Den fossile gjøkungen tar alt

Aldri har norske, private eierfond hatt så mye penger å rutte med, som akkurat nå. Ved årsskiftet hadde fondene en kapitalbase på 70 milliarder kroner, en økning på nær ti milliarder kroner fra året før.

Mens deler av Europa går på sparebluss, øker den private investeringslysten i norske selskaper.

– Det viser at toneangivende norske fondsforvaltere selv i utfordrende tider lykkes med å hente inn kapital. De er svært profesjonelle, og investorene ser at de skaper gode resultater. De henter stadig mer penger fra utlandet, i skarp konkurranse med store, internasjonale fond. 70 prosent av kapitalen kommer nå fra utlandet, det er et godt tegn, sier generalsekretær Knut Traaseth i Norsk Venturekapitalforening.

Rundt 600 norske selskaper får i øyeblikket kapital fra de private eierfondene. Snaue 80 prosent av selskapsporteføljen til fondene er norsk.

Dramatiske forskjeller

Men det er en markant forskjell fra tidligere, nesten all ny kapital pumpes inn i etablerte miljøer i olje- og gassektoren. Noe som kan få dramatiske konsekvenser for nye ideer og nye selskaper i andre bransjer, for eksempel innen fornybar energi og andre miljøbedrifter. 

– Det er svært bekymringsfullt at såkornsegmentet så å si er tomt for kapital til investering i morgendagens vekstbedrifter, sier Traaseth.

De nær ti milliarder kronene som ble hentet inn i fjor skal gå nesten utelukkende til selskaper i olje- og gassindustrien. De to veletablerte eierfondene Hitec Vision og Energy Venture står for nesten all kapitalinnhentingen. Begge fondene fokuserer på modne selskaper innen olje og gass. 

Kapitalen investeres både i oljeselskap og i norske selskap innen leverandørindustrien, som også er i voldsom vekst.

Det Stavangerbaserte eierfondet Hitec Vision er et typisk eksempel. Det investerer utelukkende i selskap innen olje- og gassindustrien og fikk nylig inn 8,6 milliarder kroner til et nytt fond. 

– Hitec Vision er dyktige. 74 prosent av den nye kapitalen kom fra svært anerkjente utenlandske investorer, i sterk konkurranse med anerkjente internasjonale aktive eierfond, sier Traaseth.

Tørke for såkorn

Mens fondene som fokuserer på oljesektoren nærmest suger til seg kapital, er det tilsvarende tørke eller stillstand innen det såkalte såkornsegmentet. Segmentet er preget av små innovative nye selskaper med en unik ide og med lite kapital til å bygge ut selskapet. I fjor ble det bare gjort en eneste nyinvestering, og det ble bare hentet inn 100 millioner kroner. I øyeblikket er det nesten ikke tilgjengelig kapital for slike selskaper.

Traaseth minner om at mange store og vellykkede norske bedrifter som Tandberg, Mamut og Trolltech, startet som små såkornselskaper. De har blitt store suksesser, blant annet fordi de fikk kapital i en tidlig fase. 

– Grunnlaget for fremtidens industrilokomotiver og spesialiserte selskaper er innen nisjer som IKT, fornybar energi, medisin og bioteknologi. For at man skal lykkes med å skape vekstbedrifter innenfor disse nisjene, må det være nok risikokapital tilgjengelig i den utfordrende tidligfasen. Kapitaltørken innenfor såkornsegmentet er dramatisk, og det plager meg sterkt at regjeringen ennå ikke har fulgt opp sine løfter om en ny runde med såkornkapital, sier Traaseth.

Traaseth mener myndighetene må på banen på en helt annen måte enn i dag, hvis ikke stopper nyskapingen opp. Han viser til land som Frankrike, England og USA, som er opptatt av nytenking og innovasjon, der små innovative selskaper får skattefrihet i et visst antall år. Slike ordninger finnes ikke i Norge.

– Med manglende bevilgninger overlater regjeringen utvikling og kommersialiseringen av FoU og såkornselskaper til markedet alene, mens erfaringene både i Norge og internasjonalt viser at offentlige bevilgninger og insitamenter er nødvendig for å tiltrekke privat kapital og kompetanse til tidligfasesegmentet, sier Traaseth og minner om at det statlige investeringsselskapet Investinors suksess i stor grad vil avhenge av at det kommer opp gode investeringsforslag fra såkornmiljøet.

I dødens dal

– Det er en fare for at mange ikke overlever det som betegnende nok omtales som Dødens dal fra universitet eller gründerfase til kommersialisering, eller at utlendinger kjøper opp de norske ideene. Det gjør kanskje ikke så mye for universitetene og gründerne, men for A/S Norge er det kjedelig, sier Traaseth.

 Han mener det er viktig at hele økosystemet fra ide til kommersialisering, må komme på plass. Det vil si å tilføre nok ressurser, både penger og kompetanse til universitetene og deres kommersialiseringsenheter, samt statlige låneordninger til såkornkapital.

– Det er mange prosjekter som ikke blir realisert. Det er mange selskaper som må legges ned fordi de ikke får støtte i starten.

Det sier adm.dir. i Forskningsparken, Karl-Christian Agerup. Han sier de opplever at det skjer en flytting av kapital fra det sentrale Østlandet til Vestlandet, hvor det investeres betydelig i olje - og gassrelaterte selskaper. 

– Det er ikke overraskende, det er naturlig at den private kapitalen investeres der man forventes å få den største avkastningen, 

Han viser til at de tradisjonelle venturefondene også investerer på en annen måte enn tidligere.

– De etablerte venturefondene, som Viking Venture og Northzone Ventures, som tidligere ofte investerte i tidlig fase såkorn, går nå lenger opp i verdikjeden og investerer i mer modne selskaper der risikoen er lavere. Selv de halvstatlige såkornfondene har gått lenger ut i verdikjeden. I tidligfasen er det derfor minimalt med kapital tilgjengelig.

– Hva må gjøres?

– Privat kapital må gis insitamenter til å investere tidligere, for eksempel gjennom skatte- eller risikoreduserende virkemidler. På virkemiddelsiden er det nødvendig å etablere landsdekkende ordninger som er tilgjengelig for alle, der noe startkapital med et klart subsidieelement, kommer oppstartsselskaper til gode.

– Hvordan er situasjonen?

– Det er veldig stor manko på kapital i tidligfasen, særlig i storbyene. Det skyldes at den statlige virkemiddelpolitikken prioriterer bort byene. Vi opplever at det er tørt for kapital i Oslo, mens det paradoksalt nok er masse kapital i landet. Problemet er både oljeøkonomien, som suger til seg både kompetanse og penger, og at staten som dominerende eier i det norske samfunnet ikke investerer i tidligfaseselskaper. 

– Hva fører det til?

– Det blir færre gründere som tør å ta risikoen på å gjennomgå en slik ekstremsport som det er å satse på å kommersialisere en ny ide i Norge i dag. Det er ulogisk at staten årlig satser fra 15 til 17 milliarder kroner på forskning, uten at man bidrar til at det er noe mottakerapparat til å kommersialisere det som kommer ut av forskningen.

– Men er det gode prosjekter? Har Norge potensial til annet enn olje -og gassprosjekter?

– Ja, det er mange prosjekter som ikke blir realisert. Det er mange selskaper som må legges ned, fordi de ikke får støtte i starten. Og det er mange som ikke vokser videre etter etablering fordi de ikke får støtte i starten, og det er mange som ikke vokser videre etter etablering fordi de mangler kapital til å vokse. De får ikke den rimelige graden av sikkerhet de trenger for å utvikle seg. I Forskningsparken jobber vi med mellom 15 og 25 nye selskaper i året, prosjekter som krever lang tid til verdiskapingen er synlig.