Foodora-syklistene gikk til streik i 2019 med krav om egen tariffavtale. Og de vant fram. (Foto: Ola Vatn/VG)
Den lange, seige kampen om demokrati og medbestemmelse
Arbeidskonflikter har formet oss som nasjon, skriver forfatter Jonas Bals i sin siste bok «Streik! – En historie om strid, samhold og solidaritet».
Så selv om vi i årets lønnsoppgjør foreløpig har unngått streik, så er streikevåpenet blitt en naturlig ingrediens i norsk arbeidsliv. Men starten var brutal, skriver Bals i boken sin.
«Streik!» er ikke bare historien om klassekamp og menneskeverd, det er historien om dannelsen av det moderne Norge. I løpet av 600 tettskrevne boksider forteller Bals om hvordan streiker og arbeidskonflikter har påvirket mye mer enn lønnsnivå og arbeidsforhold i Norge. I kronologisk rekkefølge omtales mange både kjente og mindre kjente arbeidskonflikter som har pågått i Norge siden slutten av 1800-tallet og fram til 2021.
Malersvenn, historiker, LO-rådgiver og forfatter Jonas Bals har skrevet bok om hvordan streikevåpenet er brukt i Norge de siste 150 årene. (Foto: kpr)
− Da streikevåpenet begynte å brukes var Norge fremdeles et autoritært land. De første forsøkene arbeidsfolk gjorde på å organisere seg ble slått ned på med hard hånd, og lenge ble streiker møtt med politi, soldater og brutalitet, sier Jonas Bals til Dagens Perspektiv.
De fleste av oss har lært om «Menstadslaget» og andre store arbeidskonflikter i en samfunnsfag- eller historietimer for «lenge siden». Men det er en overraskende dramatisk historie Bals forteller i sin bok.
− Streik var en form for sosialt opprør. Det handlet ikke bare om lønn. Det var kvinner og menn uten stemmerett som kjempet for et mer demokratisk arbeidsliv og derigjennom et mer demokratisk samfunn. Men for å få arbeidsgiverne til forhandlingsbordet trengte man et maktmiddel.
− Å holde tilbake arbeidsinnsatsen. Streik skapte mer maktbalanse mellom partene, sier Bals.
Kvinnene som gjorde arbeiderklassen synlig
− Er det noen av de tidlige streikene som har hatt større betydning enn andre?
− Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 peker seg ut. Den kom på toppen av et år med mange streiker. Og her var det en ny gruppe som tok i bruk streikevåpenet: Ufaglærte kvinner og barnearbeidere. Det var en gruppe som var lettere å erstatte enn fagarbeiderne, som for eksempel typografene, der arbeidsgiverne måtte hente inn streikebrytere fra utlandet. Fyrstikkarbeiderskene fikk ikke med seg mannfolka på fabrikkene, som tjente mer enn kvinnene. Og da streiken begynte hadde kvinnene verken streikekasse eller en fagforening i ryggen.
− Likevel klarte de streikende å mobilisere mer enn 10.000 mennesker til demonstrasjonstog i Kristiania, og de mottok økonomisk støtte fra småkårsfolk over hele landet.
− Men de «vant» jo ikke streiken? De gikk tilbake til jobben fordi deres mannlige kolleger, som ikke var i streik, risikerte å miste jobben?
− Det stemmer. De ville ikke sende sine mannlige kolleger arbeidsløse inn i jula.
− Men selv om de ikke fikk gjennomslag for sine krav der og da, så vant de på lang sikt. Ved å kreve solidaritet fra andre bidro de til at arbeiderklassen ble synlig. Denne streiken var dessuten en forløper til en rekke andre streiker, og ikke minst så bidro den til at mange flere arbeidere organiserte seg, forklarer Jonas Bals.
Fra fyrstikkarbeiderstreiken i oktober1889, da jentene ved fyrstikkfabrikkene Bryn og Grønvold la ned arbeidet. (Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)
Konfliktene vokser i omfang
Utover 1900-tallet blir begge partene i arbeidslivet, både arbeidere og arbeidsgivere, bedre og bedre organisert. LO ble opprettet i 1899, Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) kom til i 1900.
Retten til å forhandle og være organisert, og ikke bare måtte godta betingelsene arbeidsgiverne satt, var en innrømmelse som satt langt inne for mange arbeidsgivere. Men fagforeningene oppnådde raskt forbedringer, og etter tredve års kamp vant de til slutt også retten til åtte timers arbeidsdag.
I tiden rundt første verdenskrig vokser konfliktene i omfang, og samfunnet rundt «melder seg på».
− Streiker og lockouter fikk store konsekvenser for samfunn og økonomi, og fra rundt 1910 er kampen mellom arbeid og kapital den viktigste politiske saken ikke bare i Norge, men i hele Europa.
− I kjølvannet av krigen fikk vi også en radikalisering av den norske arbeiderklassen. Nå handlet det ikke bare om lønn og arbeidsforhold, men også om storpolitikk. Revolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetunionen var en sterk inspirasjon for mange i arbeiderbevegelsen, forklarer Jonas Bals.
Men samfunnet ble jo ikke så mye bedre. Et nytt diktatur avløste det gamle i Russland.
Og så fikk man en voldsom motreaksjon mot arbeiderbevegelsen: Fascismen. Først i Italia, og siden i Spania og Tyskland.
− Mange av mellomkrigstidas arbeidskonflikter handlet dypest sett om noe langt mer grunnleggende, og ble opplevd som en kamp mellom demokrati og diktatur. Skulle arbeiderne få organisere seg i frie fagforeninger med streikerett, eller skulle de innordne seg «nasjonens fellesinteresser», slik kapitaleierne og elitene tolket dem? Og skulle de få stemme i frie valg, i et parlamentarisk demokrati, eller skulle de underlegges et diktatur?
Vi har eksempler på at denne kampen mellom fascisme og folkestyre hadde sine avleggere også her hjemme, mener Bals, og stiller et retorisk spørsmål:
− Se på stor-lockouten i 1931. Den som førte med seg Menstadslaget, der statspolitiet, hæren og marinen ble satt inn mot arbeiderne i Telemark. Hvem var forsvarsminister da?
Svaret er kjent og ubehagelig: Vidkun Quisling.
«Streik var en form for sosialt opprør. Det handlet ikke bare om lønn»
Gigantisk styrkeprøve
Menstadslaget. Politi i kamp med demonstranter på slusebroa ved Skotfoss, 5. juni 1931. Norsk Arbeidsgiverforenings lockout våren 1931, som i alt rammet 81.000 arbeidere, førte til store demonstrasjoner og stor uro i samfunnet, der norske demonstrerende arbeidere kom i konflikt med norsk statspoliti ved Menstad 8. juni 1931. (Foto: NTB arkiv)
Storlockouten i 1931 er kanskje den aller viktigste arbeidskonflikten i Norge. I alle fall er det den største og mest dramatiske.
− Det starta med lockout. Styret i NAF var blitt tøffere og ville påføre LO et «knockout-slag», påskyndet av den økonomiske krisa som hadde begynt med børskrakket halvannet år tidligere. På borgerlig hold var mange inspirert av det de så høyreautoritære ledere i stadig flere land fikk til, der fagforeningene ble knektet og kuet.
− Det skulle være en «lynkrig», mot en fagbevegelse NAF visste sto med bunnskrapte streikekasser. 60.000 arbeidere ble stengt ute, med krav om opptil 25 prosents lønnsnedslag.
− Dette var en gigantisk styrkeprøve, og «lynkrigen» endte opp med å vare i fem lange måneder. LO klarte seg takket være millioner av kroner i støtte fra svenske og danske kolleger, og en sterkt utviklet solidaritetsfølelse. At fagforeningsmedlemmene klarte å stå i denne konflikten uten å vike, bidro til at LO fikk titusener av nye medlemmer. Dessuten bidro det til at «alle», både politikere og arbeidsgivere, innså at nå må vi «finne ut av disse tingene». I stedet for en knockout etter europeisk mønster, fikk vi Hovedavtalen av 1935, «arbeidslivets grunnlov». Den ble raskt fulgt av kriseforliket mellom Ap og Bondepartiet. To viktige kompromisser i rask rekkefølge: Først mellom arbeid og kapital, deretter mellom by og land.
Hovedavtalen
− Perioden 1930 til 1935 er et stjerneeksempel på hvordan et samfunn kan rives i filler gjennom konflikt, men også på hvordan det er mulig å finne kompromisser, sier Jonas Bals.
Kriseforliket og Hovedavtalen markerte et endelig farvel til revolusjonssvermeriet i arbeiderbevegelsen, og ble av mange arbeidere sett som et preventivt tiltak for å stanse fascismens frammarsj i Norge.
Den faglige vingen av arbeiderbevegelsen bidro til en realitetsorientering, både i Arbeiderpartiet og i mange fagforeninger. Mens tysk LO forgjeves hadde forsøkt å overbevise de tyske sosialdemokratene om et kriseprogram som brøt med etablerte økonomiske dogmer og marxistisk teori, utformet LO og Arbeiderpartiet konkrete svar på arbeidsløshet og nød, både på bygda og i byene. Og mens tyske kommunister og sosialdemokrater slåss seg imellom mens nazistene tok makta, var den norske arbeiderbevegelsen langt på vei politisk samlet, ikke minst gjennom LO.
− Paradoksalt nok ble kanskje fagbevegelsen det borgerlige demokratiets redningsbøye.
Foodora-streiken
− Er det noen streiker i nyere tid du vil karakterisere som «avgjørende»?
− Foodora-streiken i 2019, kommer det kjapt fra Jonas Bals.
Dette er arbeidskonflikten der sykkelbudene til matleveringstjenesten Foodora for tre år siden gikk ut i streik og krevde tariffavtale. Denne streiken er kanskje ikke så «stor», men den er viktig og interessant av mange grunner, ifølge Bals.
− Mange mener plattform- eller «gig-økonomien» er fremtidens arbeidsliv, og i så fall er det helt avgjørende om vi klarer å temme den og integrere den i norske modellen, slik at den ikke utvikler seg til å bli en løsarbeidermodell. Streiken er dessuten et lærebokeksempel også på andre måter. Først setter arbeidsgiver seg på bakbeina, og sier at en tariffavtale er uaktuelt. Så blir det streik. Og det hele ender med at arbeidsgiver innser fordelene med tariffavtale og fagforeninger.
− Nå tar ledelsen i Foodora initiativ til drøftinger med de tillitsvalgte oftere enn de er forpliktet til, forteller streikebokforfatteren.
− Mange skeptiske arbeidsgivere innser jo raskt hvilken stor fordel det er med arbeidstakere som kan «si fra», og som kommer med innspill som kan ta tak i og håndtere konflikter framfor at de ligger og ulmer og ødelegger både arbeidsmiljø, produktivitet og evne til fornyelse og forbedringer, legger han til.
«Den lange, seige kampen om demokrati og medbestemmelse fortsetter også i dag»
Klodens rikeste liker ikke fagforeninger
− Hva med framtiden for fagforeninger og streikevåpnet? Det finnes dem som mener det er nokså «avleggs»?
− Ja, i land som USA og Storbritannia er jo «fagforeningsknusing» ikke bare vanlig, men en lukrativ forretningsmodell for advokat- og konsulentselskaper. Menn som Jeff Bezos og Elon Musk «hater» jo fagforeninger, og mener de forhindrer en «fri» og uregulert markedsøkonomi. Men den eneste friheten de har å by på, er jo sin egen frihet til å bestemme alt diktatorisk. Og dette er to av klodens rikeste, begynner Bals, og fortsetter:
− Det kan høres veldig «liberalt og moderne» ut når de to snakker. Men måten de driver sine virksomheter på har en sterk gjenklang av mellomkrigstidas autoritære ideologier, med «total arbeidsgiver-makt» og arbeidere som fortvilet må insistere på at «vi er mennesker, ikke maskiner».
Ifølge Bals bruker Jeff Bezos «millioner av dollar på å ødelegge alle forsøk på å organisere de ansatte ved Amazon-lagrene».
−De får ikke en gang lov til å si at de jobber på et lager, men må kalle det «Fulfillment centers», som om du realiserer deg selv ved å slave for at Bezos kan dra på sine private romferder. Lagrene hans er prydet med bilder av lykkelige medarbeidere, med propaganda som går det gamle Sovjetunionen en høy gang. Men bak papparbeiderne står det flasker med piss i, fordi arbeiderne ikke har anledning til å ta pause.
− Mye av dette såkalte «nye arbeidslivet» er i virkeligheten veldig gammeldags. Det har store likheter med det arbeidslivet vi brukte mye krefter på å komme oss bort fra. Derfor er det viktig å kjempe for at denne typen arbeidsliv ikke kommer tilbake, mener Jonas Bals.
− I dag dreier ofte kampen seg om man i det hele tatt kan bli regnet som en arbeidstaker. Det nye arbeidslivet ser helst at du opptrer som «selvstendig», for da slipper arbeidsgiveren mange forpliktelser og kostnader.
Foodora-budenes seier var viktig, mener Bals. Men han påpeker at konkurrenten Wolt fortsatt har en ren frilansmodell.
− Det samme har selskaper som Uber og det russisk-eide Yango. Ja, vi ser jo dette selv langt inn i velferdsstaten, med selskaper som Stendi, og vi ser det i byggebransjen. Arbeidsgivere som helst vil kjøpe tjenester av enkeltmannsforetak, frilansere og løsarbeidere,og som skyver all risiko over på den enkelte.
I april i år demonstrerte arbeidere i Amazon for retten til å organisere seg utenfor et varehus i New York. I USA går noen av klodens rikeste menn foran når det kommer til fagforeningsknusing, mener Jonas Bals.
Fagbevegelsen «slår sprekker»
I de siste års lønnsoppgjør har den såkalte frontfagsmodellen, der den konkurranse-utsatte industrien forhandler først og så setter en slags ramme for resten av arbeidslivet, møtt en smule kritikk. Denne kritikken har økt i styrke i år, og det er særlig utdanningsgruppene i stat og komme − lærere, leger og sykepleiere − som har murret. Blant annet har Unio Stat gått «solo» foran årets forhandlinger, og vil ikke lenger ha tariffsamarbeid med LO og YS. De har varslet at de ønsker et samarbeid med Akademikerne i stedet.
− Hva betyr dette for samholdet i fagbevegelsen i stort? Er det et «dårlig tegn»?
− Det er andre som må kommentere på det konkrete i denne saken, jeg er bare en rådgiver. Men helt overordnet vil jeg advare mot å gi fra seg den kollektive krafta, for eksempel ved å legge alle eggene sine i den kurven som heter lokale forhandlinger, sier Jonas Bals. − I et sånt system blir det raskt den sterkestes rett som gjelder, mens de med svakere forhandlingsmakt blir overlatt til seg selv.
− Når de første fagforeningene skrev «solidaritet og enhet» på fanene sine, var det ikke fordi det uttrykte et faktum. Det var et ideal. Et ideal det var veldig vanskelig å realisere. Grupper har ofte blitt satt opp mot hverandre, kvinner mot menn, faglærte mot ufaglærte, innvandrere mot norskfødte.
− Fagbevegelsen er tjent med å stå sammen, ikke minst i solidaritet med de som har de laveste lønningene og hardeste jobbene. Og som vi vet ville tjent enda dårligere uten sentrale minstelønnstillegg, solidaritet og støtte fra sterkere foreninger. Det er dette solidariske fellesskapet som har bidratt til å løfte de lavest lønnede, og som mange arbeidsgivere lenge har vært sterkt imot Det var jo blant annet dette lockouten i 1986 handlet om.
Fagforeninger må ikke bli selvgode, mener Jonas Bals. Da risikerer man at utviklingen går i en «alles kamp mot alle»-retning, der enkeltgrupper kjører sitt eget løp.
− Det kan det bli kaos av. Å ha et koordinerende og sentralt ledd er viktig. Uten det får vi raskt en spiral: «Får de mer, skal i alle fall vi ha mer». Resultatet kan fort vekk bli verre for alle, kanskje med unntak av de helt på toppen.
Mer enn lønn og arbeidsforhold
− Fagforeninger i dag er gjerne opptatt av flere ting enn lønn og arbeidsforhold. Under LO-
kongressen den kommende uken, vil for eksempel klima bli et viktig spørsmål. Gaper man over for mye her?
− Jeg skjønner godt at noen mener fagforeninger burde konsentrere seg mer om lønnsspørsmål og mindre om andre politiske saker. Men, husk at interesseorganisasjoner som LO og NHO er store samfunnsaktører. De må ta stilling til politiske spørsmål. Jeg synes det er bra at fagforeningsmedlemmer er engasjerte og bryr seg om politikk, det styrker demokratiet vårt.
− På 1920-30 handlet mye om ting som skjedde langt utenfor landets grenser. Og det gjør det fortsatt. Utfallet av Ukraina-krigen, råvareprisene og den framtidige statusen for fagforeningene i USA vil påvirke oss, sier Bals, og kommer med et ferskt eksempel på hvorfor han mener at solidaritet utover landegrenser er viktig.
− For tre uker siden ble en rekke hviterussiske fagforeningsledere fengslet. Lukasjenko vet hvor viktig fagbevegelsen er, for fagbevegelsen klarte nesten å velte diktaturet hans, inntil Putin kom ham til unnsetning. Nå er de en potensiell trussel mot den russiske krigføringen i Ukraina.
− Den lange, seige kampen om demokrati og medbestemmelse fortsetter også i dag. Husk at fagforeningene var de første til å advare mot fascismen på 1930-tallet. Kampen må fortsette, appellerer Jonas Bals.
− Hvorfor skrev du denne boka?
− I Norge er det veldig lett å ta ting for gitt. Jeg håper boka kan få folk til å forstå hvor mye det har kosta å komme dit vi er i dag.
Fabrikkarbeiderjentene hadde protestert og aksjonert tidligere også, men det som gjorde denne streiken annerledes enn de foregående, var både at den varte lenger, at den fikk støtte fra andre, at den førte til etablering av en fagforening, og ikke minst at den klarte å rette offentlighetens søkelys på de ekstremt farlige arbeidsforholdene de arbeidet under.
Resultatet av streiken var at arbeiderne fikk redusert lønnsnedgangen fra voldgiftene til 6,9 prosent nedgang, samt endret selve loven
På grunn av høy arbeidsløshet svarte LO med krav om å opprettholde lønnsnivået og kortere arbeidstid, for at flere kunne få jobb. Et bakteppe var børskrakket i USA i 1929 og følgene av det.
Ifølge boka til Jonas Bals kastet mange i borgerskapet «lengselsfulle blikk mot sydligere breddegrader, der fagforeningene og sosialistpartiene var blitt kuet og knekt». I lockouten ble 86.000 arbeidere stengt ute fra jobbene sine, mens LO svarte med å ta ut 100.000 i sympatistreik. Konflikten varte i seks måneder.
Resultatet ble en lønnsnedgang på 6 prosent, men det de fleste forbinder med konflikten i 1931 i dag er det store Menstadslaget der 2000 demonstrerende arbeidere jaget politiet på flukt 8. juni, og at myndighetene svarte med å sette inn hæren dagen etter. Menstadslaget rystet hele Norge, og partene tok lærdom av storkonflikten, og klimaet i arbeidslivet ble mildere.
− Hadde LO tapt, hadde vi levd med ettervirkningene den dag i dag, mener Jonas Bals.
Mange var overrasket over at arbeidere, fra store og ulike deler av verden, tilknyttet den såkalt gigøkonomien klarte å organisere en kollektiv protest. De ønsket seg en egen tariffavtale, noe som nærmest var «uhørt» i en slik virksomhet. Men sykkelbudene vant fram med sine krav.
