Chavismen dør ikke med Chavez

Den karismatiske og omstridte presidenten Hugo Chavez Farias døde tirsdag etter mange års kamp mot kreften. På slutten av sitt politiske liv brakte han i land to store seire for chavismen: Først vant han overlegent presidentvalget i oktober, deretter gjorde han nesten rent bord under guvernørvalget.

I desember var det valg av guvernører i Venezuela. Dette valget kan bli like viktig som presidentvalget i oktober var. For selv om Hugo Chavez var på Cuba og ble kreftoperert for fjerde gang under guvernørvalget, kunne han konstatere at hans parti vant suverent.

Av 23 delstater vant Chavez’ tilhengere 20. Særlig viktig for chavistene var at de tok tilbake makten i den oljerike delstaten Zulia. Å ha full politisk kontroll over de store oljefeltene er uhyre viktig.

Opposisjonen sto nesten ribbet tilbake, men ikke helt. Mannen som utfordret Chavez sist i presidentvalget, Henrique Capriles, vant knepent i den folkerike staten Miranda som omfatter mesteparten av hovedstadsmetropolen Caracas. Hadde Capriles tapt, ville han også vært ferdig som politiker. Isteden kan han forberede seg på ny presidentvalgkamp. Men også opposisjonen er splittet, det er ikke sikkert at Capriles vil bli en samlende kandidat for hele opposisjonen.

Maktkamp og nyvalg

Da Chavez forlot Venezuela for å opereres for fjerde gang like før jul, overlot han alle fullmakter til den nyutnevnte visepresident og utenriksminister Nicolaus Maduro. Chavez innrømte dermed for første gang at noe kunne forhindre ham i å utøve sitt presidentembete.

Maduros, den tidligere bussjåføren og fagforeningsmann som nå styrer Venezuela, har som sin viktigste oppgave å holde nytt presidentvalg innen 30 dager.

Nå forbereder både tilhengerne og motstanderne hans seg på et nytt presidentvalg. Ifølge grunnloven skal det holdes nytt valg etter 30 dager om den sittende presidenten dør, ikke kan utføre sin oppgave eller går av. Det er kun i løpet av de to siste årene av presidentens regjeringstid at visepresidenten tar over, heter det i grunnloven. Det er fire år til. I Venezuela velger de president for seks år av gangen.

Det har aldri vært tvil om at Chavez har hatt stor støtte blant det venezuelanske folket, det har han bevist i valg etter valg. Men Chavez har aldri hatt noen selvfølgelig kronprins. Han har skiftet visepresidenter og regjeringsmedlemmer veldig ofte. Mange av de som var med og bygde opp Chavez er støtt ut i kulden. Den bolivarianske revolusjonen har vært et enmannsshow.

Nå har stjernen sloknet.

Mye av sympatien, støtten og sorgen etter  Chavez’ død , tilfaller også Maduro, som leder landet gjennom en vanskelig periode. Det er ingen tvil om at Chavez selv for kort tid så seg selv som president til evig tid. Nå er det arven hans som gjelder.

Flere politiske analytikere mener at sjansen for at Maduro kan vinne et valg mot Capriles er stor. Guvernørvalget viste at folket fortsatt har stor tiltro til chavismen. Men også internt blant chavistene kan det bli maktkamp. Presidenten i Kongressen, Diosdado Cabello, er militær og regnes av mange som chavistenes sterke mann. Om det skulle bryte ut en reell maktkamp mellom ham og Maduro, kan Cabello trekke det lengste strået. Cabello er en maktpolitiker som er mindre opptatt av ideologi enn Maduro. Et slikt skifte kan også få store følger for landets tette allianse med Cuba.

Ledestjerne eller diktator?

Norsk debatt om Chavez har stort sett vært om han er en ledestjerne eller en diktator. Skillelinjene går som vanlig mellom en høyre- og venstreside med sterke oppfatninger.

Chavez og chavismen må nok forstås i en søramerikansk kontekst.

Hans store forbilde var nasjonalistlederen, generalen og kupp-presidenten Juan Velasco i Peru, som Chavez møtte personlig i 1975. To andre diktatorer som inspirer er Getulio Vargas i Brasil og Juan Peron i Argentina. Begge de to sistnevnte ble betraktet som fascister av sin samtid i Europa. De hylles derimot av venstresiden i Brasil og Argentina. Argentinas president Cristina Fernandez Kirchner er nyperonist og Brasils president Dilma Rousseff var medlem av et parti som hadde Vargas som politisk forbilde (getulismo) da hun første gang ble utnevnt som minister av forgjengeren Lula.

Getulismen og peronismen lever altså i beste velgående i henholdsvis Brasil og Argentina.

Den bolivariske revolusjonen til Chavez er godt rotfestet innen en nasjonalistisk bevegelse. Og Chavez selv har aldri prøvd å bryte med kapitalismen, slik hans forbilder og venner på Cuba har prøvd.
Venezuela er fullstendig prisgitt oljen. Fattigdomsbekjempelsen i landet er utført med oljepenger, og har utviklet seg parallelt med oljeprisen. Derfor har den høye oljeprisen, og ikke minst eksporten til USA, vært viktigere for den sosiale utjevningen som har skjedd enn den politiske demagogien Chavez har stått for.

Den spanskcolombianske journalisten Miguel Ángel Bastenier beskriver den venezuelanske økonomien som kaotisk og de spede forsøkene på en hjemmelaget nasjonal og sosialistisk økonomi som inkompetent. 

Bruttonasjonalproduktet i landet har under Chavez økte i gjennomsnitt med 2,78 prosent i året, noe som er lavere enn Brasil (3,2 prosent), men litt høyere enn Mexico (2,4 ). Inflasjonen har vært på rundt 20 prosent, som er langt høyere enn resten av regionen, med unntak av Argentina.

Chavez scorer også godt på fattigdomsbekjempelsen, der andelen som har opplevd sult har gått ned fra 20 prosent i 2002 til bare to prosent i 2012.

Internasjonalt har Chavez også framstilt seg som den store antiimperialisten. Særlig hard var han mot "den store satan i Det hvite hus" – George W. Bush – og var desto mer vennlig mot diktatorer som Muhammar Gaddafi i Libia,  Bashar al-Assad i Syra. Han stod på god fot med Iran, Hvite-Russland og Russland.

Eliten mot de fattige

Mange betrakter også Chavez som leder for venstresiden i Latin-Amerika der Evo Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador er beskrevet som chavister. Det blir for enkelt. Morales prosjekt for Bolivia handler mer om å "av-spaniafisere" landet og gi flertallet av innbyggerne – de av indiansk avstamning – den politiske kontrollen. Correa i Ecuador – som nylig ble gjenvalgt med solid flertall – er mer sosialdemokratisk anlagt der han satser på økonomisk vekst og sosial utjevning. Correa oppnådde for eksempel ganske mange stemmer i alle sosiale sjikt og har nedtonet klasseforskjellene, mens Chavez nettopp har spilt på eliten mot de fattige.

Derfor har polariseringen mellom de som støttet Chavez og de som hatet ham vært enorme. Mistenksomheten til motparten på begge sider er stor, noe som gjør at det lett kan slå gnister når Venezuela nå skal ut i en ny presidentkamp.

Situasjonen er særlig spent fordi Chavez har full kontroll over økonomien, gjennom det nasjonale oljeselskapet PDVSA, Kongressen, militæret og domstolene. Han har også brukt fjernsynsstasjonene som egen propagandasentral, selv om det fortsatt fins opposisjon blant mediene.

Nepotismen er så absolutt til stede, hans egen familie har framstående posisjoner. Under Chavez har også det såkalte boliburguesía (ordspill på den bolivariske revolusjonen og bourgeoisiet – borgerskapet) vokst fram – et nytt oligarki som har tjent gode penger under den bolvariske revolusjonen. Dette boliburguesía er nært knyttet til PDVSA – selskapet som ble totalt endret etter kuppforsøket mot Chavez i 2002. Over 20.000 funksjonærer ble sagt opp, nesten hele ledelsen og middelsjiktet. Noe som har gjort at PDVSA ikke har hengt med i den økonomiske og teknologiske utviklingen. i oljebransjen.

Chavistene har altså god kontroll på det meste i Venezuela – en kontroll det blir vanskelig å frariste dem i løpet av en intens valgkamp på bare en måned. En eventuell valgseier til opposisjonen vil også gjøre det vanskelig for dem å styre effektivt, selv om presidentembetet i Venezuela er gitt utvidede fullmakter sammenlignet med de fleste andre presidentstyrte stater.

Men chavistene har mistet sin frontfigur – en figur hvis persondyrkelse verden kanskje ikke har sett maken til siden Mao Ze Dong styrte i Kina. Kun Hvite-Russland og Nord-Kore er i nærheten.

Chavez viktigste bidrag historisk sett kan være at han var en mann fra folket. En mann med en fattig og etnisk bakgrunn som representerer det store flertallet i Sør-Amerika. Før Chavez var det utenkelig at en mann som ikke representerte eliten kunne vinne et valg.

Sør-Amerika blir ikke det samme etter Chavez død.

For mange vil han være nettopp et symbol at verden kan forandres. For andre et skrekkens eksempel at tyranner kan løftes frem også gjennom valg.