Bruker jobb som behandlingsmetode

Artikkelforfatteren er kommunikasjonsrådgiver ved Nav Arendal

I samarbeid med Sørlandet Sykehus og Arendal kommune har jobbspesialister fra Nav Arendal kontorplass blant behandlerne både ved Psykisk helse i kommunen og på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) og Avdeling for rusavhengighet (ARA).

Her har IPS – individuell jobbstøtte – vært en integrert del av det tverrfaglige samarbeidet siden 2016.

IPS som rehabilitering

De siste 12 årene har Anna Gunn Folgerø jobbet i teamet for legemiddelassistert rehabilitering (LAR), ved sykehuset i Arendal.

Folgerø følger opp pasienter med tung rushistorie, både medisinsk og med tilbud om støttesamtaler. De siste to årene har hun aktivt henvist pasientene til IPS-tiltaket, som en del av behandlingstilbudet.

Den erfarne vernepleieren jobber med en gruppe pasienter som hun mener ikke er bortskjemte med aktivitetstilbud.

– Det unike med IPS er at det er ordinært lønnet arbeid. Å ha noe å gå til, å oppleve mestring og å få lønn på lik linje med kollegene, det gjør noe med stoltheten og selvtilliten. Det kan være avgjørende for å mestre en rusfri hverdag, sier Folgerø.

Hun mener pasientene fortjener flere muligheter enn bare samtaler om rusmestring og psykisk helse.

– Samtaler passer ikke for alle. Mange har mer nytte av aktivitet enn samtaler, sier Folgerø.

Når pasienten selv er klar for å snakke om jobb, setter Folgerø opp en informasjonssamtale med jobbspesialisten. Hun har sett flere lykkes på veien til fast arbeid.

– De fleste pasientene har en eller annen form for jobberfaring eller utdanning. Gjennom IPS og jobb kan de finne tilbake til disse ressursene, sier Folgerø.

Samhandling

IPS-metodikken er enkel. Det eneste inngangskriteriet for å få tilbud om IPS er pasientens motivasjon for arbeid. Finne jobb, eller beholde jobben de allerede har.

– Tradisjonelt er man opptatt av å rekruttere arbeidssøkere inn i ledige stillinger. Noe av det unike med IPS er å lete etter jobbene som deltakerne selv drømmer om, sier Lene Victoria Aas, som er metodeveileder ved Nav Arendal.

Basert på deltakerens ønsker oppsøker jobbspesialisten aktuelle arbeidsgivere for å finne stillinger som ikke er utlyst. Parallelt er det hyppige samtaler med deltakerne. Over en kopp kaffe, på tur, på telefon eller sammen med behandler.

– Jobbutvikling skal starte kort tid etter at tiltaket er i gang. Jobbspesialisten skal tilbringe 65 prosent av arbeidstiden sin ute hos arbeidsgivere. Når de gjør det får de også resultater, sier Aas.

Hun legger til at det i en del bedrifter finnes oppgaver som ansatte ikke har tid til å følge opp, og at det kan være behov for personer i deltidsstillinger:

– For de fleste av våre deltakere er det mest aktuelt med reduserte stillinger. De begynner kanskje i jobb for aller første gang, eller etter mange år som uføre, sier Lene Victoria Aas.

IPS-tiltaket er ikke slutt når arbeidskontrakten er signert.

– Det er ofte da det virkelig spennende arbeidet starter. Vi er tett på med jobbstøtte, i den grad deltakeren selv ønsker det. Noen har behov for å følges opp på telefon noen ganger i uka, andre vil at vi skal være med ut på arbeidsplassen. Jobbstøtteplanen lages på deltakerens premisser, og avsluttes når de selv ønsker det sier Aas.

Tverrfaglig arbeid

I tillegg til metodeveileder, har Nav Arendal fem jobbspesialister som til enhver tid følger opp rundt 50 aktive deltakere.

Jobbspesialistene er integrerte i behandlingsteamene og det tverrfaglige arbeidet.

– Når vi deltar i teammøtene ser vi sakene med våre briller og kan oppdage muligheter som behandlerne ikke ser, sier Aas.

Samarbeidet foregår også direkte mellom jobbspesialist og behandler.

– Vi følger deltakerne ute på arbeidsplassen, og opplever pasientene i situasjoner som behandleren på sykehuset ikke gjør, og omvendt. Dialogen mellom oss er viktig, særlig med tanke sårbarheten deltakerne har for stress.

– Det som kan fremstå som småting, kan være en enorm stressfaktor i en jobbsituasjon. Vi jobber med mennesker som biter tennene sammen hver dag. Stressende opplevelser kan gi tilbakefall til rus. Når IPS er så tett på kan vi finne løsninger raskt, sier Aas.

Hun setter stor pris på samarbeidet med Folgerø, som ofte tar initiativ til å snakke med pasienten om arbeid.

– Jeg forsøker å så et frø. Det kan ta lang tid før vi henviser til jobbspesialisten, og det kan være flere samtaler med jobbspesialisten før man starter opp. Men dialogen rundt jobb er viktig, sier Folgerø.

Dersom pasienten starter i jobb, sier hun at det tilstrebes å tilpasse LAR-behandlingen slik at pasienten gis størst mulig sjanse til å lykkes.

– Noen pasienter kan ha behov for fleksibilitet i forhold til utleveringsavtalen på LAR-medisin og urinprøver. Da gjør vi så godt vi kan for å løse det, sier hun.

Jobbdrømmen

Folgerø har sett flere lykkes med å finne veien ut i jobb, både med og uten støtte fra jobbspesialist.

– Jeg spør dem om drømmene deres. Hva vil de? Hvis de kan velge en jobb på aller øverste hylle. Som regel kommer det et svar. I møte med jobbspesialisten kan det for mange være første gang noen tar drømmene deres på alvor. De kan nesten ikke tro det, sier Folgerø.  

Tålmodighet

Ikke alle synes det er like lett å definere målene sine. Det kan bli en lang prosess sammen med jobbspesialisten. Noe sosionom og jobbspesialist Halvor Vaaje, har erfart.

– Det kan sitte langt inne. Noen har kanskje ikke livserfaringer eller referanser til å forestille seg selv i en jobb, sier den nyansatte jobbspesialisten.

Han mener tålmodighet er en av jobbspesialistens viktigste egenskaper.

– Dette er prosesser som kan ta tid. Ikke bare for deltakerne våre. Også fra et arbeidsgiverperspektiv. Vi må ha forståelse for at alt ikke er gjort i en håndvending.

Vaaje har sin base på DPS i Arendal.

– Vi jobber med mennesker med som i perioder har store utfordringer og problemer. Jeg er opptatt av at vi normaliserer det å ha det vanskelig. Jeg har også dårlige dager. Det er ikke alltid jeg har like lyst til å gå på jobb. Alle arbeidsplasser har ansatte som i perioder har det vanskelig. Sånn er livet, sier Vaaje.