Overgangen til arbeidslivet for unge med utviklingshemming krever mye av foreldrene

Det mener førsteamanuensis Veerle Garrels ed Institutt for yrkesfaglærerutdanning ved OsloMet. Sammen med professor Hanne Marie Høybråten Sigstad ved Universitetet i Oslo har hun forsket på hvordan foreldre opplever overgangen fra skole til arbeidsliv for sine barn med utviklingshemming.

Det anslås at omtrent halvannen prosent av befolkningen i Norge har en utviklingshemming. Av disse er det 85 prosent som har en lett utviklingshemming. Disse har ifølge Garrels ofte gode forutsetninger for å delta i arbeidslivet. Likevel er det bare rundt 3 prosent av dem som er i arbeid.

– Det er snakk om er en nokså stor gruppe mennesker. Vi kan ikke la dem stå utenfor arbeidslivet. Dette er det bred enighet om, sier Garrels i en artikkel på OsloMet.

I en nylig publisert studie intervjuet forskerne 10 unge voksne i alderen 20-25 år, deres foreldre eller foresatte og andre personer i nettverket rundt dem, som lærere, rådgivere og jobbspesialister. Ungdommene i studien hadde det som kalles lett utviklingshemming, og de var i jobb.

Foreldre som mellomledd

Denne gruppen unge mennesker er i mye større grad enn andre avhengige av støtte og hjelp fra foreldre. Det gjelder også i overgangen til arbeidslivet.

De klare ambisjonene som foreldrene i studien hadde på vegne av barna sine, gledet forskerne.

– Det var fint å se hvordan foreldrene så mulighetene framfor funksjonsnedsettelsen. De hadde klare og realistiske forventninger til hva barna deres kunne bidra med i arbeidslivet, sier Garrels.

Ettersom unge voksne med utviklingshemming i mange tilfeller ikke har noen fast oppfølging fra det offentlige, må foreldre i stor grad finne informasjonen de trenger selv. Dette kan by på betydelige utfordringer, noe foreldrene i studien også rapporterte om.

– Informasjonen de trenger er ikke samlet på ett sted. Foreldre opplever også at forskjellige instanser som er involvert ikke kommuniserer med hverandre, og at de selv må fungere som mellomledd.

Foreldrene opplever det som litt vilkårlig hvilken informasjon de får. Det kan gjøre dem utrygge, forteller Garrels.

– Foreldre etterlyser en tydelig oppskrift. De trenger å vite hvilken hjelp som finnes, hvor de skal søke, hvem som har ansvar for hva, hvem som skal følge opp og hvilke klagemuligheter som finnes.