ØNSKER Å BLI SETT: Ingen, uansett alder, motiveres av ønsket om å betale skatt og bidra til velferdsstatens bærekraft, men alle ønsker å bli sett som individer med verdifull kompetanse, skriver forsker Anne Skevik Grødem.
Morsa Images/iStock
Arbeidslinja for bestemødre
Anne Skevik Grødem er forsker ved Institutt for samfunnsforskning og prosjektleder, for PensjonsLAB
SYNSPUNKT. I det nye pensjonssystemet i Norge er det en direkte sammenheng mellom når man begynner å ta ut pensjon, og hvor mye man får utbetalt i året. Jo lenger man jobber etter fylte 62 år, jo høyere årlig pensjon får man.
I det gamle pensjonssystemet satte alderen noen tydelige grenser. De som hadde AFP (avtalefestet pensjon) kunne gå av når de fylte 62 år, andre når de fylte 67. Pensjonsreformen har løst opp disse grensene, og erstattet dem med en flytende «pensjonssone» (pensjonslab.no) som starter når man er 62 år og varer til man når aldersgrensen på sin arbeidsplass – gitt at en slik grense finnes og praktiseres systematisk.
Det er noe som holder igjen. Vil ikke seniorene?
En viktig hensikt har vært å øke arbeidstilbudet blant de eldste, og politikken har virket, et stykke på vei: det er flere over 60 år som er i jobb nå enn det var ved inngangen til dette årtusenet. Samtidig øker ikke yrkesaktiviteten blant seniorene så mye som beslutningstakerne nok skulle ønske. Det er noe som holder igjen. Vil ikke seniorene?
KAI-kronikk
Denne kronikken har tidligere vært publisert på nettsidene til Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) ved OsloMet.
Vil eie de siste årene
Mange vil, utvilsomt. Det er mange som setter pris på den økte fleksibiliteten det nye systemet gir, og mange trives svært godt i jobben sin. Likevel, da vi intervjuet (idunn.no) et utvalg eldre arbeidstakere fant vi at mange er mer ambivalente. De liker jobben, men de peker på at det er mange andre ting som også gir mening i livet.
Mange gir klart uttrykk for at de ønsker seg en arbeidsfri periode mot slutten av livet der de skal gjøre noe annet enn å jobbe: reise, bruke mer tid med familien, endelig få skikk på hagen, eller drive med frivillig arbeid og gjøre meningsfulle ting sammen med andre.
Noen av disse ser ut til å oppfatte dette nærmest som en naturgitt rettighet: etter 40 år i jobb har de gjort sitt, de siste årene vil de eie selv. Dessuten er det viktig å ikke utsette dette for lenge, de vil ha noen gode år å nyte før alderdommen setter spor i dem for alvor.
Ønsker ikke tilrettelagt arbeid
Andre peker på at de for så vidt gjerne skulle stått lenger i jobb, men at de ikke klarer å levere det arbeidsgiveren krever innenfor de rammene de har. De velger å gå av framfor å be om en rekke tilrettelegginger eller andre former for «særbehandling». De som ønsker å stå i jobb, derimot, begrunner det med at de har ressurser og kompetanse som få andre kan tilby. De ønsker å jobbe fordi de føler at de bringer noe unikt til arbeidsplassen.
I dag er det gjennomgående sosialt akseptert å trekke seg tilbake fra arbeidslivet som 62-åring hvis man ønsker det.
60-åringene som er på vei ut av arbeidslivet forteller ikke bare om pensjoneringsbeslutninger, de kan også forstås som unike stemmer fra arbeidslivets randsone. De kan tillate seg å si ting som yngre personer i randsonen ikke kan: om andre ønsker og verdier i livet, om det ubekvemme med å være en arbeidstaker som ber om særskilt tilrettelegging, og om hvordan opplevelsen av å faktisk komme med et unikt bidrag kan inspirere.
Ingen, uansett alder, motiveres av ønsket om å betale skatt og bidra til velferdsstatens bærekraft, men alle ønsker å bli sett som individer med verdifull kompetanse.
MÅ UNNGÅ PRESS: «Vi må unngå at seniorene presses til å velge mellom et arbeidsforhold der de ikke lenger føler seg ønsket, og en pensjon som er for lav til å leve det meningsfylte livet man ønsker seg etter endt arbeidsinnsats», skriver forsker Anne Skevik Grødem. Institutt for samfunnsforskning
Tidlig avgang betyr lavere pensjon
Så spørs det, da, hvor lenge eldre arbeidstakere kan tillate seg å artikulere disse tankene. I dag er det gjennomgående sosialt akseptert å trekke seg tilbake fra arbeidslivet som 62-åring hvis man ønsker det – men da kan man nok ikke komme etterpå og klage på at pensjonen er for lav. Prisen for å gå av tidlig er lavere årlig pensjon, og det forventer vi at den enkelte vet om og tilpasser seg.
Etter hvert som levealdersjusteringen vil spise opp pensjonene for yngre alderskull, vil det bli nødvendig å jobbe stadig lenger for å oppnå et ønsket pensjonsnivå (sagepub.com). De som ikke jobber lenge nok til å kompensere for levealdersjusteringen, risikerer å selv bli sittende med ansvaret for en lav pensjon.
Da vil 65-åringen som klager på for lite penger fra NAV få samme ubarmhjertige respons som 35-åringen: hva forventer du når du ikke jobber? I så fall har muligheten til å jobbe lenger blitt til en forventning og en ny norm, og til en ny sårbarhet for dem som ikke lever i tråd med normen.
Flere slitne og leie?
Samtidig vil det være slik at de utstøtingsmekanismene som rammer unge arbeidstakere med en marginal arbeidsmarkedstilknytning, også kan berøre de eldre. Eldre arbeidstakere med attraktiv kompetanse, som arbeidsgiverne ønsker å beholde, utgjør ikke noe problem, og disse jobber i stor grad allerede. Men mange opplever at evnen og motivasjonen til å stå på som før svekkes med årene, samtidig øker risikoen for egne helseplager eller sykdom i familien.
Hvordan vil arbeidsgivere forholde seg til 65 år gamle ansatte i omstillings- og nedbemanningsprosesser?
Synes arbeidsgiverne at det er bryet verdt å tilrettelegge for å beholde 65-åringer? Eller risikerer vi å gå mot en situasjon der et økende antall arbeidstakere er slitne og lei av yrkeslivet, og arbeidsgiver gjerne vil avvikle arbeidsforholdet – men hvor arbeidstakerne likevel klorer seg fast fordi de vet hvilken pensjon de vil få hvis de ikke holder ut litt til? Hvordan vil arbeidsgivere forholde seg til 65 år gamle ansatte i omstillings- og nedbemanningsprosesser? Og om arbeidstakerne i andre halvdel av 60-årene nå mister jobben, vil NAV prioritere dem for arbeidsmarkedstiltak – og klare å skaffe tiltak som er relevante?
Dilemma for seniorer
Mange seniorer i arbeidslivet ønsker å stå lenger i jobb, og når levealderen øker kan man også argumentere for at dette er en helt rimelig forventning. Det er likevel noen potensielle dilemmaer i dette som i liten grad har vært diskutert.
Vi behøver ikke en gang å tenke på dem som særegne seniorproblemer: i alle aldersgrupper er det noen som sliter mer enn andre med å skape og opprettholde en stabil tilknytning til arbeidslivet. Arbeidstakere i ulike livsfaser kan ha ulike utfordringer, og det vil være i overkant optimistisk å tro at alt løser seg for arbeidstakere som passerer 60.
Vi må unngå at seniorene presses til å velge mellom et arbeidsforhold der de ikke lenger føler seg ønsket, og en pensjon som er for lav til å leve det meningsfylte livet man ønsker seg etter endt arbeidsinnsats.
Referanser
Alderspensjon – en slags borgerlønn? (pensjonslab.no)
