Barcelona eneste OL-arrangør uten bakrus

I dag fremstår Barcelona som eksemplet på at en OL-arrangør kan få et lykkelig liv også etter lekene. Dessverre er det få vertsbyer som kan skryte av at verdens største idrettsfest ga stort mer enn kortvarig status, flyktig mediedekning, overdimensjonert infrastruktur og økonomiske problemer. I suksesshistorien om Barcelona spiler OL en sentral rolle. Barcelonas reise fra å være en nedslitt havneby til å bli et utstillingsvindu for byplanlegging og en av verdens mest populære turistbyer startet allerede da Spanias diktator gjennom 36 år, Francisco Franco, døde høsten 1975. Den katalanske stoltheten våknet, og i 1986, samme år som det nye demokratiske Spania ble EU-medlem, ble Barcelona tildelt sommer-OL for 1992. Dermed gjorde den katalanske hovedstaden seg klar til å spille en nasjonal rolle. En vesentlig del av Barcelonas suksess skyldes at arrang rene hadde et videre perspektiv enn bare å tilfredsstille Den internasjonale olympiske komité (IOC) som ser det som sin oppgave å arrangere stadig bedre og mer spektakulære leker. Men IOC tar aldri regningen for festen, på samme måte som UEFA og FIFA arrangerer storstilte EM og VM i fotball for vertslandenes regning (se Mandag Morgen 21, 2012).  

– Å gi OL æren for Barcelonas suksess blir feil, sier Harry Arne Solberg, professor i økonomi ved Trondheim Økonomiske Høgskole til Mandag Morgen. Han er ekspert på sportsøkonomi, og har i en årrekke forsket på OLs samfunnsøkonomiske rolle. 

– Nye søkerbyer viser ofte til erfaringene fra Barcelona-OL som dokumentasjon for at arrangementene kan skape en positiv økonomisk utvikling, sier Solberg, som mener at Barcelonas suksess ikke hadde vært mulig om ikke byen hadde gjort enorme investeringer i forkant av lekene og fortsatt å investere i flere år etter at lekene var arrangert.

I år, 20 år etter et av historiens mest vellykkede OL, løftes Barcelona frem som en nasjonal og internasjonal suksess. En rekke publikasjoner og forskningsrapporter «feirer» lekenes 20-årsjubileum. I en av de mest omfattende rapportene, «An Olympic Mosaic» utarbeidet av Centre d`Estudis Olympics ved Universitat Amtòoma de Barcelona (CEO-UAB) kommer det frem at Barcelona-OL var eksepsjonelt, og investeringene foran, under og etter lekene står i en særklasse. Ferran Brunet, økonomiprofessor ved CEO-UAB, som har analysert de økonomiske effektene av OL, skriver at Barcelona lyktes i å kapitalisere på lekene, og skape et forbilde for andre arrangører; sportslig, organisatorisk, økonomisk, sosialt og byplanmessig. Av senere OL er det bare Beijing som har sett større økonomiske ringvirkninger for en verstby enn det Barcelona har opplevd (se figur 1). 

De fundamentale endringene i Barcelona skyldes OL. Endringene som tok utgangspunkt i lekene, har gjort at Barcelona i dag er en høyteknologisk businessby, og økt europeisk integrering har sammen med globaliseringen slått heldig ut for byen, slår Brunet fast.

• Offensive, men villedende prognoser: Konsulent-rapporter med mål om å selge inn arrangementene til befolkning og politikere er ofte direkte misvisende. 
• Klatrer statistikkene: OL-gjelden betalt på rekordtid, turistene omfavner byen, forretningslivet blomstrer, og Barcelona forsøker nå å stå imot finanskrisen.
• Frykter at Rio blir et nytt Athen: I nær fremtid skal Brasil oppfylle forventningene fra både FIFA og IOC, knyttet til fotball-VM i 2014 og OL i 2016.

Udugelige optimistiske konsulenter

En av grunnene til at så mange store idrettsarrangement har optimistiske prognoser, men ender med blodrøde regnskapstall, er slik Harry Arne Solberg ser det, at velvillige konsulentrapporter skjønnmaler bildet. I boken «Ski VM 2011 – planlegging og gjennomføring» (Akilles 2012) har en rekke forskere analysert ulike sider av store mesterskap, og i sitt kapittel om arrangementene og turismen, er Solberg og hans professorkollega ved Trondheim Økonomiske Høgskole Arne Morten Ulvnæs kritisk til konsulentenes bidrag: «Mange konsulentrapporter er utført på oppdrag av initiativtakerne. Konsulentfirmaer vil være klar over at hensikten med rapportene er `å selge inn´ arrangementene hos befolkningen og politikere, ved spesielt å synliggjøre de positive sidene.»

Konsulenter i ulike land ser alltid en enorm turiststrøm i ethvert OL. Virkeligheten er annerledes. Bare dager etter at London-OL er over, kunne Financial Times melde at hotellene ikke har vært fulle under lekene, og at tallet på utenlandske besøkende under OL har vært 100.000, mens det normalt er 300.000 besøkende i London i denne prioden. Både hoteller, butikker, teater og tradisjonelle turistattraksjoner snakker nå om en sommer med store inntektstap. Den britiske statsministeren David Cameron lovet før lekene at landets økonomi ville få et løft, men den britiske økonomen Stefan Szymanski kaller statsministerens løfter om OL-gevinst for uredelig propaganda. 

Solberg har sett en rekke eksempler på at OL beskrives som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Han trekker frem at PricewaterHouse i forkant av Sidney-OL i 2000 laget en rapport som skulle «dokumentere positive effekter – ikke gi et objektivt bilde av arrangementets samfunnsøkonomiske verdi» – Tittelen, «Business and Economic Benefits of the Sidney 2000 Games – A collation of Evidence», taler for seg selv, sier Solberg om rapporten, som han mener ikke tilfredsstiller kravene til vitenskapelige analyser.

Flere OL-arrangører har forsøkt å se det positive i turiststatistikken, og argumentere for at OL har gitt den turistøkningen konsulentrapportene bar bud om. Et eksempel er Australia, som i perioden 1994 – 2004 hadde en turistvekst på hele 55 prosent, og Solberg peker på at det i utgangspunktet er lett å gi Sidney-OL æren for det. Men bildet endrer seg når vi ser at nærliggende land som New Zealand og Thailand hadde en turistvekst på henholdsvis 77 og 93 prosent, uten å ha et eneste mega-event. 

I 2005 kastet København seg inn i kampen om sommer-OL i 2024, og på oppdrag fra danske Idrættens Analyseinstitud (IDAN) så Solberg på hvilke økonomiske virkninger et dansk OL ville gi. Hans analyse var også en kritisk gjennomgang av konsulentfirmaet Rambølls rapport om København-OL – en rapport som etter Solbergs mening på langt nær var edruelig, og som skisserte at København gjennom å arrangere et «billig» OL med letthet kunne oppnå det samme som Barcelona. Hans konklusjon var at det var urealistisk at et København-OL på sparebluss skulle generere de samme gevinstene som Barcelona-OL. 

– Om noen av mine studenter hadde levert en oppgave så mangelfull som Rambøll-rapporten, ville de ikke bestått, sier Solberg til Mandag Morgen.  

Samfunnsutvikling og idrettsfest

Samme år som Barcelona arrangerte OL, sto Sevilla som vert for verdensutstillingen Expo-92, og disse to arrangementene ble sett på som det endelige beviset på at Spania var på plass i den demokratiske, europeiske familien. OL var en politisk manifestasjon, og lekene ble også startskuddet for sterk spansk sportslig fremgang i en rekke idretter, blant dem tennis og sykkel. Hvert eneste år etter lekene har Barcelona hatt økonomisk vekst, og Barcelona eksporterer nå sine kunnskaper om hvordan mega-events kan skape varige effekter for en by. 

I 2010 var Barcelona den 16. mest besøkte byen i verden ifølge Euromonitor International. Hong Kong er turistenes førstevalg, foran Singapore og London. Barcelona tok imot 5,1 millioner turister, og har klatret til en 5. plass i Europa (se figur 2). Ingen andre europeiske byer kan måle seg med den turistveksten Barcelona opplever. Forskerteamet bak rapporten «An Olympic Mosaic» viser at Barcelonas utvikling fikk et push av OL i 1992, men at byen har maktet å forvalte sin startkapital og sine ambisjoner på en meget god måte. Og de siste årenes turistvekst kan ikke relateres til OL. Barcelona står i en særstilling av flere grunner. Blant annet spiller Barcelonas geografiske beliggenhet ved kysten av Middelhavet inn som et pluss, det samme gjør klimaet. 

– Arrangørbyer som ikke foretar de samme langsiktige investeringene bør ikke forvente å høste de samme fruktene som Barcelona gjorde, men det er heller ingen automatikk i at byer som investerer like mye vil oppnå den samme suksessen, sier Solberg.

I dag avvikles det 150 arrangementer årlig i de gamle OL-anleggene. De to største, Olympiastadion med plass til 70.000, og Palau Sant Jordi der det er plass til 20.000 tilskuere, er populære konsertarenaer for superstjerner som Bruce Springsteen, Madonna og Lady Gaga. I 2004 beskrev Newsweek Barcelona som «Middelhavets hovedstad», og etter den tid har byen tatt nye sjumilssteg.  

En viktig del av arven etter Barcelona-OL er «Barcelona-modellen», det vil si et rammeverk for hvordan OL skal organiseres. Et viktig element er at den åpnet opp for å fase inn infrastruktur som ikke hadde direkte tilknyting til lekene. Barcelona-OL jobbet for en urban transformasjon – en oppgradering av hele byen. Gammelt ble innlemmet i det nye, og resulterte i at byen så på seg selv på en ny måte, og ble av omverdenen oppfattet som ny. I 1990 var Barcelona ranket som nummer 11 av Europas mest attraktive byer å drive business i – i 2000 hadde byen klatret til 6. plass, og i 2010 var Barcelona på 4. plass etter London Paris og Frankfurt. Til sammenligning var Oslo på 28. plass i 2000, men har nå falt ned til 33. plass, bak Moskva og foran Athen.

Athen, som har hatt muligheter til å benytte seg av det som har blitt stående som Barcelona-modellen, står som den mest hjelpeløse av alle OL-arrangører. De olympiske overinvesteringene i Hellas settes nå i sammenheng med landets finansielle krise. I motsetning til Athen, der nå 21 av 22 OL-anlegg står ubrukte ifølge den amerikanske TV-stasjonen CNBC, ble Barcelonas OL-anlegg umiddelbart etter lekene tatt i bruk av byens sportsklubber.  

Rio – et nytt Athen?

Allerede fire år før neste sommer-OL i Rio de Janeiro, rapporteres det, både i Brasil og internasjonalt, om at drømmen om et økonomisk bærekraftig OL i Brasil forlengst har havarert. Det betyr ikke at Rio-OL kommer til å bli dårlig, det vil si mindre spektakulært enn tidligere leker, for det ligger i OLs natur å overgå det forrige mesterskapet. TV-messig er OL en sikker suksess; stor idrett kringkastet til en hel verden takket være TV-produksjoner der all tenkelig kreativitet og teknologi er tatt i bruk for at resultatet, TV-bildene, skal bli fantastiske. Dersom bildene er flotte, arenaene ekstravagante, og været er godt, oppleves mesterskapet som banebrytende. Uavhengig av de sportslige prestasjonene. Men ethvert OL og enhver vertsby er en vinner i bare knappe tre uker. Deretter – når IOC-medlemmene har sjekket ut, og vertslandets politikere er ferdig med å juble for egen fortreffelighet, skal det gjøres opp status. Hva har OL betydd ut over magiske øyeblikk i HD og 3D? 

De fleste vertsbyer faller på plass i mønstret – som tapere, som offer for luftige ambisjoner og olympiske mestre i retorikk som har fått invitere til en altfor dyr fest. 

– Jeg frykter at Rio blir et nytt Athen, sier Harry Arne Solberg. I Brasil lever drømmen om å kunne demonstrere at verdens femte største land er en fremvoksende stormakt som fikser både fotball-VM og OL. Presidet Dilma Rousseff lover fest, mens realistene spår en bakrus som varer i generasjoner.