Designkompromiss om Helsinki

I Finland inngår arkitekturen i nasjonens DNA. For å unngå at fremtiden skal skygge for fortiden, har byens myndigheter gjennomgått hvordan rask vekst og behovet for store utbygginger i hovedstaden skal takles. Konklusjonen er at det historiske sentrum som ble tegnet av den tyske arkitekten Carl Ludvig Engel som hovedstad i det tsar-russiske storfyrstedømmet Finland, nærmest fredes. De over 50 høyhusene og skyskraperne som nå er på tegnebrettet, og på god vei til å bli realisert, plasseres så langt unna Engels nyklassisistiske eleganse, at de ikke får anledning til å dominere sentrumsbildet. Fortsatt skal den særegne domkirken med sin fem kupler, selve kronen på Engels arkitektoniske mesterverk, stå ut som Helsinkis signaturbygg. Og sett fra sjøen, fra innseilingen til havnen i sentrum, vil selv 120 – 170 meter høye bolig- og kontorbygg ikke virke høyere enn kirken.

Høyhusfobien gir seg

I nordisk sammenheng er høyhus og skyskrapere gjerne fyord, og i Helsinki har motstanden mot å bygge i høyden vært stor. Hittil har respekten for det finske, nasjonale landskapet vært brukt som begrunnelse for en motstand mot alt som er nytt, påpeker Antti Manninen, journalist i Helsingin Sanomat. Slik han ser det har Finland høyhusfobi. Selv om det nå etableres kjøreregler for en ny, fortettet utbygging er det uklarheter om hvor høyt det blir lov å bygge. Mange med Manninen ser på de prosjektene som nå er på beddingen som kompromisser, løsninger som strekker seg høyt mot himmelen, men som likevel ikke utfordrer det «nasjonale landskapet». Dermed kan Helsinkis nye klynger av høyhus og skyskrapere bli arkitektoniske «wannebes» eller ulekre stubber, som ikke får tatt ut sitt arkitektoniske potensial. Uansett; om husene er høye nok til å kvalifisere for betegnelsen skyskrapere (mer enn 150 meter) eller ikke, så svinger folkemeningen i Helsinki i høyhusenes favør. Fortsatt er 52 prosent av byens befolkning imot høyhus, mens 42 prosent er utvetydig for. I 2007, sist folkemeningen ble målt, var bare 31 prosent for å endre byggemønsteret i byen. Det er blant velgerne til Samlingspartiet, partiet som nå har statsministeren i en bred koalisjonsregjering, at entusiasmen for nye arkitektoniske grep er størst. Over halvparten av partiets velgere er positive til en tettere og høyere bebyggelse (se figur 1). 

Lavt konfliktnivå

Samlingspartiets Lasse Männistö, som leder Helsinkis byplankomité, sier til Mandag Morgen at debatten om å tillate en arkitektur som bryter med tradisjonen har vært frisk. 

– De høyhusene som til nå er bygd i Helsinki har vilkårlig plassering, sier Männistö.  Ønsket om å gå nye veier har ført til at byens myndigheter nå har gjennomgått byens utbyggingsmuligheter, blant annet med tanke på at utviklingen må skje på en måte som harmonerer med det historiske sentrum. Männistö, som også sitter i Riksdagen, ser svært positivt på at Helsinkis arkitektoniske historie og muligheter nå er analysert.

Resultatet blir at høyhusene og skyskraperne skal plasseres utenfor sentrum, utenfor den sonen som har sitt arkitektoniske uttrykk fra 1800- og 1900-tallet. Ved å holde de kommende tårnene utenfor dette området, i byplansammenheng omtalt som Sone A (se figur 2), mener planleggerne at det er mulig å gi de nye byggene og områdene de samles i klare og selvstendige identiteter. Planen holder med andre ord historien og fremtiden adskilt, og byplanmyndighetene i Helsinki har til nå lyktes med å holde konfliktnivået lavt. De første resultatene på en by i endring får vi allerede innen to år, mens et av de største områdene som skal transformeres fra havneområde til urbant utstillingsvindu, Kalasatama, forventes å ha fått sine åtte høyhus med inntil 33 etasjer på plass innen 2030.

I undersøkelsen, som TNS Gallup gjorde for den finske storavisen Helsingin Sanomat våren 2011, viser det seg at skepsisen til høyhus er størst blant de over 50 år. Litt over halvparten av den yngre befolkningen, de mellom 15 og 50 år, ser høyhusene som et pluss. Målingen fanger ikke opp synspunkter om hvor i byen folk flest mener det bør bygges høyt, men Männistö påpeker at befolkningen i Helsinki er stolt over sin historiske bykjerne, og er opptatt av at den ikke skal utfordres i særlig grad.

Bakgrunnen for at Helsinki nå ønsker et eller flere Mini-Manhatten, er tredelt:

• Boligbehov: Helsinki trenger flere boliger nær bykjernen. Boligprisene er dobbelt så høye som i landets fjerde største by – den svenskspråklige Åbo på vestkysten.
• Effektivt: Den beste måten å bygge miljøvennlige bymiljøer for mange mennesker er gjennom å bygge i høyden.
• Moderne bymiljø: Ved å samle høyhusene i klynger, utenfor sentrum, skapes det helhetlige bydeler med både boliger og arbeidsplasser. Bydelene skal ha banebrytende arkitektur, gode kollektivløsninger og fremstå som både vakre og funksjonelle. 

«Djärvt tänkande» skal gi livskvalitet 

Gjennom det arbeidet som nå er gjort ved at byplanmyndighetene har analysert byens arkitektoniske sammensetning, vokser respekten for det opprinnelige Helsinki. Männistö sier at et skyskraperfritt sentrum på mange måter kan ses på som en hyllest til Engel. Historisk eleganse med Universitetsbiblioteket, Helsinkis domkirke og Statsrådborgen (med statsministerens kontor), alle anlagt rundt Senatstorget, er viktig for byens image, men løser ikke det dramatiske boligbehovet byen nå opplever. 

Det hersker politisk enighet om at det må bygges sentrumsnære boliger, samtidig som det skapes helhetlige bydeler med egne arbeidsplasser. Helsinki har passert en halv million innbyggere, storbyområdet har over en million innbyggere, og i 2030 vil innbyggertallet ha passert 1,2 millioner.

Byplanleggerne er nå opptatt av å bygge hensiktsmessig, men ikke tradisjonelt. Tuomas Rajajärvi, sjefen for Helsinkis byplanavdeling, har i en rekke sammenhenger pekt på at Helsinki ikke skal nøye seg med å bygge høyhus og skyskrapere på tradisjonelt vis. Han vil ha nyskapende arkitektur, nye byggemetoder, en ny type boliger og bomiljøer som skaper bedre livskvalitet. Han fremholder med andre ord at en fornyelse av Helsinki må tuftes på «djärvt tänkande». De nye bo- og forretningsmiljøene som skapes må ha en modernitet som tåler tidens tann, og som bidrar til å styrke Helsinkis rolle som en regional metropol.

Lasse Männistö er opptatt av at Helsinki ikke skal bygge høyhus og skyskrapere for å tiltrekke seg oppmerksomhet gjennom prosjekter som kan tolkes som «arkitektoniske show offs» for finsk arkitektur. – For det første, påpeker Männistö, er de fleste av prosjektene som nå skal realiseres internasjonale. For det andre representerer den planlagte høyhusbebyggelsen en spennende byutvikling der gamle havne- og industriområder omdefineres til bolig- og næringsområder. All bebyggelse legges slik at det ligger godt til rette for kollekive transportløsninger, og samlet sett omkranses det historiske sentrum av ny høyreist urbanitet. En ny og urbant orientert generasjon vokser nå opp, og flere finske forskere, blant dem Marketta Kyttä ved Alto-universitetet i Helsinki, finner det naturlig at skyskrapere, dersom de plasseres nennsomt i både terrenget og det urbane landskapet, ikke lenger oppfattes som en trussel. Utbyggerne av de nye områdene, blant annet Keski-Pasila-området, bedyrer at de skal lære av de feil som er gjort i byen. Det vil sørge for det grønne Helsinki, med gatevegetasjon og kort avstand til friområder og sjøen, også ivaretas i disse nye områdene. 

Ved å bygge høyt og tett bygger man i følge skyskraperentusiastene miljøvennlig. Männistö vil ikke sammenligne de nye områdene i Helsinki med Manhatten, men han peker likevel på at de som bor i slike tett befolkede områder kommer godt ut i klimaregnskapene.  

Buchardt på banen

Blant de som nå går svangre med høyhus og skyskrapere, er den finske forretningsmannen og sportsentusiasten Harry Harkimo og den norske hotellkongen Arthur Buchardt. Harkimo vil gjerne oppføre et 120 meter høyt tårn som skal innholde forretninger, restauranter, sports- og underholdningsanlegg, pluss TV-studioer. Bygget skal reises over parkeringsplassen til Hartwall Arena, hans eget sportsanlegg i Pasila, nord for sentrum, og fremholdes som en miljøvennlig satsing. Harkimo har den irske entreprenøren Paul Dunne i Arup med på laget, og har fått Helsinkis velsignelse om å bygge «Løvetårnet», en hyllest til det finske ishockeylandslaget som har en løve i sitt nasjonale emblem. 

Buchardt vil bygge et 33-etasjes hotell med 380 rom i bydelen Jätkäsaari, der en tidligere containerhavn skal omskapes til et pulserende bolig- og forretningsstrøk. Buchards hotell er kontroversielt, blant annet fordi det ligger slik til at det mer enn de andre prosjektene kan komme i konflikt med det historiske sentrum – visuelt sett. Den norske hotellutvikleren har allerede lidd ett nederlag i Helsinki, da hans ambisiøse hotellprosjekt for byens sentrumshavn, et steinkast fra Senatstorget, havarerte. Hotellet var tegnet av det sveitsiske, prisbelønnede arkitektkontoret Herzog & de Meuron, mest kjent for olympiastadion i Beijing, «Fugleredet». Sentrumsprosjektet, et lavt korsformet bygg, falt ikke i smak, og nå har Helsinkis byplanavdeling nærmest gitt Buchardt i oppdrag å bygge et hotell på en annen tomt. Buchardt styrer mot en åpning høsten 2014, men fortsatt mangler de siste godkjennelsene for å komme i gang. Buchardts Victoria Tower Hotel i Kista utenfor Stockholm er modell for Helsinki-hotellet, og ifølge dagens tegninger vil hotellet rage 120 meter høyt. Investeringen er kostnadsberegnet til om lag en milliard norske kroner, og vil om det realiseres, være et kommersielt nav i den nye bydelen som forventes å få 15.000 innbyggere og gi minst 6000 arbeidsplasser. 

Arkitektonisk renommé

Helsinki har et arkitektonisk renommé å forsvare. Og den finske hovedstadens ønske om at byens nye bolig- og næringsprosjekter ikke skal skape dissonans i et harmonisk visuelt bilde, skiller seg vesentlig fra den tankegangen som ligger til grunn for byutviklingen i Oslo. Her hjemme bygges Bjørvika som en bydel løsrevet fra byens historikk, og gir Oslo en helt ny sjøside med en rekke høye hus som stenger utsikten til sjøen. I motsetning til Oslo har Helsinki fornyet byen med stor offentlige nybygg jevnt og trutt; ny opera i 1993, nytt samtidskunstmuseum – Kiasma – i 1998 og i fjor nytt musikksenter med flere konsertscener. Knapt noen av de finske prosjektene har pådratt seg negativ presseomtale, i alle fall ikke internasjonalt.  Vårt nabofolk har en tendens til å realisere flesteparten av de prosjektene går i gang med. Havarerte arkitektkonkurranser er noe Norge har spesialisert seg på, med dramatikken rundt Munch-museet og Lamda-utkastet, som det ferskeste eksemplet. 

Männistö er ikke med på at det bare er fryd og enighet om all arkitektur i Finland, men han må helt tilbake til uenigheten om Tempelkirken i Helsinki for å finne et slående eksempel på norske tilstander. Tempelkirken ble åpnet i 1969, først 38 år etter at det ble bestemt at den skulle bygges. I dag er den en av byens store turistattraksjoner. 

Helsinki skjøter sin byplanlegging så bra at byen jevnlig høster internasjonale lovord. Byen er stolt av at Engels arkitektoniske mesterskap er videreført av blant andre Art Nouveau-arkitekten Eliel Saarinen og funksjonalisten Alvar Alto. Disse tre står som hovedmennene bak byens renommé som en arkitekturby i verdensklasse. I dag er det stort fokus på at natur og urbanitet skal spille sammen, for å skape nordisk moderne livskvalitet, den livskvaliteten som i dag er en vesenlig del av Finlands image. 

Dette imaget har også det berømte Guggeheim-museet bitt seg merke i. Sist uke ble det bestemt at Guggenheim ønsker å etablere et nytt museum, med fokus på samtidskunst, design og arkitektur, nettopp i Helsinki (se tekstboks). 

Natur + urbanitet = lykke

Gjennom flere år er Helsinki rangert som en av verdens beste byer å bo i. I fjor ga Economist Intelligence Unit byen en sjuendeplass på sin verdensranking. Helsinki var den eneste nordiske byen inne på topp-ti-listen. Og nasjonen gjør det enda bedre enn hovedstaden på verdens beste-listene: I 2010 var Finland verdens frieste land (Country Brand Index), hadde den lykkeligste befolkningen (Gallup) og var det beste landet å bo i (Newsweek – best Country in the World). Og i 2009 var finske skoleelever nest best i naturfag, bare slått av elevene i Shanghai, Kina (Pisa 2009) (se Mandag Morgen nr 8 – 2011). Men det hører med til historien at FNs Human Development Index for 2011 har Finland på en 22. plass. Listen toppes av Norge, og Finland har en fallende kurve akkurat på denne indexen, uten at det anses som dramatisk.

Det hersker i dag ingen frykt for at etableringen av høyhusklynger i utkanten av Helsinki vil dra ned livskvaliteten i byen. Ambisjonen er tvert om at en fortettet by skal bli enda bedre, og bidra i enda større grad til at byens befolkning kan utnytte Helsinkis naturgitte fordeler. Byens fremtidige transformasjon brukes allerede i markedsføringen mot turister og næringsutviklere. 

– For Helsinki er det en klar fordel at byen eier kystlinjen og de områdene som nå skal utvikles. Fri adkomst i sjøen er svært viktig, og en kvalitet som forbindes med Helsinki, sier Männistö. 

Også for de nye bydelene er adkomsten til sjøen hellig – det skulle bare mangle i en by som kaller seg Østersjøens datter.