rektangulære, enkle arbeidergatene i Kirkenes. Miljøtiltak sto ikke på dagsorden. Aksjonistene kunne tenke seg en pangstart, men hva skulle de finne på. Snøen hadde tint, det var skittent på bakken; yes, ideen kom som kastet på dem! En skitten mixture av vann, jord, søle, kanskje en sneip eller to, og så ta seg inn i suiten. En sympatiserende resepsjonist viste veien.
– Mens dere drikker konjakk, dør folk og natur i Sør-Varanger, sa Kåre Tannvik, mens han og flere andre helte skittent vann i de prominente personenes konjakkglass.
Den uventede og utradisjonelle aksjonen ga gjenlyd landet over, plutselig viste riksmedier bilder fra Nikel og utslippene ble kalt Norges største miljøtrussel. Men direktørene likte dårlig det som skjedde.
«Jeg synes demonstrasjonen på mandag var utrolig frekk. Her satt vi i et privat møte, med våre private gjester, inne på privat eiendom, da aksjonsgruppa buste inn. Dette var veldig kjedelig for våre sovjetiske gjester. Det tjener ikke kampen mot forurensning å ta i bruk slike virkemidler. Det er faen så frekt», sa Sydvaranger-direktør Tarald Husaas til bladet Finnmarken.
Fremskrittspartiets lokale leder Hans Henrik Gunnermann framholdt at det var helligbrøde å helle skittenvann i godtfolks konjakk. «Slike ekstremistiske metoder håper jeg virkelig vi bli spart for i framtiden», ytret Gunnermann til lokalavisa, og la til at han var særlig rystet over å se Høyres
kommunestyrerepresentant Tor Aarnes blant
inntrengerne.
«Stopp dødsskyene» lot ikke de ansvarlige få fred. I noen måneder herjet de med gruveselskapenes ledere, to av dem lenket seg fast til smeltehytta i nikkelverket, andre sperret jernbanelinja.
Dagens utslipp er rundt fem ganger større enn Norges totale SO2 -utslipp.
For russerne er landegrensen hellig. Ikke en fot skal trå over grenselinja uten tillatelse. Treriksrøysa markerer punktet der tre lands grenser møtes. Søndag 17. juni 1990 samlet noen seg i Kirkenes og dro inn i Pasvikdalen, 110 kilometer mot Vaggetem og opp skogsbilveien til nasjonalparken. Dette er ødemark med urskog, jeg fulgte gruppen som utsendt for NTB.
Vi padlet i sprutregn over Sortbrysttjern og Ødevann, og gikk de siste kilometrene opp mot ei glenne i skogen; grensetraseen. Norske grense-
soldater hadde fått nyss i at noe var i gjære, og holdt vakt. Men de kunne ikke hindre at aksjonistene, sammenlenket og iført gassmasker, slo ring om steinrøysa og trasket i protest rundt grensepunktet denne våte midtsommernatten.
Grensekrenkelsen var et faktum, nye store avisoppslag og Sovjetunionen leverte en formell protest, en slik provokasjon og ubehøvlet framferd skulle Kreml ha seg frabedt. Det var Norges ansvar å stoppe aksjonen før grensen ble overskredet, hvorfor gjorde vi ikke jobben vår?
Aksjonistene ble bøtelagt og saken havnet i retten. En meget forståelsesfull, men også prinsippfast aktor Odd Olsen Ingerø ba om mild straff. Boten ble på 1000 kroner.
Aksjonistene i «Stopp dødsskyene» var ikke blåøyde naturromantikere med behov for en markering i ny og ne, her eller der. Disse entusiastene var bekymret for sine barns og lokalsamfunnets framtid, de dyrket ikke et personlig ego, de handlet ut fra hjerte og hjerne. De ville ikke lenger se på at sviket mot moder jord fikk fortsette.
Bruduljene i nord nådde også maktens korridorer her til lands. Statsminister Jan P. Syse var bekymret over miljøtrusselen fra Nikel. Snart bevilget regjeringen 300 millioner kroner til rensetiltak ved nikkelverket. Endelig skulle noe skje, russerne takket for gaven og lovte bot og bedring.
Det lakket og led, prosjektet ble forsinket, russerne endret planer. Gaven fra Norge havnet i en skuff.
Svovelskyene føyde seg fortsatt etter vinden, i tillegg truet mørke skyer fra Moskva. En økonomisk krise førte til dramatiske innstramninger, varemangel og devaluering av rubelen. Folks sparepenger var plutselig omtrent verdiløse.
Nok en gang var vi på vei til Nikel. Det var tidlig på 90-tallet, og det hadde kommet alvorlige meldinger om nød på barnehjem, sykehus, og blant barnefamilier og eldre. Flere grupper i Nord-Norge gikk sammen om å samle inn klær, medisinsk utstyr, leker og en del matvarer. Vi fulgte en lastebil fra Finnsnes mot Nikel og Murmansk.
Nikel hadde forandret ansikt. Forfallet var kommet lenger, byen var gråere - det var køer foran butikker med magre hyller og tonen var mer aggressiv. En ortodoks prest ønsket oss velkommen og tok ansvaret for utdeling til trengende.
– Moskva har glemt oss, nå er det den sterkestes rett som gjelder. De svake støtes ut, det er kaldt i nord, nå er det kaldt også mellom menneskene, sa han.
Sjelden har jeg fått flere klemmer fra folk som var overlykkelige over gaven fra vest, samtidig var de forlegne over egen fattigdom og fedrelandets nød.
– Jeg skammer meg over vår regjering som bruker så mye penger på våpen og så lite på helse. Vår glede er blandet med dyp skam, sa lege Nikolai Kolmakov ved sykehuset i Nikel etter at de hadde tatt imot 50 sykehussenger, 20 rullestoler og en mengde krykker, engangssprøyter, stoler og bord og andre mekaniske hjelpemidler fra «Stopp dødsskyene». Gaven fra Norge fylte seks lastebiler.
Sovjetunionen var på full fart mot stupet og ei nasjonal krise som skulle sprenge supermakten, og det stod gribber klare til å ta kontroll over ufattelige naturressurser.
Biografer har berettet at president Boris Jeltsin tok de viktigste avgjørelser tidlig på dagen. Til lunsj ble det servert vodka. Ingen vet når på døgnet han fattet beslutningen om å åpne for storstilt privatisering, men sikkert var det at gribbene handlet raskt.
En av dem var Vladimir Potanin, hans far hadde en sentral posisjon i kommunistpartiet og familien beveget seg i de innerste Kreml-sirkler. Han traff sin første kone Natalja i studiedagene, og Vladimir skulle følge i farens fotspor og få viktige posisjoner i statlige selskaper. Inntil alt raknet. I 1993 kjøpte Potanin Norilsk Nickel-konsernet, som blant annet driver anleggene på Kola, fra staten for 170 millioner dollar. Pengene ble skaffet til veie gjennom en omstridt «lån for aksjer»-avtale, et Jeltsin-påfunn som åpnet veien for rask overgang fra sentral, statlig styring til markedsøkonomi. På den måten fikk oligarkene, et fåtall mennesker, kontroll over naturressurser som før hadde tilhørt fellesskapet. Meningen var at befolkningen skulle få adgang til å eie aksjer, i virkeligheten kom oligarkene dem i forkjøpet og stengte døren for alle andre.
I løpet av få år mangedoblet Potanin sin formue, i dag er han på Forbes liste over verdens 100 rikeste og antas å være god for rundt 15 milliarder dollar. Han er Russlands rikeste mann, og tjente ifølge Barents Observer 2, 8 milliarder dollar i 2014.
Vladimir Potanin fikk fart på nikkelverkene. Men noen måtte betale prisen. Gruvearbeiderne i nord mistet alle sine privilegier, alle godene som hadde fått dem til å forlate hjemplasser ved Svartehavet, i Ukraina, rundt storbyene lenger sør og øst i det store riket. De hadde bestemt seg for å tåle noen tøffe arbeidsår i et arktisk klima. Målet var å legge opp penger, lønningene var jo høyere, og så nyte pensjonistår under en mildere himmel. Pensjonsalderen var lav hvis man jobbet lenge nok i gruvene på Kola. Nå satt de tilbake nesten som fanger i triste gruvebyer, leilighetene var ikke noe verdt og drømmer om det gode liv lenger sør ville aldri bli realisert.
Pipene var like fulle av svovel som før. Aksjonen «Stopp dødsskyene» lå i dvale, i det politiske og økonomiske kaoset i nabolandet viet ingen oppmerksomhet til svovelutslipp ved norskegrensen. Jan P. Syse hadde byttet stol med Gro Harlem Brundtland. Ifølge den ferske boka «Stopp dødsskyene», hvor aksjonistene fra organisasjonen med samme navn har samlet sine erfaringer, brydde Brundtland seg lite om forurensningen fra Nikel. Dette til tross for at hun hadde en fortid som miljøvernminister. Dog skriver hun i sin selvbiografi «Dramatiske år» at saken var nær en løsning etter et møte hun hadde med president Boris Jeltsin i Oslo i mars 1996. Jeltsin kunne bli medgjørlig i kvinnelig selskap. Mange husker hans glisende kommentar da han poserte med Gro og dronning Sonja i hver sin arm under norgesbesøket: «Tyttebær med fløte!»
Nikel-saken kom opp 45 minutter før Jeltsins fly skulle lette. Gro ba om en løsning før 1. april.
– Vi kan løse det i morgen, sa Jeltsin, og ba en sekretær hente gruvedirektøren. Jeltsin spurte hva selskapet ønsket for å gå med på rensing.
– Fire års avgiftsfrihet vil holde lenge med dagens priser på nikkel. Jeg har bodd i området i hele mitt liv, og forholdene er forferdelige, opplyste gruvedirektør Blatov. Jeltsin fulgte opp og sa at han kunne utstede et dekret en av de nærmeste dagene. Så ville alt være fikset.
– Takk, Boris Nikolaijevitsj, sa Gro Harlem Brundtland.
– Statsfolk må løse problemer, konkluderte Boris Jeltsin, og følget hastet til flyplassen.
De gode intensjonene ble ikke fulgt opp. Men pengene fra Syse stod fortsatt til disposisjon.
Nikkelverket er ei pengepresse for Vladimir Putanin. De årlige overskuddene ligger på 30-40 milliarder kroner. Ifølge The Independent Barents Observer pumpes ikke noe tilbake til modernisering eller miljøtiltak i produksjonen. Norilsk Nickel, i dag verdens største produsent av nikkel, nyter sågar godt av unike toll- og skattereduksjoner, mot løfte om å bruke midlene til miljøformål. Det skjer bare ikke, og myndighetene er ikke i stand til å følge opp med sanksjoner. Det russiske departementet for naturressurser og miljø godtar ikke at utslippene ligger flere ganger høyere enn de nasjonale verdiene tillater. Departementet har pålagt selskapet å modernisere driften, uten å bli tatt alvorlig.
Da president Vladimir Putin gjestet Norge i 2002, var Vladimir Potanin med i følget. Under gallamiddagen på Slottet ble han konfrontert med Nikel-utslippene og den manglende viljen til å investere i miljøtiltak. «Du må vite at russisk miljølovgivning ikke pålegger oss å gjennomføre dette prosjektet, svarte Potanin og flirte.» (Aftenposten 16.10.2011)
Vladimir Putanin har også andre ting å tenke på enn pipene i nordvest. En dag kom han hjem til sin godt bevoktede luksusvilla utenfor Moskva og ba sin kone Natalja flytte ut. De hadde vært gift i 30 år, og har tre barn sammen. Vladimir viet seg til sin 15 år yngre sekretær, som ventet hans barn. Men Natalja nektet å gå tomhendt fra sin ektemann. Ifølge avisa Vedomosti tilbød Putanin henne et kontantbeløp på 266 millioner kroner, samt 2,1 millioner pr. måned og luksusleiligheter i Moskva, London og New York. Det mente Natalja var smålig, og brakte tvisten inn for retten. Hun krevde halve formuen, over 50 milliarder kroner, men har foreløpig tapt i to rettsinstanser. Domstolene påpeker at selskapsstrukturen er svært innfløkt og uoversiktlig, og også internasjonal, så det er vanskelig å kople verdiene direkte til privatpersonen Vladimir Putanin. Høyesterett i Russland skal fatte endelig dom. Natalja hevder at hun vil gi aksjeposten i Norilsk Nickel tilbake til staten, fordi selskapet er strategisk viktig og sysselsetter titusener av mennesker.
Det lakket og led, prosjektet ble forsinket, russerne endret planer. Gaven fra Norge havnet i en skuff.
Oligarkene i Russland har glefset til seg rikdom, og får politisk beskyttelse fra høyeste hold. Korrupsjon står i veien for reelt demokrati. Medier knebles, opposisjon kan være farlig, livsfarlig.
I nordvest omgås russere og nordmenn som gode naboer. Vi samarbeider om handel, selv om handelssamarbeidet har fått noen skudd for baugen. Flere norske bedrifter har trukket seg ut fra Nordvest-Russland fordi russerne har stukket kjepper i hjulene for virksomheten, det har hendt at de har skiftet låser i dørene etter arbeidstid og utestengt nordmenn fra jobben. Den norske direktøren i en suksessbedrift i Murmansk ble nylig erklært uønsket i 10 år fordi han skal ha drevet «informasjonsinnhenting». Barentssamarbeidet er blitt mer felles svømmestevner og sangkorutveksling enn næringssamarbeid.
Det er ikke akseptabelt for Norge å ha en slik kilde til forurensning rett ved grensen
Dette er bruddstykker av en samfunnsutvikling; strømninger som har ført til at byer som Nikel igjen har skiftet ham. Noen bygninger har fått gilde farger. Ved innkjørselen til byen fyller nordmenn på dagstur billig bensin på en moderne servicestasjon. Inne i byen kan vi velge mellom ulike kafeer, utvalget er rikt. Folk kjører ikke bare Lada, de cruiser rundt i Audi og Toyota og sågar en og annen Mercedes. Men byen har mistet flere tusen innbyggere. De som ble igjen, er glade for åpningen mot vest og drar rett som det er på tur til Kirkenes. Kjøpekraften er økt, folk er Putin-lojale og lengter etter en ny æra med russisk stolthet.
Pipene hviler ikke. Utslippene er nå så alvorlige at Sør-Varanger-ordfører Rune Rafaelsen har bedt om et ministermøte, han vil selv være flue på veggen og ønsker forsikringer om at saken tas alvorlig. Ordføreren sier til NRK at han ønsker en slags brennemerking av Vladimir Putanin: – Han og de andre eierne er mennesker som tjener milliarder på å forurense Arktis. Vi må fortelle omverdenen om det, de må nevnes med navn. Det er mitt poeng, sier Rafaelsen, som også ønsker et personlig møte med den russiske oligarken. Statssekretær Lars Andreas Lunde (H) i Klima og miljødepartementet uttaler til NRK at han ikke har tro på en slik fremgangsmåte, regjeringen vil forholde seg til Russland som stat. Lars Andreas Lunde sier til Plot at regjeringen ser svært alvorlig på de store utslippene av svovel og tungmetaller fra de russiske nikkelverkene.
– Det er ikke akseptabelt for Norge å ha en slik kilde til forurensning rett ved grensen. Vårt utgangspunkt er at utslippene må ned til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet, slik vi ble enige om i en felleserklæring under daværende president Medvedevs besøk til Norge i 2010. Så langt har det dessverre vært vist liten reell vilje fra russisk side til å få ned utslippene. Norge bruker også betydelige ressurser på å undersøke hva utslippene i Nikel betyr for miljøet, og sørger for at lokalbefolkningen får pålitelig informasjon om dette. Luftkvaliteten måles jevnlig, og det gjøres også undersøkelser av nivåene av tungmetaller i fisk, vilt, bær og sopp i området, sier Lunde.
– Hva gjøres for å få til rensing og innføring av ny teknologi ved nikkelverkene?
– Selskapet har i en årrekke operert på såkalte midlertidige utslippstillatelser, som har blitt fornyet gjentatte ganger, senest våren 2016. Denne ordningen innebærer at selskapet får utsatt gjennomføring av strenge utslippskrav, under forutsetning av at de gjennomfører en planmessig modernisering for å nå kravene. I mars i år hadde norske myndigheter et møte med selskapet og fikk informasjon om selskapets planer for å kutte utslippene. Vi har konstant oppmerksomhet på denne saken. Det gjenstår å se hva som faktisk blir gjennomført og hvilken effekt det får.
The Independent Barents Observer, basert i Kirkenes, skrev 4. august i år at lederen for det statlige miljøtilsynet i Murmansk var tiltalt for korrupsjon. Han skulle ha mottatt over en halv million kroner fra Norilsk Nickel mot å se gjennom fingrene med svovelutslippene.
Bekymringen fra norske myndigheter er fattig trøst for en befolkning som må sjekke vindretningen før de henger ut klesvasken. I boka «Stopp dødsskyene» medgir aksjonistene at målene ikke ble nådd, kanskje særlig på grunn av omveltningene og de uoversiktlige forholdene i nabolandet for 25 år siden. Andre miljøsynder og trusler fra Kola tok mer og mer av oppmerksomheten, ikke minst faren for lekkasjer fra atomavfall og foreldete reaktorer ved atomkraftverket. I dag er aksjonistene like opptatt av at nikkelverket enten må stenges eller renoveres helt, utslippene er langt over naturens tålegrense. «Stopp dødsskyene» tar litt av æren for at Norge etablerte Svanhovd Miljøsenter på Svanvik, som ligger ved Pasvikelva rett vest for Nikel. Ifølge boka har russerne tilbakebetalt deler av bevilgningen fra Norge, under løfte om diskresjon. Russland ønsker ikke en ny offentlig runde rundt Nikel-pipene. Statens pensjonsfond utland, det såkalte oljefondet, solgte sin aksjepost i Norilsk Nickel i 2007, og begrunnet det med at det var uetisk å eie aksjer i et selskap som var ansvarlig for omfattende miljøskader. Russiske myndigheter har ikke den samme holdningen.
The Independent Barents Observer kunne 11. mai i år meddele at Norilsk Nickel var tildelt en statlig pris for miljøtiltak og bruk av grønn teknologi. I 2010 sendte daværende statsminister Vladimir Putin og president Dmitri Medvedev et gratulasjonstelegram til selskapet og hyllet dets høye miljøstandarder. Andre medier har meldt at selskaper flere ganger er ilagt bøter på grunn av for høye utslipp, men det er billigere å betale straffen enn å investere i ny teknologi som kan redusere forurensningen.
Det er ikke mye grønt rundt pipene i Nikel. Norske forskere har nå også påvist høye konsentrasjoner av tungmetaller på sjøbunnen i Varanger, og mener det må skyldes utslippene i Nikel. Luftforurensning kjenner ingen landegrenser.
Pipene i Nikel strutter til værs like potente som før, og veien fram til rensing synes å være uendelig lang. Det som skulle bli et norskstøttet utstillingsvindu for grønn gruvedrift, kan ende som århundrets miljøbløff.
