Har arbeidsgiver rett til å foreta trekk i tips?

­

Spørsmål: Jeg er leder i en virksomhet hvor tips er veldig vanlig. Vi ser derfor på dommen fra Høyesterett i april år om tips med stor interesse. Hva tenker dere om denne dommen?

Svar: Høyesteretts avgjørelse av 20. april 2023 (HR-2023-728-A) er en spennende avgjørelse som føyer seg i rekken av Høyesteretts rettsskapende virksomhet på arbeidsrettsfeltet. La oss se nærmere på denne.

Saken gjelder overordnet spørsmål om arbeidsgiver har rett til å foreta trekk i mottatt tips (eller uttrykket "drikkepenger", som Høyesterett viser til) for å dekke arbeidsgiveravgift, og for å dekke administrasjonskostnader som påløper som følge av tipsen.

Tidligere gikk tips fra gjester uavkortet til arbeidstakerne, og flere restauranter praktiserte en likedeling mellom de ansatte. Fra 1. januar 2019 ble arbeidsgivere imidlertid pålagt flere plikter knyttet til tips. Blant annet ble arbeidsgivere pålagt å holde oversikt over all tips som de ansatte mottar, både kontant og elektronisk.

Høsten 2018 ble det dessuten vedtatt regler som påla arbeidsgiver å innberette til skattemyndighetene hvor mye de ansatte mottar i tips, foreta forskuddstrekk og beregne arbeidsgiveravgift av tipsen. Før dette hadde arbeidstakerne selv det fulle ansvaret for innberetning til skattemyndighetene.

Pliktene arbeidsgiver er pålagt rundt håndtering av tips, reiste diskusjoner om hvorvidt arbeidsgiver kan gjøre fratrekk i tipsen for sine merkostnader før utbetaling av tipsen til de ansatte.

I sin vurdering tok Høyesterett utgangspunkt i en tidligere avgjørelse, den såkalte Theatercafe-dommen fra 2008. Dommen gjaldt spørsmålet om arbeidsgiver kunne bestemme at tipsen som servitørene mottok, skulle deles med kokkene, eller om servitørene kunne beholde tipsen alene.

Selv om resultatet i Theatercafe-dommen ble at arbeidsgiver i tråd med styringsretten kan pålegge arbeidstakerne å dele tipsen, ble det fastslått at tips ikke er en ytelse til virksomheten, men til arbeidstakerne. Rent privatrettslig er tipsen altså arbeidstakernes eiendom.

Spørsmålet for Høyesterett var om de nye pliktene som ble pålagt arbeidsgiver rundt behandling av tips, medførte endringer i dette rettslige utgangspunktet. Etter en gjennomgang av forarbeider og andre rettskilder, konkluderte Høyesterett med at fradrag bare kan gjøres innenfor rammene av de "privatrettslige rettighetsforholdene" og arbeidsgivers styringsrett.

Høyesterett gikk derfor videre til å vurdere om styringsretten ga grunnlag for slike trekk. Styringsretten blir definert som arbeidsgivers rett til å "å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet". Høyesterett gjør et skille mellom situasjonen i Theatercafe-dommen og denne saken.

Mens det i Theatercafedommen var tale om å regulere organiseringen av arbeidet, gjaldt saken her, etter Høyesteretts syn, å belaste arbeidstakerne for egne lovpålagte kostnader. Høyesterett konkluderte med at praksisen ved hotellene, falt utenfor rammen for arbeidsgiverens styringsrett. Høyesterett konkludert derfor med at det ikke er adgang til å gjøre fratrekk i tips.

Det har blitt reist bekymring fra flere hold om dommen vil innebære at flere arbeidsgiver forbyr tips, når de ikke kan kreve dekket sine kostnader ved å håndtere tipsen. Interessant er at Høyesterett avslutningsvis vurderer om det var inngått en avtale mellom hotellene og de ansatte om trekkadgang.

Fra arbeidsgiver ble det anført at de ansatte hadde akseptert ordningen ved konkludent atferd, og det ble vist til at ordningen fremgikk av personalhåndbøkene i virksomheten. Det ble imidlertid ikke funnet bevist at ordningen ble tatt opp med de ansatte i forbindelse med ansettelsen, og trekkadgangen fremgikk ikke av de individuelle arbeidsavtalene.

Selv om Høyesterett etter en konkret vurdering konkluderte med at det ikke var inngått en slik avtale, viser Høyesteretts vurdering at avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, i seg selv kan være tilstrekkelig hjemmel for å foreta trekk i tips for merkostnader.