I gode og onde - arrangerte - dager

20 millioner indere gifter seg hvert år. 90 prosent går inn i et ekteskap der mor og far har valgt partneren.

Fire timer etter at matgründeren Sarita Sehjpal møtte Rajeev, var de forlovet.

– Mamma begynte å lete etter en passende mann for meg da jeg var 18 år. Jeg tenkte ikke så mye over det, mente at foreldrene mine hadde full kontroll og stolte helt på dem, forteller Sarita.

Hun har bodd i Norge siden hun var fem år, og er som voksen blitt mest kjent som gründerkvinnen fra Kristiansand som står bak de indiske ferdigrettene vi kan kjøpe i matbutikken under merkenavnet «Saritas». Hun driver også restauranten Mother India i Kristiansand.

Selv om hun har gått på norsk skole og hatt en ganske typisk «norsk» oppvekst, så falt det helt naturlig for henne at det å finne «den rette» – det var en oppgave for de eldre i familien.

I indisk tradisjon er fortsatt arrangerte ekteskap idealet, også blant barn av indiske foreldre, vokst opp i Norge. Men det er i ferd med å endre seg, både i India og i Norge.

Arrangert fra Norge. For ekteparet Sharma skulle det vise seg å ikke bli så altfor enkelt å finne en passende mann til datteren Sarita. Fem ganger reiste de fra Punjab, men til slutt lyktes de.

Det var i siste liten. 20-åringen fra Norge var begynt å få et dårlig rykte hjemme i Punjab etter å ha vraket 14 friere.

– Det var greit at familien min kom med forslag til kandidater, men jeg forbeholdt meg retten til å «takke nei» hvis jeg ikke likte det jeg så, sier Sarita og ler mens hun rister på hodet.

– Om jeg skal velge partner for mine barn? Nei! Det skulle tatt seg ut. Jeg har fått klar beskjed fra Sonny (25) og Pria (19) om å holde meg unna.

– Betyr det at du synes arrangerte ekteskap er feil?

– Det er ikke det jeg sier. Men det som var riktig for meg, trenger ikke være riktig for mine barn. De er mer «utvanna» enn jeg var. Selv om de har respekt for og føler tilhørighet til indisk kultur, er de mye mer norske enn jeg var. De har ikke det samme forholdet til tradisjoner.

Foto

Bryllup: Sarita og Rajeev giftet seg 14. august 1988 i Norge. Sammen har de sønnen Sonny og datteren Pria. Her fra bryllupssermonien, som ble utført av en hindu-prest flydd inn fra London. (Foto: Privat)

Selvvalgt i India. Trommene slamrer. Ikke taktfast. Ikke rytmisk. Bare en kakofonisk mølje av lyd der trommene blandes med hese messingblåserul og smellene fra hundrevis av kinaputter.

Det ser ikke ut til å påvirke begeistringen til opptoget. I spissen, på en hvit hest, troner en mann med rød, gullprydet turban og en påkostet frakk. Den ser varm, tung og dyr ut. Noen holder en parasoll over ham, mer til pynt enn nytte.

Mamma begynte å lete etter en passende mann for meg da jeg var 18 år

Det er ikke lenger særlig kraft i kveldssolen som synker smoggoransje ned i horisonten bak Mumbais skyskrapere.

Unge menn danser rundt hesten og mannen, fester penger i seletøyet og på klærne hans. Så stopper de foran en middelaldrene kvinne og hennes følge av unge jenter.

Dette er «baraat» – brudgommens ankomst til sitt eget bryllup. Kvinnen som hilser ham velkommen, er hans svigermor.

Hadde alt gått etter tradisjonen skulle dette også vært hans første møte med sin kommende kone, med bruden. Men Deepak og Nikita har ikke gjort som indere flest. De har hatt hemmelige stevnemøter. De ble kjærester. Og de valgte hverandre. Uten påvirkning eller «hjelp» fra familien.

– Det var jeg som var pådriveren. Deepak hadde brent seg, blitt forlatt av en tidligere kjæreste, røper Nikita.

Nikita er en del av det moderne, «nye» India. Der velstanden øker, flere har utdanning og barn av en sterkt voksende middelklasse gjør et gryende opprør mot tradisjoner og foreldre. Eller kanskje aller helst besteforeldre.

Økt yrkesdeltakelse fra kvinner og – ikke minst – sosiale medier, gjør det mulig for unge kvinner og unge menn å møte hverandre uten anstand og konstant overvåkning fra familien. 

Foto

Forlovelse: Fire timer etter at de møttes, ble Sarita og Rajeev forlovet. Bildet er fra forlovelsemottakelsen i Punjab, India. (Foto: Privat)

– Vi snakker ikke om en revolusjon, men vi ser en betydelig endring i holdninger, og ikke minst i kvinners rettigheter. Men fortsatt er det slik at ekteskap i India ikke først og fremst er en sak mellom to personer, men mellom to familier, sier dr. Shalini Grover, antropolog og professor II ved Universitetet i Delhi.

Grover har skrevet doktoravhandling og bok om kvinners stilling i og utenfor ekteskap i India, spesielt blant arbeiderklassen i Delhi.

– Jeg liker den indiske holdningen til familier og betydningen av familie, men jeg er skeptisk til arrangerte ekteskap. Veldig skeptisk, sier Krf-leder Knut Arild Hareide.

Tidligere i år var han på reise i India. I regi av NRK skulle han «møte sine fordommer».

Temaet for reisen var blant annet arrangerte ekteskap.

– I løpet av reisen til India fikk jeg større forståelse for den kulturelle bakgrunnen for arrangerte ekteskap. Jeg fikk mer kunnskap og mer forståelse. Det er farlig å tro at vår kultur har de beste løsningene på alt. Selv om jeg er skeptisk, mener jeg at lovforbud ikke er riktig vei å gå. Dette er ikke noe man kan regulere. Da risikerer man bare å få en lov som er umulig å håndheve og det reduserer respekten for lover. Forbud løser ingenting, men det gjør holdningsendring. India er i endring. Flere jeg møtte fortalte om en positiv og gradvis utvikling, der de unge i større grad kunne påvirke hvem de ville gifte seg med. Men jeg dro hjem igjen ganske negativ til arrangerte ekteskap. Ikke minst fordi dette fremsto som et system som favoriserer mennene. Deres vilje ble lettere respektert. Mange kvinner opplever nok at de ikke har så mye valg, sier Hareide.

Foto

Kjærlighet: Nikita Janl og Deepak Singh forelsket seg på jobben og var kjærester i sju år før de fikk hverandre. At foreldrene aksepterte valget, var ingen selvfølge. Her tar Nikita imot sin brudgom. (Foto: Privat)

Giftet seg i hemmelighet. Jaya tok et valg, et dramatisk valg. Men at hun stakk av og giftet seg i hemmelighet med en mann hun selv hadde funnet, var ikke det som var verst å svelge for foreldrene.

Vi møter henne mens minaretene kaller til kveldsbønn. Jaya trekker hijaben tettere om seg, haster gjennom gatene i Old Mumbai, en muslimsk - dominert bydel. Ektemannen Shaahid liker ikke at hun er ute alene etter solnedgang.

I sju år ventet vi før vi fikk hverandre

Det tar seg ikke ut for en gift kvinne. En vestlig journalist og fotograf ansees ikke som tilstrekkelig anstand, snarere tvert imot. 

Leiligheten er stor til å være i Mumbai, over 50 kvadratmeter. Som skikken er, bor Jaya i svigerfamiliens leilighet sammen med svigermor, Shaahids bror, hans kone og barn, samt en avdød brors datter og Shaahids ugifte søster. Til sammen er de åtte personer i husholdningen.

– Jeg fortalte min mor det først. Jeg visste at det ville bli lettest. Foreldrene mine hadde allerede begynt å se etter en passende ektemann for meg, en hindu selvsagt.

– Likevel gjorde du det?

Hun smiler. Forteller om de hemmelige stevnemøtene. Om vennskapet som oppsto på jobben og hvordan det gradvis gikk over i kjærlighet. Først for Shaahid som fridde allerede etter et halvår. Hun likte den snille, høflige mannen som jobbet i regnskapsavdelingen.

Det var «noe» ved ham. Hun forteller hvordan de begge fortalte foreldrene sine at de jobbet overtid, mens de i virkeligheten gikk på kino eller tur i parken. Men noen hadde sett dem, og ryktene begynte å gå.

– Mor sa jeg måtte avslutte forholdet. Jeg svarte ikke, verken ja eller nei. Jeg var jo ikke sikker ennå, sier Jaya.

Litt lettere var det for Shaahid. Han hadde allerede fortalt det til moren. De giftet seg 28. mars 2014 i familieretten i Bandra, Mumbai, med kun hans mor og bror tilstede. Så gikk Jaya hjem til sine foreldre.

Den store hemmeligheten sprengte i brystet på henne. Det var vanskelig å fortelle at hun hadde giftet seg, men å fortelle at hun hadde giftet seg med en muslimsk mann og konvertert, var verre.

Etter 14 dager klarte hun ikke mer, og fortalte sin mor at hun hadde giftet seg og overlot til henne å fortelle det til faren.

Foto

Brudgom og brud: Deepak Singh og Nikita Jani under bryllupssermonien. (Foto: Privat)

– De var skuffet, sinte, men kanskje mest bekymret. Det er ikke sånt man gjør i India, stikker av og gifter seg, og i alle fall ikke med en fra en annen religion. Det er et sosialt stigma knyttet til det å gifte seg utenfor sin egen kaste, å gifte seg inn i en annen religion er nærmest uhørt, forteller Jaya.

Foreldrene hennes roet seg etter hvert. Aksepterte tingenes tilstand, selv om de ikke likte det. Etter noen måneder ble det holdt bryllupsmottakelse for begge familiene. Den måtte brudeparet betale selv av sparepengene sine. Å sette «godkjent-stempel» på bryllupet ved å betale for det, var Jayas foreldre ikke klare for.

Fortsatt liker de dårlig å se datteren i hijab. Hun forteller dem det heller ikke dersom hun har kranglet med svigermor eller med ektemannen. Hun vil ikke at foreldrene skal bekymre seg unødig, og hun vil ikke at de skal tro at hun valgte feil.

Jayas holdning sammenfaller godt med funnene i dr. Shalini Grovers doktoravhandling.

– Man skulle kanskje tro at kvinnene i kjærlighetsekteskapene var mest likestilte og sto sterkest, men – overraskende nok – var det ikke det jeg fant i min undersøkelse. Kvinnene som har valgt partner selv kan noen ganger føle seg ensomme og sårbare fordi de ikke kan eller vil betro seg til familien sin. Grunnen er at de da ofte blir møtt med en «du valgte jo selv-holdning», innforstått; dette får du klare selv. Og dermed tar de på seg ansvaret for å få ekteskapet til å lykkes, i noen tilfeller på bekostning av egen frihet og likestilling. Dermed kan det se ut som om kvinnene i arrangerte ekteskap har en sterkere posisjon fordi ansvaret for ekteskapet ikke ligger på dem alene, men på hele familien, sier Grover.

Grovers funn antyder at noe av årsaken til at kvinner i kjærlighetsekteskap står svakere er at selv om paret har valgt utradisjonelt, så eksisterer ofte de tradisjonelle kjønnsrollene.

I kjærlighetsekteskap står kvinnen mer alene når hun skal «forhandle» med mannen dersom ikke alt er bra. I et tradisjonelt familiearrangert ekteskap, vil kvinnen få mer respekt i familien, fordi hun/de har gjort som forventet av dem.

Prisen Jaya og Shaahid betalte for å velge livsledsager uten familieinnblanding, var at de selv måtte betale bryllupsmottakelsen.

En bagatell, verd å ofre for kjærligheten, tenker du kanskje. Men i India, der man i gjennomsnitt bruker en femtedel av sin samlede livsformue på et bryllup, er det ingen liten sak. Ingen bruker mer penger på bryllup enn inderne.

Hva er det å være forelsket? Jeg vet jo egentlig ikke hva det er

Ifølge en artikkel i Business Insider India 16. februar i år var forbruket på brylluper og bryllupsmottakelser i India estimert til 318 milliarder kroner i 2013, og bryllupsindustrien vokser med 25-30 prosent årlig.

Til sammenligning var den norske stats netto oljeinntekter i 2015 beregnet til 218 milliarder kroner. En stor andel av pengene som indere bruker på brylluper, går til gull.

Hvert år bruker inderne, som er verdens største forbrukere av gull, 400 tonn bare på brylluper, ifølge World Gold Council. Gull til brylluper utgjør halvparten av alt gullforbruket i landet.

Foto

Hest: Tradisjonen tro ankommer brudgom Deepak på en hvit hest, fulgt av sine venner og familie. Opptoget foregår i en kakafoni av lyd. (Foto: Privat)

Verdien er om lag 25 milliarder dollar eller 210 milliarder kroner, nesten nøyaktig samme beløp som Norges oljeinntekter summerte seg til i 2015.

– Jeg forlangte bare fem gullsmykker. Det er ikke mye.

Vikas Tiwari er taxisjåfør i Mumbai, og bor sammen med kona Anita og datteren Aprita, foreldrene sine, en bror og hans kone og barn i et av Mumbais slumområder.

Huset går over to etasjer og de ni personene deler tre små rom. Huset har innlagt vann. Bad finnes ikke, men det er et toalett i nabolaget. Kanskje 400 meter unna, ifølge Vikas. Han tror at det er 500, kanskje 1000 personer som deler toalett.

Det arrangerte ekteskapet. Vikas kommer opprinnelig fra landsbyen Nibhapur, ikke så langt fra den hellige byen Varanasi i Uttar Pradesh. Også kona kommer fra den samme lille landsbyen. Da de giftet seg for to år siden, hadde de aldri møtt hverandre.

– Jeg hadde sett henne på bilde, smiler Vikas.

Kona Anita hadde ikke sett ham på bilde engang. Da Vikas var gifteklar, la foreldrene og søsteren ut på den 1459 kilometer lange reisen fra kysten og til landsbyen de kommer fra.

Over et døgn tar turen med tog, men det var uaktuelt å gifte bort sønnen til ei byjente.

Vikas og Anita er del av en eldgammel tradisjon. Det var aldri i deres tanker å velge ektefelle selv.

– Jeg var ung og uerfaren da jeg giftet meg. Jeg hadde aldri vært sammen med en jente, så hvordan skulle jeg kunne velge? spør Vikas.

Kona holder seg i bakgrunnen, lager chai med ingefær.

– Er du forelsket?

– Hva er det å være forelsket? Jeg vet jo egentlig ikke hva det er. Før bryllupet var jeg ikke nervøs, bare spent og forventningsfull. Da vi ble gift, måtte vi først bli kjent med hverandre.

Begge parter må gjøre sitt for at det skal fungere.

– Hvordan er det å være gift?

– Stort sett greit, men vi bor veldig trangt, så jeg foretrekker å jobbe mye. Anita er veldig omsorgsfull og snill. Det liker jeg best ved henne. Vennskapet er det viktigste i ekteskapet. Vi må kunne snakke sammen. Det hender selvsagt at vi krangler, vanligvis fordi hun maser om at jeg ikke må jobbe så mye.

Vikas ler og Anita smiler sjenert. Hun forstår ikke så mye av samtalen. Etter 13 år som taxisjåfør i Mumbai, snakker Vikas greit engelsk. Når vi påpeker det, ler han igjen og forteller at han aldri fullførte skolen fordi han strøk i engelsk og matte.

Både Vikas og Anita lengter tilbake til landsbyen, men der finnes det ingen jobber.

– Hvis jeg jobber hardt og skjebnen vil, så kanskje vi kan flytte tilbake om ti-femten år, sier Vikas.

Foto

Arrangert: Anita og Vikas Tiwari hadde aldri møtt hverandre da de giftet seg. For Vikas var det viktig at familien fant eg kvinne fra landbyen han opprinnelig kommer fra. I fjor dikk de datteren Arpita. (Foto: Privat)

For ekteparet Tiwari var det naturlig å velge tradisjonelt, arrangert ekteskap. Vikas vil gjøre det samme for sine barn når den tid kommer.

– Det er tradisjonen vår å gjøre det på den måten. Det er best slik, sier han.

Deres eget bryllup ble feiret i 20 dager, med utallige sammenkomster og seremonier. Fram til selve bryllupsdagen, da brudeparet møttes for første gang, feiret de to familiene hver for seg. 500 gjester deltok i mottakelsen bryllupsdagen.

Vikas er ikke helt sikker på hvor mye svigerfamilien betalte for bryllupet, men tror det var 300 000 rupi. Godt over svigerfarens årslønn.

Artikkelen i Business Insider India, anslår at det vanligste er at et bryllup koster fra 500 000 rupi (65 000 kroner) og oppover. Det er ikke uvanlig å bruke flere millioner norske kroner.

Bare i Mumbai er det over 500 korttrykkerier som utelukkende spesialiserer seg på design og trykking av bryllupsinvitasjoner. Fortsatt gjør nesten 90 prosent av alle indere som Vikas og Anita, gifter seg med en partner familien har valgt.

Ifølge en undersøkelse gjort av analysebyrået IPSOS i 2013, som nylig ble gjengitt i Pshycology Today, svarte 74 prosent av unge indere mellom 18 og 35 år at de foretrekker arrangert bryllup.

I Kristiansand i Norge har Sarita og Rajeev nå vært gift i 28 år. For ham, som flyttet fra India til Norge, var nok overgangen større enn for henne.

– Mens vi var forlovet, forklarte jeg ham at jeg var blitt ganske norsk og at i Norge var det «sånn og sånn» – og spurte om han kunne akseptere det. Da ble han litt fornærmet og svarte «høres jeg ut som en trangsynt mann?», forteller Sarita.

Vestens ideal er kjærlighetsekteskapet. I India er det fortsatt alliansen mellom de to familiene som er viktigst

Mannen gikk langt på vei inn i det norske manns ideal da han flyttet til Norge. Med full universitetsutdannelse, men uten norskkunnskaper, tok han selv initiativ til å bli integrert.

Han troppet opp hos en bonde like utenfor Kristiansand og meldte seg frivillig til å plukke poteter uten lønn. Han ville lære norsk. Hjemme tok han sin del av husarbeid og barnepass. Ofte mer enn sin del, siden kona var opptatt med å bygge opp firmaet sammen med broren Raj.

– Vi har hatt våre opp- og nedturer som alle andre. Ofte har det skyldtes misforståelser. Kommunikasjon var en utfordring i starten. Han snakket lite norsk, og min hindi var ikke god nok. Men å skille seg har aldri vært aktuelt. For oss er idealet å jobbe seg gjennom problemer. Jeg er redd for at hvis jeg hadde vært gift med en norsk mann, ville det vært lettere å gi opp. Det er så akseptert for norske par å skille seg.

Monica Five Aarset er sosialantropolog og forsker ved velferdsforskningsinstituttet Nova, og har skrevet doktoravhandling om andregenerasjonsinnvandrere. I hennes funn er Sarita og Rajeev «mainstream».

– 78 prosent av indere født i Norge, med indiske foreldre, gifter seg med en med indisk bakgrunn, forteller hun.

Foto

Arrangert: Det er trangt om plassen i leiligheten der Anita og Vikas bor sammen med storfamilien; Vikas bror med kone og barn og Vikas' foreldre. Både Vikas og faren kjører taxi i Mumbai. (Foto: Privat) 

Forskningen hennes viser at historien om hvordan ekteskapet ble til og hvordan det utviklet seg, kan endre seg over tid. Flere blir fornøyde over tid, selv om de kanskje var skeptiske i utgangspunktet.

– Men det er stor forskjell på om det er kvinnen eller mannen som kommer flyttende til Norge. Hvis det er han som kommer til Norge og de flytter inn hos hennes foreldre, slik de ofte gjør i starten, forrykkes den tradisjonelle maktbalansen, og det gjør noe med hans identitet som mann. På punjabi har de et eget kallenavn for menn som flytter inn til svigerfamilien.

– Er arrangerte ekteskap lykkeligere?

– Mange av mine informanter sier de lever lykkelige og gode liv. Det er i alle fall ikke noe belegg for å si at arrangerte ekteskap per definisjon er ulykkelige ekteskap. Ved et arrangert ekteskap engasjerer hele familien seg, på godt og vondt, for at prosjektet skal lykkes, sier Five Aarset og fortsetter:

– Der arrangementet glir over i tvang, finnes det mange ulykkelige historier.

Nova-forskeren påpeker at stadig flere lar barna velge kjærlighetsekteskap, selv om de selv har vært fornøyde med sitt arrangerte.

– Kjærlighetsekteskapet er et globalt ideal. Dermed velger stadig flere indere også det.

Aarsets doktoravhandling viser at holdningen til skilsmisse også er i ferd med å endre seg blant etterkommerne til indiske og pakistanske immigranter.

Foto

Moderne: Rajveer Kaur er en moderne forretningskvinne i Mumbai. Hun giftet seg av kjærlighet med en mann hun møtte på nettet. Fire år senere var de skilt. (Foto: Privat)

– Både i hindi og sikh-tradisjon, så vel som i islam, er ekteskapet ansett som hellig, og det er knyttet stigmaet til det å skilles, særlig for kvinnene. Det er forbundet med skam. De kan ofte risikere betydelig bakvasking fra hans familie og i noen tilfeller også utestengelse – og vold – fra egen familie, særlig i de tilfellene der kvinnen har tatt initiativet til skilsmisse. Men det sosiale stigmaet er mindre nå enn tidligere.

Det er blitt vanligere med skilsmisser også i disse gruppene. I tillegg til at det sosiale stigmaet er mindre, vil likestilling og arbeidsdeltakelse – og dermed større økonomisk frihet – også kunne være med på å forklare endringene.

India har en offisiell skilsmissestatistikk på drøye én prosent, men sannsynligvis er det store mørketall. I middelklassen er det ikke uvanlig at ektepar som ikke lenger har det bra sammen, likevel velger å bo sammen, selv om de lever separate liv. De lar være å skille seg. I de lavere klassene er det vanlig at man, heller enn å skille seg, flytter fra hverandre.

– Å få en formell skilsmisse i India er både dyrt og vanskelig. Selv om det de senere årene er opprettet familiedomstoler, så er det ikke mange nok. I tillegg til dårlig tilgjengelighet på juridisk bistand, der behandlingen i domstolsystemet kan ta alt fra ett til ti år, kommer også den økonomiske siden. Mange kvinner vil være både sosialt og økonimisk sårbare etter skilsmissen. Mens det i den vestlige verden er helt legitimt å skille seg fordi man ikke lenger føler kjærlighet, er det i India først sosialt akseptabelt å skille seg når det foreligger konkrete årsaker, som utroskap eller mishandling, sier dr. Shalini Grover. 

Den indiske antropologen understreker at stadig flere kvinner i middelklassen velger å ikke gifte seg. De lever alene og de er yrkesaktive.

For noen er prisen for ekteskapet blitt for høy. Hun har knall rosa leppestift, kort dressjakke med innsving, bukser og skyhøye hæler. Rajveer Kaur Panglia (32) er som snytt ut av reklamebildet for det morderne kvinneidealet i finansmetropolen Mumbai. Hun har lang utdannelse og en toppjobb i PR-avdelingen i ett av de store forretningshotellene i byen. Hun lever alene, i egen leilighet.

Det har hun ikke alltid gjort. Rajveer er en av de få på den offisielle skilsmissestatistikken. Hun giftet seg av kjærlighet, med en mann hun hadde truffet på nettet. Foreldrene aksepterte valget og svidde av over en halv million norske kroner på et «big, fat punjabi wedding» med 1000 gjester.

– Jeg burde aldri ha giftet meg med ham. Tegnene var der allerede før bryllupet, men jeg var ung og uerfaren. Trodde alle ville meg godt, i alle fall kjæresten min.

Rajveer traff sin tilkommende på en nettdatingside, en fetter gjorde henne oppmerksom på mannen som bodde i Nederland, født av indiske foreldre. Etter to måneders chatting på nett var det unge paret blitt forelsket.

Hans foreldre kom til India for å «forhandle» om bryllup, og paret ble forlovet. Ytterligere to måneder senere var de gift, men hun bodde fortsatt i India, mens hun lærte seg nok hollandsk til å få oppholdstillatelse.

Foto

Stakk av: Jaya, som er født hindu, stakk av for å gifte seg med Shaahid, som er muslim. I begynnelsen syntes Jaya det var uvant å bære hijab. Fortsatt synes moren det er vanskelig å se datteren i dette hodeplagget. (Foto: Privat)

Shaadi.com er den største nettdatingsiden i India. Siden oppstarten i 1997 har over 35 millioner indere opprettet profil der, og hver dag kommer det 12 000 nye, ifølge opplysninger på hjemmesiden, der de reklamerer med «Mer enn fem millioner lykkelige historier». Rajveers er ikke en av dem.

Etter et knapt år passerte Rajveer språktesten og flyttet til Nederland og inn i svigerforeldrenes leilighet. Allerede første kvelden ble hun «vist fram» for slekt og venner. Kledd i tradisjonelle indiske klær, tungt sminket og med alle smykkene sine på seg, følte hun seg som et statussymbol de skulle vise fram

– I ettertid kan man jo se at det var galskap, å gifte seg etter så kort tid og egentlig uten å ha møttes noe særlig. Problemet var at han drakk, og når han drakk, slo han.

Rajveer fortalte ikke foreldrene om ekteskapsproblemene, og for å unngå spørsmål, nektet hun dem å komme på besøk. Men da hun var i søsterens bryllup i India, så moren at noe var galt, og datteren fortalte. Faren tok svigersønnen for seg og gav ham én sjanse til. Det gikk dårlig, og Rajveer flyttet hjem til foreldrene i India.

– Jeg var heldig som hadde foreldre som hjalp og støttet meg gjennom skilsmissen. Det er ingen selvfølge, i alle fall ikke når man har valgt kjærlighetsekteskap i stedet for å følge tradisjonen.

Rajveer drømmer om kjærligheten, om familieliv, om mann og barn, men føler ikke noe press fra familien om å gifte seg igjen.

Jeg burde aldri ha giftet meg med ham

– For ti år siden ville det ikke være mulig å gjøre det jeg har gjort. Fortsatt er det knyttet sosiale stigma til det å skille seg, og de fleste som er skilt snakker ikke om det. Jeg velger å være åpen. Ting er i ferd med å endre seg i India også.

Endringene er merkbare også i Mumbai Family Court. Antall registrerte skilsmisser er mer enn doblet, fra 1800 i 1991 til 4100 i 2007. I 2011 meldte BBC at antall skilsmisser i India i perioden 2007 til 2011 var doblet igjen.

– Tallene er fortsatt lave, men endringen er signifikant og sannsynligvis vil vi se ytterligere økninger. Tradisjonelt er skilsmisse blitt sett på som et vestlig problem og arrangerte ekteskap som en stabil «forsikring» mot skilsmisser.Noen forklarer økningen med vestlig påvirkning, noen skylder på Bollywood. En mer naturlig forklaring er en gryende holdningsendring og nye lover om kvinners rettigheter, sier dr. Shalini Grover.

Holdningsendringer materialiserer seg også i det faktum at å gifte seg igjen er såpass akseptert at nettstedet secondshaadi.com (ekteskap nummer to.com) allerede har mange millioner profiler

Litt nytt. Litt gammelt. Solen er for lengst gått ned, bryllupsseremoniene har holdt på i timer. De tre-fire hundre gjestene i den festpyntede kongressalen spiser litt fingermat, drikker te og leskedrikk. Prater. Vandrer inn og ut av salen. Noen følger med på det som foregår på podiet der brudeparet sitter. Så! Med ett følger alle med. Det er tid for «phera» – de syv symboltunge rundene rundt ilden, selve giftermålet. Det er nå det skjer. Nikitas mor gråter litt, vet at fra i dag tilhører hennes eneste datter en annen familie. Om noen timer er det det «vidaai» – bruden sendes til svigerfamiliens hus.

Det er et sosialt stigma knyttet til det å gifte seg utenfor sin egen kaste, å gifte seg inn i en annen religion er nærmest uhørt

31. mars har blitt 1. april før gjestene finner veien hjem. Feiringen har pågått i dager, men dagen for selve vielsen er ikke tilfeldig valgt. Som de fleste andre har Nikita og Deepak overlatt til horoskopet og presten å fastsette riktig bryllupsdag. Stjernekonstellasjon og skjebne må til for å sikre et lykkelig utfall.

Foto

Storfamilie: I tråd med tradisjonen, flyttet Jaya inn hos sin manns familie da de giftet seg. Til høyre for Shaahid og Jaya sitter mor/svigermor, Noorjahan Saikh. (Foto: Privat)

Et par uker etter bryllupet står Nikita på farten til Bali på bryllupsreise. Hun oppsummerer bryllupet slik:

– Det var sterkere enn jeg trodde, mer emosjonelt. Selv om vi har vært kjærester, har vi ikke bodd sammen. I sju år ventet vi før vi fikk hverandre. Det er lang tid, men det var verd det.

I ventetiden bodde Nikita og Deepak hver for seg, ikke bare i hvert sitt hus, men i hver sin by. Det er en to-timers flytur mellom Delhi og Mumbai. Kjæresteparet spleiset på flybilletter for at Nikita skulle kunne fly de 1450 kilometerne til kjæresten, en distanse som tilsvarer Oslo – Praha. På dagsbesøk! Overnatting var uaktuelt.

– Selv om foreldrene våre visste at vi datet, så fikk vi selvsagt ikke lov til å overnatte sammen. Jeg har fortsatt ikke fortalt dem om turene til Delhi. Jeg sa jeg måtte jobbe overtid, mens jeg i virkeligheten tok fri og reiste grytidlig om morgenen og kom igjen sent på kvelden.

Hun smiler.

Hva er det med dette landet? På en ene siden tradisjonstro og endringsresistent, på den andre siden høyteknologisk og ultramoderne. India har landet på mars. De har utryddet polio blant 1,2 milliarder mennesker. De produserte 23,4 millioner biler i 2015.

– Det er ikke noe enkelt svar på det. India er en koloss. På området familieliv og ekteskap skjer endringene sakte, men de er tydelige. Vestens ideal er kjærlighetsekteskapet, kjærligheten og båndet mellom to personer. I India er det fortsatt alliansen mellom de to familiene som er viktigst, sier dr. Shalini. Som selv er gift med en norsk mann.

Rajveers tidligere ektemann, som fortsatt er bosatt i Nederland, er forsøkt kontaktet uten hell. Han er gjort kjent med saken og sakens innhold via gjentatte meldinger på Facebook. Meldingene er markert lest, uten at han har respondert.

Kilder: SSB, Times of India, Business Insider India, Den norske Ambassaden i Delhi, World Gold Council, Indian Auto Industry, Business of Fashion. Com, www.shaadi.com, www.secondshaadi.com , TAJA – The Australian Journal of Anthropology (2016) BBC.com