Tror bærekraft vil øke rekrutteringen til «museumsfagene»

­I et av de gamle byggene på Carl Berners plass i Oslo er lærlingene Jacob Gade Thorenfeldt (19) og Eirik Ramstad (18) godt i gang med å smi, skjære og finpusse hos Smed Tjelle tidlig en onsdag morgen. De har begge valgt en uvanlig yrkesvei, nemlig å bli smed.

– Jeg har alltid elsket å jobbe med hendene og skape noe. Den akademiske veien var ikke for meg, sier Ramstad, som startet som lærling i fjor høst.

De to er blant de heldige som sikret seg læreplass i bedriften Smed Tjelle. De forteller at de begge ble inspirert av smed-yrket fra kjente YouTube-ere som lever å lage kule videoer med bakgrunn i smed-teknikker.

– Det beste med dette faget er at man får være med på å skape noe helt unikt. Alt vi lager er tilpasset kundens behov. Det kan ikke masseproduseres. Vi får sjansen til å gjøre noe kreativt, sier Gade Thorenfeldt, som til våren skal ta svenneprøven.

Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at det kun var en søker til smed-gafet på veidergående skole i 2023. I 2022 var søkertallene 5 og i 2021 var søkertallet 10. Gull- og sølvsmed har litt flere søkere med 29 søkere i 2021, 37 søkere i 2022 og 26 søkere i 2023.

– Noen av de fagene som få velger, er fag som ivaretar tradisjonelle håndverksfaglige teknikker, metoder og materialer. Kunnskapen her kan ha en kulturell verdi og derfor være viktig å videreføre, selv om ikke rekrutteringsbehovet er stort, sier avdelingsdirektør i Utdanningsdirektoratet Irene Hilleren.

Jacob Gade Thorenfeldt (19) har gått i lære hos Smed Tjelle i et år nå.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Den siste dameskredderen

På Fornebu står det kø utenfor represjonshjørnet «Repariable». Dameskredder Silje Brekke er i full gang med å sy om plagg til 17. mai. Hun er en av få dameskreddere i Norge og har jobbet i faget siden hun utdannet seg i 1995.

– Jeg har alltid likt å sy, men ville ikke designe. Jeg havnet på skredderlinjen og der kunne man velge mellom dameskredder eller herreskredder. Det var vanlig å ta herreskredder etter at man hadde gått dameskredder, men så ble linjen lagt ned med reformen fra 1994. Jeg tror det kom en dameskredder etter meg, så er det ikke flere dameskreddere, sier hun.

Det ble ikke utdannet flere dameskreddere i Norge. I dag må man derfor gå kjole- eller draktsyerske. Det finnes også mange bunadssyerske. Det finnes med andre ord flere retninger innenfor sømkategoriene.

– Jeg synes det er veldig synd at man ikke lenger får laget de skreddersydde damedraktene.

Brekke har vært heldig og har hatt samme jobb i samme firma i flere år. Denne har hun kombinert med litt jobbing i barnehage. For noen uker siden begynte hun i gründerbedriften «Repariable». Selskapet ble startet av Ingvill Vasset Kerob i 2017 for å gjøre det enklere og mer forutsigbart å få hjelp til reparasjon av klær og sko av faglærte.

Da Brekke gikk på dameskredderlinjen på videregående var det åtte stykker i klassen. Hun forteller at få av dem fremdeles jobber med sying.

– Det er mange slitne skuldre og armer. Det er hardt, belastende arbeid for kroppen. Likevel tror jeg ikke faget vil forsvinne, nå tror jeg at det kommer tilbake. Det har blitt en trend igjen. Til og med Ikea har systue nå. Dette er den bærekraftige måten å gjøre det på.

Silje Brekke er en av få dameskreddere i Norge og har drevet med det siden 1995.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Det er travle tider før 17. mai og mange skal ha ting fikset. Om sommeren er det vanligvis en rolig periode, før det tar seg opp igjen på høsten.

– Folk ønsker å reparere tingene sine. Jeg har inntrykk av at man i stedet for å kjøpe nytt hele tiden, ønsker å fikse det man har.

Skredderyrket er ikke av de mest lønnsømme yrkene der ute, og dette opplyste lærerne til Brekke om da hun utdannet seg.

– Vi hadde noen fine lærere som fortalte det som det var. Det vi lærte på skolen kom vi aldri til å få brukt for å den virkelige verden, forteller Silje Brekke.

Et problem mange som driver med reparasjoner og varighet innenfor småfagene føler på i dag, er at de må legge på moms på plaggene de fikser for kundene. Brekke tror skreddere må ta seg bedre betalt dersom flere skal velge denne yrkesveien. I tillegg mener hun momsen på 25 prosent av klær man reparerer må fjernes.

– Den momsen ødelegger mye for oss. Du skal betale moms på noe du allerede har kjøpt.  

Fagsjef i NHO, Tor Svarva, sier at det ikke burde være moms to ganger på noe man allerede har betalt moms for.

– Vi snakker om et grønt skifte. Å fjerne moms på gjenbrukte og reparerte ting er noe som vil sette ekstra fart i det grønne skiftet. Det kan skape nye forretningsmuligheter, samt bidra til mer oppmerksomhet og attraktivitet for de små fagene som nettopp skal utføre mange av de praktiske jobbene som dette innebærer.

Fagsjef i NHO Tor Svarva mener mange av de verneverdige fagene er fremtidsfag.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Fremtidsfag

Svarva er leder i Fagrådet for håndverk, design og produktutvikling. Han mener at det i noen sammenhenger blir for dumt å omtale disse fagretningene som ’museumsfag’, og vil heller kalle dem framtidsfag.  

– Reparasjon og varighet er en viktig del av sirkulærøkonomien og grønn omstilling. Det tror jeg kan friste mange, sier han.

Han mener det ligger store muligheter i små håndverksfag. Arbeidslivet etterspør i økende grad kompetansen.

– Ved å øke satsingen på denne type opplæring vil man kunne skape flere arbeidsplasser med kvalitetsprodukter av organiske og naturlige materialer som vil vare lengre og være mer miljøvennlige. Dermed bidrar man til sirkulærøkonomi og bruk av fornybare ressurser.

– Reparasjonsaspektet er en av de viktigste delene i en sirkulærøkonomi og det tror jeg kan friste mange som en yrkesretning, sier Svarva.

På Bøler er lærlinger i full gang med å lære om bunadsfaget av yrkesfaglærer og bunadstilvirker Marie Terese Storteig. En kunde har akkurat kommet inn for å få bunaden fikset og klar til nasjonaldagen. Ved siden av jobber OsloMet-student Camilla Charlotte Vangsnes med å finpusse syteknikken. Lærling Anne-Sofie Iversen Alm er i gang med å velge stoffer til festdrakten hun syr.

Daglig leder Malin Lunde Andersen ved Opplæringskontoret for små håndverksfag mener det er viktig å ta vare på fagkunnskapen i de verneverdige fagene på grunn av bærekraft og den norske kulturarven. Akkurat nå er den norske bunadsteknikken i ferd med å bli anerkjent av UNESCO’s verdensarvliste.

– Det håper vi skal bidra til at flere får øynene opp for faget. Bunaden er særegen for Norge, men man har folkedrakter i alle land, forteller hun.

På opplæringskontoret for små håndverksfag har de nå ni aktive fagretninger fordelt på 25 bedrifter. Men det finnes opp mot 40 små håndverksfag som man kan utdanne seg innen.

– Noen av fagretningene er så spesielle at det kan ta noen år imellom før man får lærlinger.

Her om dagen skulle Vinmonopolet ha lærlinger i bøkkerfaget for første gang på 20 år. Den som får plass, har jobb resten av livet.

– Det er bare Norge som historisk sett har utdannet bøkkere, forteller Iversen Alm.

Yrkesfaglærer og bunadtilviker Marie Terese Storteig sammen med OsloMet student Camilla Charlotte Vangsnes.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Innenfor kjole- og draktsyerfaget og bunadstilvirkerfaget har Opplæringskontoret en del unge som kommer rett fra videregående. Men i andre fag er studentene ofte litt eldre. Av opplæringskontorets lærlinger er omtrent 50 prosent ungdommer, de fleste i kjole- og draktsyerfaget.

Bunadstilvirkerfaget har man flere steder i landet, men det er ikke innmari mange som driver med opplæring i disse fagene. Det finnes to opplæringskontorer i vår region som har disse fagene. Museene i Akershus har et eget opplæringskontor.

– De tar seg av de typiske museumsyrkene. Vi er primært rettet mot ungdom, sier Malin Lunde Andersen fra Opplæringskontoret..

Den daglige lederen ser en viss rekruttering til fagene, men ikke så veldig mange unge. Det mener hun er fordi det er snakk om modningsfag.

– Mange har kanskje hatt en kontorjobb som de kjeder seg i og flere er veldig selvrealiserende om dagen. De har spart noen penger og har råd til å ta en utdanning innen et nytt fag.

Det er ikke veldig mye penger i disse yrkene, og hvertfall ikke når man er lærling. Det koster ingenting å ta en utdanning, men man får ikke noe særlig betalt heller.

– Man må virkelig brenne for fagene for å komme seg gjennom utdanningsløpet. Det nytter ikke å ta slike fag- eller svennebrev brev kun for å få seg en jobb.

De vernede fagene blir subsidiert noe gjennom tilskudd til opplæring. For hver lærlingkontrakt ligger det et grunnbeløp avhengig av om man har ungdomsrett eller ikke. Den er flat, og den får alle yrkesfagene. Men de verneverdige fagene får en pott på toppen av det.

Daglig leder Malin Lunde Andersen ved Opplæringskontoret for små håndverksfag mener det er viktig å ta vare på fagkunnskapen i de verneverdige fagene på grunn av bærekraft og den norske kulturarven.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Lærer bort hele fag

Det er nesten ingen i verden som kan tilby utdanninger i hele sømfaget eller tømrerfaget, slik som i Norge. I mange tilfeller blir man spesialisert innen noen spesifikke områder. Slik sett er det norske fagopplæringssystemet unikt.

– Noen fag dør ut fordi det ikke er noen igjen til å lære det bort. Ikke fordi det ikke finnes søkere. På herreskredderfaget har vi alltid flere søkere enn lærlingeplasser. Akkurat nå har vi to lærlinger i herreskredderfaget, noe som er veldig unikt.

Store bedrifter som Operaen og Det Norske teateret har tatt imot flere læringer i syfag de siste årene. De skjønte at de måtte gjøre den jobben fordi bransjen plutselig var helt tom for arbeidskraft.

Kostymenettverk for hele Østlandet er klar i sin tale: hele bransjen skriker etter folk.

Lunde Andersen forteller at det er tydelig at skolene er litt redde for å sette krav til elevene. Det kan da komme som et sjokk å komme ut i en lærebedrift og bli satt krav til som 18-åring i sin første jobb.

– Man må komme seg på jobb hver dag og være til stede på jobb både fysisk og psykisk, med bare en pause i løpet av dagen. Det er overraskende vanskelig for veldig mange å få til. Dette er ikke noe kosefag. Det er fag som det må jobbes hardt for.

For at flere skal søke seg til disse fagene, mener hun det trengs bevisstgjøring.

– Yrkesfag burde være førstevalget, ikke andrevalget. Det er aldri tungt å bære en grunnkunnskap i et fag. Det skal mye til for at du aldri får brukt for det.

Hun mener det er et problem at mange tror de utdanner seg til arbeidsledighet når de velger håndverksfag, men mange vet ikke at teatrene og operaen har stort behov for faglært arbeidskraft.

– Holder man til utenfor de store byene, må man nesten satse på å starte for seg selv. Vi utdanner ikke folk til arbeidsledighet, men til å ta ansvar selv. Man kan bygge på utdanningen etter man har tatt svennebrev eller fagbrev.

Hun forteller at fagarbeidere med en spesialisering etter fagbrev er mer ettertraktet enn en ingeniør som kun har gått på skole.

– Jeg sier ikke at det er lett å bli ingeniør, men forskjellen er jo at noen har et fag i bunn og har kjent faget på kroppen. Andre har kun den teoretiske biten.

Flere håndverkere tar pedagogikk i tillegg, noe som gjør at de kan jobbe som lærer i kunst og håndverk på ungdomskolen og i videregående.

– Vi utdanner mange som finner seg noe annet å gjøre etterpå. Det er litt av utfordringen, som gjør at foreldre ikke rådgir barna sine til å gå vår vei. Foreldrene hjelper gjerne barna med å velge, fordi de ønsker at de skal få seg en trygg jobb.

Likevel har det vært en kjempeoppsving på sømfagene. Det tror hun har med selvrealisering å gjøre.

Karl Giovanni Legaspi Go jobber med å sy bukser på Opplæringskontoret sine lokaler.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Forsvinner fra systemet

I industrisømfaget er det veldig stor etterspørsel etter fagkompetanse, og her er det opplæringsbedrifter som ikke får nok søkere.

– Det blir ikke søkere i de fagene hvor det ikke finnes læreplasser. Når det ikke er søkere, ser ikke fylkeskommunene at det er behov for fagene. Da blir det ikke gitt ressurser til fagene.

Til skomakerfaget utdanner man noen omtrent hvert femte år. Det er fordi det plutselig dukker opp en ungdom som er kjempeinteressert i faget.

– Vi er mye ute på skoler og forteller om fagene våre, og da tennes det et eller annet.

Alle godkjente lærebedrifter ligger ute på Vilbli.no Problemet er at hvis man ikke har hatt lærling de siste to årene, ramler man ut av listen.

– I våre fag er det svært sjeldent man har lærlinger så hyppig. Så selv om vi har lærebedrifter i skomakerfaget i Oslo, ligger de ikke på den listen.

Det finnes privatskoler hvor man kan ta hele utdanningen uten å gå i lære – som gullsmedfaget, skomakerfaget og urmakerfaget.

– Utdanningen varer 3-4 år og man blir dyktige fagpersoner, men de kan ikke det å jobbe i bedrift. Svennebrevet ser likevel likt ut som om man skulle tatt en bedriftsutdanning.

Yrkesfaglærer og bunadtilviker Marie Terese Storteig reiser rundt på skoler når hun har anledning og har med seg en lærling for å fortelle om håndverket sitt.

– De har en helt annen slagkraft overfor de unge enn det vi litt eldre har. Det blir fort litt kjedelig og fakta-basert og det biter ikke på TikTok-generasjonen. Vi må egentlig på TikTok og ønsker at lærlingene våre skal lage innhold, men så er det en del bedriftshemmeligheter der ute som bedriftene ikke vil at skal vises frem. Vi ønsker å vise frem de kule fagene våre. Ungdom må se hva unge mennesker får til og at de brenner for fagene.

Marie Terese Storteig mener det er viktig å holde på de norske tradisjonene og forklarer at bærekraft er et større begrep enn kun miljø. Det handler om å ta vare på kulturarven og teknikkene.

Lærling Anne-Sofie Iversen Alm er i full gang med å lage festdrakt til 17. mai-feiring.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

– Disse fagene bærer seg ikke selv. De trenger litt hjelp. Det er håndtverkskunst som tradisjonelt har blitt lært videre hele tiden. Hvis vi slutter å drive med det, har man til slutt ingen som kan lære det videre.

Man har en rødliste med mange teknikker i Norge som kan være i fare for å forsvinne.

Bunadsfaget og festdrakter har blitt større og større den siste tiden. Det blir satt av ressurser til å forske på de gamle draktene og lage nye basert på hvordan de faktisk så ut.

– Det må man ha kunnskap for å gjøre. Det virker som det å kunne sy sin egen festdrakt har blitt mer og mer populært gjennom sosiale medier. Det har nok også noe å gjøre med at miljø og bærekraft er veldig i tiden.

Planen til Storteig var egentlig å bli klesdesigner. Hun gikk på en designskole og fant da ut at det var allerede nok designere og nok brukt-og-kast i verden.

– Jeg hadde lyst til å skape noe, og bunad var det mest bærekraftige produktet jeg kom på. Jeg tenkte at jeg skulle tilbake på designskolen, men yrkesstoltheten for bunadsyrket kom ganske raskt. Man blir sugd inn i en verden og ønsker å være med på å dra lasset. Det er frustrerende, men kjempemorsomt.

Vil redefinere yrkene

Tor Svarva i NHO mener man ha et langsiktig perspektiv og muligens redefinere enkelte yrkesveier innenfor de sjeldne yrkesfagene. Dette for å forsiktig modernisere, øke attraktiviteten og gjøre fagene mer tilpasset etterspørselen.

– En løsning kan være å åpne opp for flere kryssløp og videreutdanning mellom utdanningsprogrammene. Da vil man også få flere fremtidige arbeidstakere med utdanning som samfunnet vil ha god nytte av.

Samtidig understreker han at man må være forsiktig med å ikke tråkke på yrkesstoltheten til fagarbeiderne av de mindre yrkesfagene.

Ett av hovedproblemene er at ungdommer ikke får nok informasjon om de ulike yrkesfagene tidlig i utdanningsløpet. Derfor ønsker NHO Service og Handel seg en ungdomskolereform i yrkesfag.

En slik reform bør gå ut på at elevene i mye større grad får mulighet til å teste ut de ulike yrkesfagene på ungdomsskolen, før man søker seg i den ene retningen eller den andre i videregående skole. Grunnskolen bør også i større grad ha samarbeid med lokale bedrifter og arbeidsliv, slik at elevene får sett hva de ulike yrkene handler om.

– Vi har spesielt presset på rådgiving på ungdomskolene. Rådgiverne må være godt nok informert, men dessverre tror jeg det henger igjen en del stigma rundt yrkesfagene. Om du er en elev som interesserer deg for håndverk, skal ikke ungdomsskolerådgivere rådgi vedkommende til å søke studiespesialiserende bare fordi man i tillegg har veldig gode karakterer.

I de verneverdige fagene er det en god del voksne bestemmer seg for å ta fagbrev. Yrkesfagene handler om erfaring og om å lære seg ting fra starten av.

–  Jeg tror det går på tålmodigheten til de unge av og til. Derfor rekrutterer mange av fagene voksne, sier Svarva.

Det er for eksempel en økende interesse blant voksne som vil lære seg tradisjonelle samiske håndverksteknikker, selv om det er det veldig få jobbmuligheter i dette feltet og få skoler som tilbyr «Duodji-faget». Her jobber man med alt fra bein til tekstiler, med bakgrunn i Samisk tradisjon og eldgamle teknikker.

– Interessen for de samiske håndverkene kan nok også ses i sammenheng med en voksende bevissthet over det å ta vare på et fag som representerer samisk identitet

Utdanningene i flere av de små håndverksfagene blir lagt ned i fylkene både på VG1 og VG2 nivå.

– Fylkene, som tar slike avgjørelser, ser bort i fra det historisk viktige ved fagene og at de i et lengre perspektiv er framtidsrettet og har et stort vekstpotensiale i antall søkere. Man har ofte kun fokus på søkertall, mener Svarva.

Færre utdanningsmuligheter har også den konsekvensen av at fagene blir mindre synlige. Faren er da overhengende for at allerede marginale småfag eller yrkesretninger forsvinner mer eller mindre helt, da få potensielle søkere vil oppdage dem.

– Det er klart at det blir vanskelig å promotere disse utdanningsmulighetene når de blir lagt ned. Det blir en snøballeffekt. Det hadde vært trist om disse fagene forsvant, og et stort tap. Det er et skrikende behov å få gjort noe med dette raskt.

Underkuet av akademia  

Som et resultat av mindre utdanningsmuligheter i mange av fagene, må man også ofte flytte på seg dersom man skal ha gå denne retningen. For å bli møbelsnekker må man for eksempel til Oslo eller Vestlandet. Søm-tekstil eller skredderutdanning er det mest av på det sentrale Østlandet.

– Dette begrenser naturlig nok sterkt antallet potensielle elever som kunne ha valgt disse yrkesveiene.

– Hva skal til for å styrke småfagene?

– Man skulle hatt enda større midler til lærlingtøtte til bedriftene. Det er gjerne små bedrifter som tar inn lærlinger i slike fag. Det har økonomiske konsekvenser å bruke tid på opplæring, og da velger man ofte bort mulighet for å ta inn lærlinger, sier Svarva.

Opplæringskontorene for de små fagene bidrar i dag mye med både kompetanse og oppfølging inn mot lærlingebedriftene, men de er også i stor grad underfinansiert og har begrenset kapasitet.

Svarva mener det er viktig å ta fagbrev fordi det handler om yrkesstolthet.

– Man må løfte fagbrev på lik linje som man har en mastergrad. Håndverksfagene har vært underkua av den akademiske retningen altfor lenge. Det er en lang prosess, men statusen må løftes

Han mener utdanningsmyndighetene har en tendens til å se alle yrkesfagene under ett. Oppmerksomheten rettes naturlig nok mot rørlegger, tømrer og elektriker som representerer store og tunge fagretninger med mange søkere, lærlinger og store bedrifter med stor kapasitet.

– Det ligger store muligheter ved større oppmerksomhet mot de små yrkesfagene. En start kan være at store bedrifter i større grad ser merverdien av kompetansen tradisjonshåndverkere kan bidra med. Det ligger mange muligheter i samarbeid.

– Det hjelper ikke om vi promoterer disse yrkesfagene, og går fra fem til ti elever dersom det ikke er lærlingeplasser.

Som eksempel på et lite og nesten usynlig fag, kan det nevnes at det er akutt mangel på storurmakere i Norge. Riksantikvar, kulturverninstitusjoner og urmakerbransjen selv har påpekt at det snart ikke er noen som kan reparere eller lage urverk som vi finner i kirkebygg og på fasader over hele landet.

– Behovet for fortsatt å utdanne denne typen håndverkere i Norge må man da nødvendigvis se i et større kulturvern- og historisk perspektiv, enn kun på antall skoleplasser eller lærlinger.

Virkes leder for bærekraft Tord Dale forteller at håndverk og bærekraft handler om to viktige ting: Lage ting som varer, og få ting til å vare lenger.

– I et samfunn der alt går raskere, og der vi mer eller mindre kan få det vi ønsker oss på døra umiddelbart, så vil håndverk bli mer verdsatt. For noen år siden var det slik at det siste innen GoreTex og ekstremklær var det mest poppis du kunne ha på fjellfestivalen Vinjerock. Nå skal det være vintage, reparert og helst ganske slitt.

Det vi eier og har forteller noe om oss selv og våre verdier. Og fremover tror Dale det vil bli mye viktigere for folk å fortelle noe om bevissthet knyttet til klima og miljø.

– Personlig tror jeg også at gjenstander som vi kjenner historien til, som ikke er masseprodusert, fungerer som noe fast, et anker om du vil, i en ellers veldig flyktig tid, sier han.