Analyse: Støre uten utfordrere

­Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse. Mandag vedtok Arbeiderpartiets sentralstyre en uttalelse der de viktigste målene for partiet og regjeringen meisles ut. Den ble presentert som en del av partileder Jonas Gahr Støres plan for å få partiet ut av oppslutningskrisen.

Mediene refererte ikke uttalelsen. De ble gjennom uken stadig mer opptatt av den nyeste saken som kan bidra til å svekke Ap-lederens og statsministerens autoritet. Både i og utenfor partiet er det ytterst få som forstår hvorfor statsministeren har hentet sin nye pressetalsmann fra McKinsey.

Da Jonas Gahr Støre var opposisjonsleder uttalte han mange ganger offentlig at han ikke likte at folk gikk i en svingdør mellom politikken og konsulentbransjen, og det er ikke mange år siden han i Stortinget stemte for forslag om at de som likevel kommer inn i regjeringsapparatet fra et konsulentselskap som et minimum må vise offentligheten hvem de har jobbet for.

Blåruss fra Mckinsey

Da Kristoffer Thoner forrige fredag ble utnevnt som statssekretær og pressekontakt for Støre, svarte han at McKinsey hadde nektet ham å fortelle hvem han hadde hatt som kunder. Statsministeren hadde åpenbart godtatt svaret. Onsdag virket det som om saken ikke var like opplagt. Da sendte Statsministerens Kontor (SMK) et brev til McKinsey der de undersøkte mulighetene for at Thoner likevel kunne få fortelle om hvem han hadde jobbet for. Da mediene spurte hvorfor brevet først ble sendt mange dager etter utnevnelsen, var svaret at det i mediene hadde kommet frem at McKinseys politikk ikke var så ufravikelig likevel.

Den foreløpige enden på visa er at offentligheten nå vet at Thoner, som juniorpartner i det globale konsulentselskapet, var engasjert av Telenor og to ukjente utenlandske aktører. Vi vet ikke hva han gjorde for dem, og vi vet ikke hvem utlendingene er. McKinsey driver en mangslungen virksomhet – blant mye annet hjelper det selskaper med å omorganisere og nedbemanne.

Da utnevnelsen av Thoner ble kjent, var den mest vanlige antagelsen at Jonas Gahr Støre rett og slett ga blaffen. Han regnet med at det ville bli støy, men la mer vekt på sitt eget behov for å få en pressetalsperson som han stolte på og samarbeidet godt med. Thoner var leid inn som rådgiver for Støre i valgkampen i 2019.

Ettersom SMK først denne uken sendte brevet til McKinsey melder spørsmålet seg om vi enda en gang har fått eksponert en av statsministerens blindsoner. Han har rett og slett ikke forstått hvor mye bråk det kom til å bli. Thoner har vært politisk journalist i TV2 og man må anta at han deler alle Arbeiderpartiets mål og verdier. Sett fra utsiden er det likevel bare ett ord å sette på en mann som har utdannelse fra Handelshøyskolen i Bergen og er på vei opp som partner i McKinsey: Blåruss.

Når det legges til at Støres mest fortrolige medarbeider i de siste årene, Thomas Boe Hornburg, har bakgrunn fra Venstre og Schibsted/Aftenposten, forsterkes bildet av en Ap-leder som ikke har noe forståelse for den delen av arbeiderbevegelsen som fortsatt synes det er relevant å snakke om klassetilhørighet, og om hvem som er arbeiderbevegelsens historiske hovedmotstandere.

Til Støres forsvar kan det sies at det ikke er så mange tradisjonalister igjen i arbeiderbevegelsen og at han bare følger opp mange tiårs modernisering. I så fall skulle man ha trodd at han i det minste problematiserte temaet. Det som forundrer og irriterer det store flertallet i Ap og LO i denne saken er at han virker like overrasket hver gang det dukker opp saker knyttet til klassebakgrunn og til den historiske kampen mellom arbeiderbevegelsen og arbeidsgiverne/Høyre.

Fortsatt trygg lederposisjon

Dersom det ikke dukker opp spektakulære nyheter om hva Thoner har gjort som McKinsey-konsulent, kommer denne saken til å bli lagt til side. Støre har ingen reelle utfordrere som Ap-leder og statsminister, og da skjønner de fleste i Ap og LO at de er best tjent med å feie den saken under teppet.

Det er flere årsaker til at Støre kan føle seg ganske trygg på sin posisjon, selv om meningsmålingene er elendige og hans generelle autoritet i partiet er svekket. Den viktigste er at man i ethvert seriøst parti ville kvie seg for å kaste sin egen statsminister etter mindre enn to år i posisjonen. Spesielt når kan det argumenteres med at krisene har gjort det ekstra vanskelig for regjeringen og statsministeren å få realisert Aps og Sps valgløfter.

I tillegg kan Støre nå dra fordel av at hans forgjenger som partileder og Ap-statsminister gjorde en elendig jobb med å bygge opp talentene i Arbeiderpartiet. Jens Stoltenberg hentet tilbake veteranene Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo til regjeringen i stedet for å gi statsrådserfaring til de yngre i partiet. Da Jonas Gahr Støre overtok som partileder i 2014, så han fort at han hadde relativt få i partiet som både var unge og hadde tilstrekkelig styringserfaring. Dagens regjeringsapparat lider også av at det er veldig få som har noe særlig erfaring fra Stoltenbergs regjeringsapparat.

Konsekvensen er at de som nå er misfornøyd med Jonas Gahr Støre ikke vet hvem de skal erstatte ham med. Dersom det skulle bli et skifte i morgen, er Anniken Huitfeldt den mest sannsynlige etterfølgeren. Hun er blant de få som har lang statsrådserfaring og som også kjenner partiet ut og inn. Hun sees imidlertid ikke på som en fremtidig leder i Ap.

Utvidelse av partiledelsen

Kunnskapsminister Tonje Brenna, derimot. Hun jobbes det nå aktivt for mange steder i partiet. Det første målet er å få henne inn som nestleder eller partisekretær på landsmøtet første helgen i mai. Jonas Gahr Støre har i den siste tiden gitt stadig tydeligere signaler om at han ønsker å utvide partiledelsen slik at den får to nestledere.

Det store spørsmålet er om Brenna kommer til å bli utfordret av Hadia Tajik. De siste ukene er det også blitt rimelig klart at hun og Jonas Gahr Støre nå undersøker mulighetene for at hun kan komme tilbake til Ap-toppen – enten både som nestleder og statsråd, eller i første omgang bare som statsråd.

Tajik har både mektige fiender og tilhengere i partiet. Høyst sannsynlig er tilhengerne i stort flertall. Samtidig er det et åpent spørsmål innad i Ap om mediene vil gi Tajik den arbeidsroen hun trenger for å få til et comeback. Det er mange redaksjoner som mener at det fortsatt er ubesvarte spørsmål om hennes boligsituasjon i starten av hennes politiske karriere.

Utenfor partiet er det mange som mener at Trond Giske også bør få et comeback, men det anses fortsatt som uaktuelt i partiets ledende kretser. Når han går ut i mediene med kritikk av Aps politikk, oppfattes det enkelt og greit som undergravende virksomhet, selv om ingen sier det høyt.