Flyktet fra krig i Ukraina til Norge: Kampen for ansettelsen

­En jobb kan ha alt å si for et menneske som har mistet nesten alt. Men veien fra godkjent asylsøknad til fast arbeid kan være lang og vanskelig.

Siden begynnelsen av 2022 har det kommet nesten 38.000 søknader fra ukrainske asylsøkere til Norge. Så mange som 26.941 ukrainere har allerede fått kollektiv beskyttelse og er bosatt i norske kommuner. Oslo er den kommunen som har bosatt flest, viser tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

• LES OGSÅ: Endret loven for å skape fortgang inn i arbeidslivet

En av dem er Iryna Yurchak. Hun flyktet fra Ukraina samme dag som Russland invanderte hjemlandet hennes. Et par måneder etter at hun søkte om asyl ved ankomstsenteret i Råde, tok hun kontakt med kommune-
sektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) om en ledig jobb som hun senere fikk.

Jobben som prosjektkoordinator i KS er nå den viktigste sosiale arenaen for ukrainske Iryna Yurchak etter at hun kom alene til Norge.

– Kollegaene støtter meg veldig mye. Jobben blir en utvidelse av familien din. De har gitt meg ekstra møbler og hjelp til oversettelse i kommunikasjon med Nav og posten. Det tok lang tid før jeg fikk meg bankkonto, men etter at kollegaer maste på DNB, fikk jeg meg endelig bankkort etter to måneder, forteller Iryna Yurchak.

• LES OGSÅ: Startet opp initiativ for å hjelpe flere ut i arbeid

Hun sitter med bena foldet i sofaen i leiligheten hun leier på St. Hanshaugen i Oslo med en kopp kurdisk te mellom hendene. Ektemannen hennes, Sarbast, som ankom Norge for en måned siden, er i full gang med å lage dessert på kjøkkenet.

– I dag fikk jeg vite at Zarbas fikk godkjent oppholdstillatelse, utbryter Yurchak med stor glede og entusiasme.

Siden mars i fjor har hun vært helt alene i Norge. Lært seg språk, skaffet seg arbeid og navigert den nye kulturen og arbeidshverdagen.

– Da jeg fortalte nyheten på jobben i dag, feiret kollegaene sammen med meg. De var i ekstase og veldig glade på mine vegne. Jobben er mitt støtteapparat, sier hun ettertenksomt.

I desember fikk hun utvidet arbeidskontrakten sin som prosjektkoordinator i KS med enda et år. Planen, som var å bli i Norge ett år, er blitt utvidet. Yurchak forteller at hun lengter etter stabilitet i livet, etter den kaotiske flukten fra krigsherjede Ukraina i fjor.

– Jeg har ikke noen ressurser eller lyst til å flytte og forandre hele livet mitt igjen. Når det skjer små endringer i livet nå, som at noen slutter i jobben, føler jeg det like sterkt som om noen i familien min hadde reist bort. Jeg vil ikke at menneskene rundt meg skal forsvinne. Alle brikkene i livet begynner å endelig å komme på plass igjen.

Ble advart

Iryna Yurchak bodde Kyiv da folk rundt henne begynte å hviske om en mulig invasjon og angrep fra russisk side. Hun hadde tett kontakt med amerikanske kollegaer som advarte henne allerede i 2021 om at hun måtte være klar den dagen det skjedde, og som gjentatte ganger spurte henne om framtidsplanene hennes.

– Vil du flytte eller forbli i Ukraina? spurte de. Det var en sjokkerende samtale. Det var vanskelig å ta en konkret avgjørelse der og da.

I januar i fjor flyttet hennes amerikanske venner fra Kyiv. Da skjønte hun alvoret. Hun snakket med venner og familie, men ingen trodde at Russland ville angripe. Forvirringen rådet. Etter to uker bestemte hun seg for å pakke det hun fikk med seg i en koffert og dra vestover til byen Lviv hvor hun hadde familie og venner i nærheten.

– Jeg var ikke klar for å reise til utlandet. Jeg hadde ingen familie i andre land. Skulle et russisk angrep komme, var planen å flytte nærmere familien vestover. På den måten ville det være tryggere.

Da hun ankom byen Lviv sjekket hun inn på et hotell. Tro og tvil om fremtiden preget tankene.

– Jeg ventet og lyttet til hjertet mitt. Kanskje burde jeg reise tilbake til Kyiv for å hente mer av tingene mine?

Hun planla å kjøpe billett 23. februar tilbake til Kyiv for å hente resten av tingene sine for så å flytte permanent til Vest-Ukraina. På grunn av internettproblemer, fikk hun ikke booket togreisen.

Gjennom bekjente fikk hun vite at KS var på utkikk etter en prosjektkoordinator som kunne hjelpe ukrainske kommuner.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

– Jeg ringte søsteren min og hun sa at jeg ikke måtte stresse med å komme meg tilbake til Kyiv for å hente tingene mine. Det kunne jeg gjøre neste dag. Hun sa en dag fra eller til ikke ville endre noe som helst. Dagen etter endret alt seg.

Like før klokken 04.00 den 24. februar 2022 kunngjorde Russlands president Vladimir Putin at han hadde godkjent en militæroperasjon i regionene Luhansk og Donetsk i Ukraina. Omtrent halv fem på morgenen kom de første meldingene om eksplosjoner en rekke steder i landet. Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba meldte på Twitter klokken 04.55 at Putin har startet en fullskala invasjon av Ukraina.

– Halv seks den morgenen ringte den eldste søsteren min og spurte hvor jeg var og om jeg hadde reist tilbake til Kyiv. Krigen hadde startet. Jeg begynte å gråte, men skjønte at jeg måtte lage en ny plan der og da.

Hun tenkte på vennene sine og bestemte seg for å ringe en 60 år gammel venninne som hun hadde hjulpet med pass en stund tilbake.

Venninnen hennes fortalte at hun og ektemannen kom til å flykte til Polen senere samme dag. De hadde plass til Yurchak og venninnen hennes Anya til grensen, men hadde lovet en annen familie skyss over selve grensen til Polen.

– Jeg ønsket å være nær grensen i tilfelle det ville bli store folkemengder som ville flykte på et senere tidspunkt.

Yurchak ringte familien sin og fortalte at hun ikke trodde krigen kom til å slutte med det første. Mange av hennes venner døde i 2014 da Russland angrep Ukraina første gang, og Yurchak var sikker på at situasjonen kom til å eskalere og bli verre denne gangen. Moren ga Yurchak sin velsignelse til å forlate landet.

Ingen andre i familien hennes valgte å dra. Verken foreldrene, søstrene og den ene broren hennes har valgt å forlate Ukraina, selv den dag i dag. Den ene broren hennes bor i Tsjekkia, hvor han flyttet for tre år siden.

– Familien min er fremdeles ikke klar for å forlate Ukraina. I det øyeblikket man krysser landegrensen, er det veldig vanskelig. Jeg følte at jeg forlot livet jeg kjente til fordel for et nytt. Man forlater rommet man har bygd opp hele livet i. Jeg viste der og da ikke om jeg noen gang kom til å se familien min igjen. Det var stressende, og jeg klarte ikke å føle så mye.

Krysset grensen

Ukrainske Iryna Yurchak sammen med ektemannen Sarbast.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Missilangrepene kom mot Lviv. Det var kaos. Folk prøvde å få forsyninger, penger og apotekvarer. Det var ikke mulig å få ta ut penger. Folk prøvde å kjøpe medisiner, men køene var enorme og gatene fulle av soldater. Yurchak forteller at det var ubehagelig å ikke vite hvilken side av krigen soldatene kjempet på.

– Jeg husker at min vennindes ektemann skalv på hendene da han kjørte mot den polske grensen. Vi prøvde å støtte hverandre så godt vi kunne.

Polen var et land hun kunne se for seg å bo i. Hun kunne språket, hadde tidligere bodd der i ni måneder og hadde kontakter i landet. Grensen lå kun en times kjøretur fra byen Lviv.

Like før grensen måtte Yurchak og venninnen Anya forlate bilen fordi en kvinne med to små barn skulle sitte på. Ektemannen hennes ble igjen for å kjempe for Ukraina. For to måneder siden døde han i den pågående krigen.

– Der og da takket jeg han for at han forsvarte landet vårt og innsatsen han gjorde.

Bilkøen mot grensen strakk seg flere kilometer. Yurchak og Anya gikk med koffertene i tre kilometer og ventet i ti timer før de fikk skyss med en familie over til Polen.

– Klokken ett på natten krysset vi grensen. Familien vi kjørte med var veldig stresset. Kvinnen var hysterisk, og mannen hadde aldri krysset grensen før. Jeg prøvde å berolige dem ved å si at vi måtte være rolige og at vi måtte finne riktig vei.

Varm velkomst

Noen telefoner til frivillige organisasjoner i Polen gjorde at de til slutt fant en familie i en landsby like ved grensen som de kunne bo hos. Der ble de boende i tre dager og tre netter.

– Det var en religiøs og snill familie. De spurte hva vi trengte og var selv redde for russerne. De trodde at Russland kom til å bombe landet deres også, og forberedte seg med å hamstre bensin og ta ut penger. Vi gråt mye og drakk øl for å roe nervene. Vi var glade for at vi var sammen, men viste ikke hvor eller hvem vi skulle sove hos på resten av reisen.

De to venninnene fikk så bo hos en liberal familie hvor den ene jenta jobbet for en organisasjon for homofiles rettigheter. Kontrastene mellom menneskene de møtte på var store, men de hadde til felles at alle ville hjelpe.

Venninnene fikk leid seg en leilighet i hovedstaden Warszawa i en måned. I løpet av ti dager hadde 1,2 millioner ukrainere flyktet til Polen. Yurchak meldte seg som frivillig og ønsket å hjelpe til der hun kunne. Hun var usikker på fremtiden og lurte på hvordan de kunne fortsette å bo i Polen når så mange ukrainere kom til landet.

I Warszawa møtte hun en tidligere kollega som bodde i Norge. Hun sa at Yurchak burde prøve å reise til Norge. Hennes foreldre var polske, men hun var født i Norge. Mannen hennes var norsk, og hun sa at hun kunne bo hos dem en måned i Oslo.

– Jeg hadde ikke lang tid på å bestemme meg. Min norske venninne ga meg tilbudet på en mandag, og skulle reise tilbake til Norge på onsdag. Jeg var stresset og i løpet av 24 timer bestemte jeg meg for å dra. Det var en vanskelig avgjørelse å ta og jeg gråt mye.

Venninen Anya valgte å bli værende i Polen, men reiste senere til Tyskland.

Norge var ikke klar

Liste over fordeler og ulemper ved å bo i Norge, som Iryna og en kvinne hun møtte på mottakssenteret i Råde lagde mens de ventet på å fylle ut papirene for å søke om asyl i Norge.

Foto

Privat.

Onsdag 13. mars ankom Yurchak til Norge. Planen var å returnere til Polen hvis livet i Norge ble for vanskelig. Hun var redd for at hun ikke kom til å lære seg eller forstå språket.

– Norge hadde ikke startet å ta imot ukrainske flyktninger, så venninnen min bestilte en flybillett til meg. Jeg kunne være i Norge i 90 dager uten visum og kunne bo hos venninnen min i en kort periode. De hjalp meg med å få SIM-kort og med å kontakte det norske politiet for å fortelle dem at jeg var her. De sa jeg måtte reise til ankomstsenteret i Råde.

Etter to dager i Norge reiste Yurchak til ankomstsenteret i Råde. Norge var ikke rigget til å ta imot så mange flyktninger på det tidspunktet. Det var en stor ankomsthall hvor mer enn 1000 mennesker var presset sammen. Alle var der for å søke asyl.

– Det var barn som skrek og folk hadde med kjæledyrene sine. Det var kvinner, menn, syke og eldre. Jeg trodde det kanskje ville ta en dag, men jeg ble værende i 44 timer uten å sove og lite å spise. Jeg ventet. Systemet var ødelagt.

Yurchak og en ukrainsk kvinne som hun ble kjent med i køen ventet i 27 timer på å gjennomføre første steg – som var å svare på spørsmål om hvor de kom i fra, om de kjente noen i landet og framvise pass. Neste steg var å ta bilde og fingeravtrykk.

– De gjorde ingen helsesjekk på oss fordi det var så mange mennesker der. Det var ikke mulig å bevege seg utenfor området. Hvis du gikk ut, måtte du starte på nytt bakerst i køen. Det var ikke mulighet for å sove. Folk hadde med seg madrasser som de la på gulvet for å hvile. Det var plastikktoalett, og noen av dem hadde ikke innlagt vann. Man kunne ikke vaske hendene. Man kunne ikke sove.

De to ukrainske kvinnene hadde en madrass på deling og prøvde å sove, men det var mye støy og lys. I tillegg måtte de passe på plassen sin i køen. Hver halvtime måtte de spørre noen om hva slags nummer som ble tatt inn. Det var ingen vakter, frivillige eller personell som holdt styr på det. Etter en dag begynte begge å gråte.

Frivillige fra Røde Kors prøvde å hjelpe til med mat. Men den første kvelden var det tomt før de to kvinnene fikk sikret seg middag. Det var kun litt te og brød med syltetøy.

– Jenta jeg var med sa at hun ønsket å reise hjem til Ukraina. Ingen refererte til oss med navn, kun et nummer. Samtidig så vi på TV at russerne begynte å ta ukrainere til interneringsleirer. De brukte også kun nummer på menneskene for å holde styr på dem. Jeg var nummer 200. Nummer 200 betyr død soldat, sier hun dystert.

Yurchak forteller at hun har opplevd mye vondt i livet og hadde opparbeidet seg mer livserfaring enn kvinnen hun var sammen med på Råde som kun var 25 år.

– Jeg fortalte henne at hun kunne reise tilbake til Ukraina, men først måtte hun komme seg gjennom denne prosessen og ta en avgjørelse etter at hun hadde fått roet seg ned og ikke gråt mer. Hun måtte vente og fullføre prosessen hun hadde startet. Vi fant en plakat og noen tegnestifter som barna på ankomstsenteret lekte med og startet å lage en for og imot liste for hva som var bra og ikke bra med Norge. Vi skrev ned muligheter, og det som var vanskelig for oss. Kvinnen jeg ble kjent med er fremdeles i Norge i dag.

Noen månder senere, da ektemannen Sarbast kom til Norge, tok det kun fire timer på ankomstsenteret i Råde. Fire uker tok det, så fikk han godkjent oppholdstillatelse.

Jobbet som frivillig

Da asylsøknaden var levert, bodde Yurchak hos sin norske venninne i en måned mens hun ventet på svar om oppholdstillatelsen. Hun begynte å jobbe som frivillig på Scandic Helsfyr for å hjelpe andre flyktninger og startet på et intenst norskkurs.  

– Den første måneden følte jeg meg fortvilet fordi jeg hadde rømt fra hjemlandet mitt og hadde skyldfølelse for at jeg ikke hadde blitt igjen og kjempet med de andre. Det hjalp å hjelpe flyktninger så godt jeg kunne her i Norge. Det var målet mitt. Jeg ønsker å bidra til en bedre framtid for Ukraina.

Etter 44 dager fikk hun innvilget oppholdstillatelse og reiste til Nav for å søke om sosialstøtte.

Ukrainske Iryna Yurchak sammen med ektemannen Sarbast.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Ventet to uker

Gjennom bekjente fikk hun vite at KS var på utkikk etter en prosjektkoordinator som kunne hjelpe ukrainske kommuner. Hun sendte CV og søknad, og ringte avdelingslederen. Etter intervjuet fikk hun tilbud om jobben, men kunne ikke takke ja, da hun ikke hadde arbeidstillatelse på det tidspunktet.

– De sa de ville vente på meg og etter to uker fikk jeg positivt svar fra IMDi. Det tok lang tid å opprette bankkonto og skaffe meg bankkort, og kollegaer hjalp til med å mase på DNB. Etter to måneder hadde jeg bankkort og fikk min første lønning.

Hun forteller at hun aldri i livet hadde trodd hun kom til å skaffe seg jobb så raskt. Det var takket være nettverket og det intense språkkurset.

– Norge åpnet døren for meg. Man må lære seg språket i det landet man skal bo og jobbe i. Vi har mange privilegier som ukrainere i Norge. Vi får mye som andre flyktninger ikke får. Jeg gjør det jeg kan for å vise respekt for alt jeg har fått av dette landet. Jeg vet hvor viktig språk er. I Ukraina har vi hatt mange problemer knyttet til språk. Mange lærer seg russisk og velger å snakke kun det. Det var derfor jeg skjønte viktigheten av å lære norsk her.

Framtidsutsiktene var uklare, men Yurchak så for seg å være i Norge i et år. Ektemannen foreslo at de kunne reise til Canada sammen, fordi canadiske myndigheter ga kollektiv beskyttelse til ukrainere som søkte asyl.

– Jeg var så ufattelig sliten. Jeg klarte ikke å tenke på å flytte et eneste nytt sted. Jeg liker å være i Oslo. Det er ikke så kaldt som man hører at det er. Kulturen og menneskene her er veldig rolig og behersket. Det er økonomisk stabilitet og folk kan nyte den indre roen. Man kan drømme, planlegge framtiden og ta opp en hobby her. Ukraina var et fattig land før krigen. Etter 2014 var det sterk inflasjon, og da landet begynte å stable seg på beina igjen kom pandemien. Så invanderte Russland.

I fjor sommer innså Yurchak at hun likte dette landet. Hvis hun kan, vil hun bli værende her de neste fem årene.

– Jeg vil lære mer om landet, språket og kulturen. Jeg vil ha mer jobberfaring og ønsker mer enn noe annet stabilitet i livet. Jeg har ingen ressurser eller lyst til å flytte og forandre hele livet mitt igjen.

– Jeg jobber 100 prosent og betaler husleien selv. Jeg er nå helt uavhengig.

Hjelper innvandrere ut i arbeid

I regi av «Sammen om en jobb» arrangeres det jobbverksted annenhver mandag på Sentralen i Oslo for innvandrere med høy utdanning. Det siste året har flere ukrainske flyktninger deltatt for å få hjelp til utforming av CV og søknad, og en norsk mentor fra samme bransje som kan dele nettverket sitt med vedkommende.

Ndey Jobarteh er organisasjonsrådgiver i «Sammen om en jobb» og arbeider med å koble deltakerne med mentorer.

– Vi hjelper høyt utdannede innvandrere ut i relevant arbeid ved å koble de med en mentor fra samme bransje. Dette har fungert bra, og så langt har vi koblet 300 mennesker med høy utdanning til mentorer som hjelper dem med å få seg jobb.

Hun viser til et eksempel hvor en advokat fra Ukraina ble koblet sammen med en norsk advokat som forklarte hvordan det er å jobbe som advokat i Norge og hvilken kompetanse man trenger for å sikre seg jobb som advokat.

Ndey Jobarteh er organisasjonsrådgiver i Sammen for en jobb og holder kurs under jobbverkstedet på Sentralen i Oslo.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

– Dette handler om inkludering og integrering. Innvandrere med høy utdanning har fortalt at det ikke finnes et tilbud for dem gjennom det offentlige. De tror de selv klarer å finne relevant arbeid fordi de er sterke. Det er ikke slik det fungerer dessverre.

Deltakerne må minst ha bachelorgrad for å kunne delta i programmet. Sammen om en jobb samarbeider med selskaper som har både norske og engelsk-talende mentorer.

– Hvis de ikke har kjennskap til norsk arbeidskultur og ikke får praktisere norsk, kommer de ingen vei. Det er mange av deltakerne som sliter med depresjon og motivasjon. Når man har søkt 200 jobber og ikke blir innkalt til intervju en gang, går det på selvtilliten løs. Mentorer hjelper til med å bygge opp motivasjon og selvtilliten til deltakerne.

Sammen om en jobb har utviklet en digital plattform med flere ressurser som deltakerne kan benytte seg av. Det finnes 24 temaer og digitale kurs, samt nettverksgruppe for deltakerne. Man kan sende melding til flere mentorer og bygge nettverk.

– Vi ser at noen har fått jobb direkte bare av å bruke den digitale plattformen. Noen ganger tar det lenger tid, avhengig av bransje.

– Alle innvandrere som kommer til Norge, burde få en relevant mentor som kan åpne dører. Vi håper vi kan bidra til å få mange flere innvandrere inn i jobb og endre holdningene til norske arbeidsgivere, sier Jobarteh.

Pensjonist og tidligere bedriftsleder Bengt Lagergren er mentor for deltakerne i Sammen for en jobb.

Foto

Camilla Skjær Brugrand.

Halvparten får arbeid

50 prosent av deltakerne får fast jobb innen seks måneder ett avsluttet program. Noen tar videreutdanning og kurs. For noen er veien til jobb noe lenger, og de ender isteden opp med å ta videreutdanning eller en praksisplass.

Samarbeidet med bedrifter er også viktig for Sammen for en jobb for å skape holdningsendringer knyttet til kompetanse og innvandrere i norsk arbeidsliv.

– Bane NOR, Accenture, Hydro, KPMG, EY, og mange flere bedrifter er med på laget. Vi ser at det finnes muligheter til å endre holdninger. De som samarbeider med oss, ser at det ikke er skummelt å ansette innvandrere.

Jobarteh forteller at de ukrainske deltakerne er veldig engasjerte i programmet. Noen ankom Norge før krigen, andre etter den russiske invasjonen.

– Det har vært tungt for dem. De har vært HR-ledere, advokater, drevet eget firma og vært ledere. Nå som de har fått en mentor fra samme bransje er de glad for å kunne snakke «stammespråk» sammen med dem. De hadde mye til felles med mentorene sine.

Den største utfordringen for å få en relevant jobb er språk. Noen kan ikke engelsk eller norsk. I tillegg trenger de tid til å finne et sted å bo og venne seg til å ha et vanlig hverdagsliv igjen.

– De fleste er veldig motiverte til å komme i gang med jobb og de går på alle arrangementene og kursene vi har. De ønsker praksisplass og er ivrige til prøve andre jobber enn hva de er utdannet til. Vi har deltakere fra de aller fleste fagfelt, som for eksempel IT, HR, jus og administrasjon, for å nevne noen. Det er trist å komme fra krig, men de fleste holder motet oppe.

Fra venstre: Natalya Maltseva, Elin Eunjnng Park, Nataliia Kucher, Oksana Fleming og Syed Tahir Hussain.

Foto

Camilal Skjær Brugrand.

Holder folk i hånden

Pensjonisten og den tidligere bedriftslederen Bengt Lagergren jobbet med å finne selskaper som kunne stille opp med kapital til Sammen for en jobb før han selv ble mentor for høyt utdannede flyktninger.

Fram til nå har han hjulpet sju personer med å finne seg relevant arbeid gjennom å åpne opp sitt eget nettverk, ringt rundt til bedrifter og stilt opp som referanse.

– Innvandrere har ikke et kontaktnettverk eller noen tanker om hvordan det norske arbeidslivet fungerer. Vi skandinaviere vet hvilke muligheter som finnes, både statlige, kommunale og i næringslivet. Min erfaring er at de som er høyt utdannet lærer seg norsk veldig raskt. De er kjempeflinke.

Han har tidligere konfrontert Nav om hva de faktisk gjør folk å hjelpe folk aktivt ut i arbeid.

– De fortalte at de gir navn på selskaper til jobbsøkere. Men er det nok? De jeg er mentor for er så sjenerte at de nesten ikke tør å si noe. Jeg spurte derfor om jeg kunne bli med en utenlandsk jobbsøker ut til bedrifter for å holde ham i hånden. På en time fikk vi to til tre jobbtilbud. Denne personen var villig til å ta alt av jobber fordi han ikke var høyt utdannet.

Akkurat nå er Lagergren mentor for ukrainske Nataliia Kucher som er utdannet agronom og som jobbet med regnskap i 16 år en bank i Ukraina.

– Det hjelper at jeg står der som referent hvis man kommer til en arbeidsgiver og banker på døren. Det er gull verdt å ha med seg en lokal referanse rundt i det norske arbeidslivet, forklarer han.

Nataliia Kucher har tatt norskkurs siden september i fjor, og mentorene har gått gjennom søknadene og CV-en hennes, gjort justeringer og kortet den ned. I tillegg setter de seg selv som referanser.

Kucher kom til Norge i mars i fjor sammen med ektemannen Syed Tahir Hussain. Etter å ha bodd tre måneder på mottakssenter, startet de norskkurs på Rosenhof skole i september i fjor. Det var her de hørte om tilbudet «Sammen for en jobb».

Hun gleder seg til den dagen hun får seg jobb som regnskapsfører, men innrømmer at det har vært vanskelig fordi hun ikke kan nok norsk eller har noen arbeidserfaring fra Norge.

– Det er vanskelig å finne jobb her, men jeg prøver så godt jeg kan. Uten norsk er det umulig å finne seg arbeid, sier hun.