ØKT FRAVÆR: Når man sørger for at noen med dårlig helse kan fortsette å jobbe, kan det øke belastningen for andre ansatte og dermed føre til at de får høyere fravær, ifølge Fafo-forsker Roy A. Nielsen.
Gpointstudio/iStock
Helsefremmende tiltak på arbeidsplassen ga økt sykefravær
Siden årtusenskiftet har stadig flere arbeidsgivere iverksatt helsefremmende tiltak rettet mot ansatte med helseproblemer eller nedsatt arbeidsevne. Hensikten er å bidra til at de ansatte kan bli stående i jobb og hindre frafall fra arbeidslivet.
Slike tiltak har imidlertid lite å si for sykefraværet og for om arbeidstakere blir uføre, viser en studie som er gjort av forskerne Roy A. Nielsen og Tove I. Midtsundstad ved forskningsstiftelsen Fafo.
Studien undersøker effekten av helsefremmede tiltak på arbeidsplassen i perioden 2001-2010.
Hvis man biter tennene sammen og fortsetter som før, er det ikke så lett å vite at man trenger avlastning.
«Samlet sett hadde helsefremmende intervensjoner ingen eller liten effekt, spesielt blant menn», konstaterer de to forskerne i en presentasjon av studien i Scandinavian Journal of Public Health.
Kjønnsforskjell
I den grad det var noen effekt, er det generelle bildet at tiltakene førte til en liten økning i sykeværet og en liten reduksjon i risikoen for å bli ufør. Effekten var litt større for kvinner enn for menn.
Kjønnsforskjellen kan ha å gjøre med ulik grad av åpenhet om helseproblemer, mener Roy A. Nielsen.
– Det kan ha å gjøre med at kvinner er flinkere til å si ifra. Hvis man biter tennene sammen og fortsetter som før, er det ikke så lett å vite at man trenger avlastning. Forskjellen kan også ha sammenheng med at kvinner og menn jobber på ulike arbeidsplasser, sier han til Velferd.no.
Økt fravær
Studien viser at innføring av helsefremmende tiltak hadde ulik effekt på sykefraværet for ulike grupper.
For menn under femti år økte fraværet med om lag et halvt prosentpoeng etter introduksjon av slike tiltak. For menn over 50 år var det ingen endring.
Den sterkeste økningen i fraværet var det for menn under 50 år med lite utdanning.
Økningen i fraværet var størst for kvinner i helse- og sosialsektoren.
Blant kvinner var effekten noe større, men drøyt én prosent økning i fraværet for dem under 50 år, og nesten det samme for kvinner over 60 år. For kvinnene i aldersgruppen 50-59 år var det en liten nedgang i sykefraværet etter at de helsefremmede tiltakene ble innført.
Økningen i fraværet var størst for kvinner i helse- og sosialsektoren.
Forskerne mener det økte fraværet kan ha sammenheng med at tiltak rettet mot ansatte med helseproblemer kan ha en negativ effekt på andre ansatte, ved at de må ta mer av det tunge arbeidet.
– Når man sørger for at noen med dårlig helse kan fortsette å jobbe, kan de selv få økt sykefravær. Samtidig kan det øke belastningen for andre ansatte og dermed føre til at de får høyere fravær, stikk i strid med hensikten, sier Roy A. Nielsen.
– Skal man unngå en slik utilsiktet effekt, må man ansette flere, og det vil koste penger, tilføyer han.
Redusert uførerisiko
Også når det gjelder fare for uførhet, finner forskerne liten effekt av helsefremmende tiltak rettet mot ansatte med helseproblemer og nedsatt arbeidsevne. Den effekten forskerne fant, gjaldt først og fremst eldre arbeidstakere.
For menn over 60 år ble uførerisikoen redusert med om lag et halvt prosentpoeng per år etter at helsefremmede tiltak ble innført.
Både for menn og kvinner var reduksjonen i uførerisiko størst for dem som jobber i offentlig sektor.
For kvinner var det en liten, men påviselig effekt for kvinner i alderen 50-59, men også for kvinnene var effekten størst for dem over 60 år. For denne gruppen var det en reduksjon i uførerisikoen på to prosentpoeng per år.
Både for menn og kvinner var reduksjonen i uførerisiko størst for dem som jobber i offentlig sektor. Nielsen og Midtsundstad mener det kan ha sammenheng med at det er lettere å tilpasse arbeidssituasjonen for enkeltansatte i offentlig administrasjon enn i produksjonsbedrifter.
Ulike former for tilrettelegging
STATEN SPARER: Å iverksette helsefremmende tiltak koster noe for arbeidsgiver, mens det er staten som sparer penger hvis folk ikke blir uføre, påpeker Roy A. Nielsen. (Foto: Fafo)
Studien tar for seg et representativt utvalg av 784 norske bedrifter i 2010, og kobler det sammen med data om sykefravær for norske arbeidstakere i perioden 2001-2010. Studien tar for seg alt sykefravær som har vart i mer enn 16 dager.
I bedriftene ble personalsjefer/HR-sjefer spurt om hvorvidt de har spesielle tiltak for å bidra til at ansatte med helseproblemer eller nedsatt arbeidsevne kan stå lenger i jobb.
De som svarte ja, ble bedt om å spesifisere hva slags tiltak det dreide seg om. Det vanligste var ulike former for tilpasninger, som tilrettelegging av arbeidsplassen eller arbeidsoppgavene, enklere eller tilpassede arbeidsoppgaver, redusert arbeidstid eller ergonomisk og teknisk bistand.
Nielsen understreker at studien ikke kan si noe om hvor mange arbeidstakere som har fått helsefremmende tiltak og hvilke arbeidstakere det gjelder. Tidligere studier tyder imidlertid på at på at tiltak brukes hyppigst av de mest ressurssterke.
Flere arbeidsgivere tilrettelegger
2001 var året da den den første avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble undertegnet. Siden starten har avtalen hatt som mål å få ned sykefraværet og å hindre utstøting fra arbeidslivet.
En stor andel av norske virksomheter har IA-avtale og har dermed tilgang til ulike virkemidler rettet mot ansatte ned helseproblemer.
Etter at den første IA-avtalen ble inngått, økte andelen av arbeidsgivere med tiltak for å ivareta ansatte med helseproblemer eller nedsatt arbeidsevne.
I 2000 var det bare tre prosent av norske virksomheter som hadde slike tiltak. I 2005 var andelen økt til 20 prosent, og i 2010 var det 40 prosent av virksomhetene som hadde slike tiltak.
Disse bedriftene sysselsatte 70 prosent av norske arbeidstakere; noe som betyr at store virksomheter oftere har slike tiltak enn små virksomheter.
Det kan være grunn til at tro at motstrid mellom målene gjør det vanskeligere å innfri dem.
Private virksomheter har sjeldnere slike tiltak enn offentlige virksomheter. Av virksomhetene i undersøkelsen uten slike helsefremmede tiltak, var to tredeler i privat sektor.
Blant arbeidstakere i virksomheter med slike tiltak på plass, jobbet flest i offentlig administrasjon eller helse- og sosialsektoren. Mange industribedrifter hadde også tiltak, mens det var minst vanlig i bygg og anlegg.
Motstridende mål
Roy A. Nielsen er ikke overrasket over at de helsefremmende tiltakene på arbeidsplassen har en beskjeden effekt. Tidligere studier har pekt i samme retning.
Han mener noe av forklaringen kan være at målene i IA-avtalen kan komme i konflikt med hverandre.
Avtalen har både hatt som mål å få ned sykefraværet og å redusere tallet på uføre. Men hvis tiltak reduserer overgangen til uføretrygd, innebærer det at flere ansatte med helseproblemer og redusert arbeidsevne vil bli stående i jobb. Det kan i sin tur øke sykefraværet.
– Det kan være grunn til at tro at motstrid mellom målene gjør det vanskeligere å innfri dem, sier Nielsen.
Koster penger
Det er også et spørsmål om kostnader, understreker Fafo-forskeren.
– Å iverksette helsefremmende tiltak koster noe for arbeidsgiver, mens det er staten som sparer penger hvis folk ikke blir uføre, påpeker han.
– Arbeidsgivere som ikke har slike tiltak, sier at det er vanskelig å gjøre tilpasninger på deres arbeidsplass. De sier ikke at det økonomiske grunner til at de ikke har slike tiltak, men det er rimelig å anta at økonomiske vurderinger kan spille inn for noen.
Økonomiske insentiver vil kunne bidra til økt satsing på helsefremmende tiltak på arbeidsplassen, tror Roy A. Nielsen.
– Når folk blir uføre, havner de hos Nav, så kanskje man kunne bruke mer penger på lønnstilskudd eller andre tiltak. Det kunne gjort noe med motivasjonen til arbeidsgiverne, sier han.
