Danmark loser Kina inn i Arktis

Nylig måtte utenriksminister Jonas Gahr Støre rykke ut og si at Norge ikke motarbeider Kinas ønske om å få observatørstatus i Arktisk Råd. Kina vil ha en plass her for å kunne ta del i den indre debatten om Nordområdene. Det kan se ut som om Støre lyttet til rådet han tidligere denne måneden fikk av sin danske ministerkollega Villy Søvndal om å invitere Kina inn i det arktiske fellesskapet. Det dreier seg om en observatørplass i Arktisk Råd, et organ som gradvis har utviklet seg til å bli en nøkkelinstitusjon for utviklingen i nord. Den danske utenriksministeren ser at et norsk utspill om at Kina er velkommen inn i det arktiske fellesskapet vil kunne blidgjøre de kinesiske myndighetene som etter Nobelprisutdelingen til den opposisjonelle Liu Xiaobo reglrett har boikottet Norge. 

– Dette kan være en måte å få i gang dialogen med Kina, sier Øystein Tunsjø, forsker ved Institutt for forsvarsstudier til Mandag Morgen. Han understreker at Norge i lang tid har ønsket Kina velkommen som observatør, og at det er naturlig at Kina som en stor sjøfartsnasjon med en vesentlig andel av verdenshandelen, og en voksende interesse for polarforsking, gjør seg gjeldene i den arktiske debatten når issmeltingen i nord åpner for nye sjøruter. De siste årene har Kina stått frem som en supermakt med globale interesser. Og landet har lenge signalisert at de vil ha sin del av Nordområdene (se Mandag Morgen nr. 1 – 2010). 

Dansk-kinesisk mineralgevinst 

Danmark er en ivrig pådriver for å innlemme Kina i Arktis. Danskene vil posisjonere seg selv i det globale, ressurspolitiske spillet. Den danske regjeringen ønsker kinesisk kapital og deltakelse for å utvikle Grønland som et viktig mineralreservoar. Det er påvist over 200 ulike mineraler i de lettest tilgjengelige områdene, mange er sjeldne og svært etterspurte. Gjennom å få kineserne på laget for å virkeliggjøre et mineraleventyr vil utenriksminister Søvndal kunne kompensere for at det grønlandske oljeeventyret forsinkes av den store aktiviteten i Barentshavet, og i tillegg skaffe Danmark en pengesterk og investeringskåt arktisk partner. Kina, på sin side, får en sårt tiltrengt mineraltilgang og en strategisk alliert; en los inn i nettopp det farvannet makteliten i Beijing ønsker å utforske. 

Med andre ord: Kina seiler opp som en arktisk spiller med klare egeninteresser og et utfordrende syn på FNs suverenitetsprinsipp. Og Danmark kan, om mineralestimatene stemmer, skaffe seg lukrative forretningsmuligheter i både øst og vest. For mineralknappheten i verden kan ifølge EUs beregninger bli akutt. Lykkelig er de land som raskt kartlegger sine mineralreserver, og oppdager at de sitter på ressurspolitiske vinnerlodd (se Mandag Morgen nr 38 – 2011). 

Til sommeren avgjør Arktisk Råd hvem som skal tas opp som nye observatører, og både EU og Kina banker på. Kina har gjennom de siste 30 årene bygd opp viktig arktisk kompetanse – en kunnskap de nå verker etter å få anvende. Den finske forskeren Linda Jakobson er ekspert på både Arktisk og Kina. I en rapport om Kinas arktiske ambisjoner konkluderer hun med at Kina ser seg selv som en naturlig partner i utviklingen av Arktis. Hun peker på at Kina ser på Arktis som et globalt anliggende, noe som åpner for spørsmålet om Kina ønsker seg en folkerettslig omkamp om FNs arktiske prinsipper. Ingen analytikere Mandag Morgen har vært i kontakt med tror det er tilfellet, men kinesiske uttalelser om at Arktis «tilhører menneskeheten» kan bli en snubletråd for Kinas ønske om en rolle i Arktisk Råd. For å kunne bli opptatt som observatør må Kina respektere suvereniteten til de arktiske statene og fullt ut anerkjenne FNs beslutning om de arktiske statenes råderett over de arktiske områdene (United Nations Convention on the Law of Sea - UNCLOS). Det finnes få offisielle uttalelser om Kinas ambisjoner i Arktis, og Tunsjø peker på at Kina kunne vært tydelig på at landet anerkjenner gjeldende suverenitetsprinsipper fullt ut. 

Men selv om Danmark og Norge ønsker Kina velkommen til et arktisk samarbeid, er det slik Tunsjø ser det, USA og Russland som avgjør om Kina får sin etterlengtede observasjonsstatus. Etter hans mening skal Norge vokte seg vel for å hestehandle gjennom å være Kinas våpendrager i Arktis i bytte mot normaliserte diplomatiske forhold. 

– For Kina er nok fortsatt Nobelpristildelingen til Liu Xiaobo et større problem enn ventetiden før landet får adgang til Arktisk Råd, sier Øystein Tunsjø.   

Danmarks fireri til Kina illustrerer at geopolitiske momenter vil få avgjørende betydning for allianseforhold der naturressursene står i sentrum. Selv om Kina ikke er en naturlig maktfaktor i Nordområdene, er det allerede klart at utviklingen i Arktis vil dikteres av de arktiske kyststatene og verdensøkonomiens tungvektere, blant andre Kina. Og de ulike, arktiske spillerne vil ha forskjellige innfallsvinkler til hva Arktis representerer:

• Nasjonal bonus: Danmark vil kunne innkassere en stor bonus gjennom sitt samarbeid med Kina. 
• Inngangsbillett til global innflytelse: Kina jakter på både mineraler og innflytelse, og ved å oppnå observatørstatur i Arktisk råd får Kina betalt for å ha  investert i polarforsking og fulgt den arktiske utviklingen i det stille..
• Sikkerhetspolitisk utfordrende: Russland og Canada har gitt kald krig-retorikken nytt liv i nord, og Kina deler Russlands analyse om at Arktis er et potensielt konfliktområde. Putin vil nå ha flere u-båter langs Nordøstpassasjen. 
• Korter avstanden mellom Norden og Asia: I Sørøst-Asia vil land som Japan og Sør-Korea dra nytte av Kinas engasjement i Arktis da et isfritt Polhav vil gi sørøstasiatisk skipsfart nye ruter til vestlige markeder.   

Danmarks sjarmoffensiv overfor Kina startet for alvor i oktober i fjor da Danmarks ambassadør i Beijing, Friis Arne Peterson, uttalte at «Kinas økonomiske og vitenskapelige interesse for Arktis er legitime.»  Grønlands statsminister Kupik Kleist støtter også kinesernes ønske om en plass rundt det arktiske bord, dersom kineserne anerkjenner det juridiske rammeverket som gjelder. 

I dag har Danmark gode handelsrelasjoner til Kina, og den danske eksporten til Kina økte med 17 prosent i 2010, mens Kinas eksport til Danmark økte med 35 prosent samme år. Den danske eksporten utgjorde 15 milliarder norske kroner, mens Kinas eksport til Danmark var på om lag 40 milliarder. Dette er imidlertid småpenger sammenlignet med de verdier som Grønlandsisen skjuler. 

Kinesisk ekspertise

Siden 1984 har Kina vist stor interesse for polare forhold, og har gjennomført 26 polarekspedisjoner og etablert 3 forskningsstasjoner i Antarktis. Siden 1995 har Arktis vært i kinesernes fokus. Forskningsekspedisjonene har nå gått nordover, og kineserne opprettet sin egen forskningsstasjon i Ny Ålesund i 2004. Kina har i dag bare en isbryter, men får et nytt skip i 2013. Det siste tiåret har kineserne vært svært aktive innen klimaforskningen, og ved en rekke av landets viktigste universiteter utdannes det nye polareksperter som holder høyt vitenskapelig nivå.

Det nye er at interessen for Arktis i et politisk perspektiv vokser, og Linda Jakobson peker på at ledende kinesiske intellektuelle nå analyserer Arktis og hvilke muligheter issmeltingen i nord kan gi for Kina. Sosiale forhold, naturresursene, forskningssituasjonen, transportmulighetene, lovgivningen, de diplomatiske spillergelene, militære forhold og strategisk betydning er vurdert i de interne diskusjonene om kinesisk politikk i arktisk. 

Offisielt har aldri kinesernes politiske diskusjoner om Arktis kommet ut. Men at Kina har en arktisk ambisjon er hevet over tvil, fremholder den ledende kanadiske militærstrategen Robert Huebert. Han ser Kina som den enkeltspilleren utenfor det arktiske området som viser størst interesse for utviklingen i nord.

Nylig fikk Kina kritikk i japanske medier for å planlegge en offensiv arktisk satsing med flere forskningsstasjoner og marinefartøyer på polartokt. Qu Tanzhou, som leder den arktiske administrasjoneni Beijing, tilbakeviser påstandene, men sier at det er naturlig at «Kina som er en viktig nasjon på den nordlige halvkulen fokuserer på klima og miljøendringer rundt Nordpolen». Forskere og analytikere som følger Kina tett, er enige om at landets eksportrettede økonomi gjør at Kina holder øynene åpne for besparende sjøruter. Over 50 prosent av Kinas BNP er knyttet til shipping, og kineserne ser at havner i den nordlige delen av landet kan få større betydning om det åpnes for arktisk skipsfart.

Russisk ressurser – kinesiske muligheter

Et annet mulighetsrom Jakobsen trekker frem er allianser mellom kinesiske selskap og vestlig teknologisk kompetanse for å kunne utnytte naturressurser både på land og på havbunnen i nord. Hun peker spesielt på at kinesiske analytikere ser behovet for borekompetanse på store dyp, en kunnskap Norge har. Selv om Russland vil kontrollere svært mye av de arktiske ressursene, mener kineserne at de russiske nordområdene kan utvikles industrielt gjennom samarbeid der kinesisk kapital og vestlig teknologi blir nøkkelfaktorer. Russerne innser at de trenger både internasjonal kapital og teknologi for å kunne utnytte de enorme ressursene de sitter på i Arktis (se figur).

Russland er allerede i gang med en massiv industrialisering i nord, men med isfritt hav i nord får plutselig landet en ny grense å patruljere. Dette er både Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev svært opptatt av. I november i fjor sa Putin at den militære tilstedeværelsen langs Nordøstpassasjen skal økes, og at sjøruten skal patruljeres av undervannsbåter. 

I kjølvannet av Kinas systematiske interesse for Nordområdene, viser det seg at også Japan og Sør-Korea i stadig større grad retter blikket mot Arktis. Dette bekrefter både Tunsjø og Jakobsons analyser, og for disse sjøfartsnasjonene er det Nordøstpassasjens muligheter som ligger til grunn for interessen. Men Jakobson peker på at et nytt arktisk fiskeri, og mineralresursene som vil kunne utvinnes gjennom internasjonalt samarbeid, gjør at landene i Sørøst-Asia nå definerer Norden som nærmere enn noen gang. Dette gir forretningsmuligheter, som flere nå forsøker å realisere.

Den kinesiske forsiktigheten i nord er definitivt over.