Eldre år som en «tredje alder»

Anne Skevik Grødem er forsker ved Institutt for samfunnsforskning og prosjektleder, for PensjonsLAB

De siste månedene har to menn i 70-årene kjempet om å bli president i USA. Både Joe Biden og Donald Trump er godt over aldersgrensen i norsk arbeidsliv, men begge har altså energi til å forsøke å kapre et av verdens aller viktigste politiske verv.

Dette har vært kommentert i Norge, på ulike måter: for noen illustrerer presidentvalgkampen i USA at «alder er bare et tall», og at aldersgrenser i arbeidslivet er en uting.

Det gir ikke mening, vil disse hevde, at en amerikansk 78-åring kan bli president, mens en norsk 70-åring ikke engang kan betros å kommentere fotballkamper i OBOS-ligaen i NRK. For andre er nominasjonene til presidentvalget et av mange eksempler på at amerikansk politikk har gått av hengslene. Er det ikke tegn på et sykt system at kompetente og energiske politikere i 40-, 50- og til og med 60-årene systematisk velges bort til fordel for rike, hvite menn over 70?

I tradisjonelle samfunn er alder typisk assosiert med visdom og erfaring.

Et positivt bilde av aldring

At det oppfattes som kontroversielt at de som kniver om toppjobben er blant nasjonens eldste menn, sier noe om hvordan synet på livsløp og aldring har endret seg.

I tradisjonelle samfunn er alder typisk assosiert med visdom og erfaring, og lederne – iallfall i fredstid – vil typisk være stammens eller klanens eldste. I industrialiserte samfunn med høy levealder og ditto levestandard forventer vi derimot en periode med hvile og fritid mot slutten av livet.

Et gjennomgående funn er at eldre arbeidstakere iallfall ikke ser for seg å sitte i gyngestolen med katten i fanget og «hvile» når de går av.

Den britiske historikeren og sosiologen Peter Laslett lanserte i 1989 begrepet om «den tredje alder», som en distinkt livsfase der den enkelte er ferdig med jobb og foreldreplikter, og er fri til å leve på egne premisser.

Individer i den tredje alderen kan satse på personlig utvikling, som å lære nye ting, reise, og utvikle nye vennskap. Laslett ville formidle et positivt bilde av aldring med vekt på aktivitet, frihet og autonomi, ikke slitenhet og forfall.

Alderdommen er blitt et prosjekt

Det finnes etter hvert en stor internasjonal forskningslitteratur om hva pensjonering betyr for den enkelte, eller hva arbeidstakere planlegger å gjøre som pensjonister. Et gjennomgående funn er at eldre arbeidstakere iallfall ikke ser for seg å sitte i gyngestolen med katten i fanget og «hvile» når de går av.

Det er ikke lenger snakk om å gå av når man er 67 år og deretter gå i flokk og følge med sine jevnaldrende til eldresenteret.

Noen ser for seg at de skal jobbe, men da på egne premisser, eller for en annen arbeidsgiver enn den de har nå – gjerne en frivillig organisasjon. Andre skal bruke tid med familie og venner og delta i sosiale aktiviteter. Atter andre skal få orden på hus, hytte og hage, og mange skal reise mye, og kanskje tilbringe vintrene i varmere land. Mange skal konsumere kultur – bøker, teater, konserter, festivaler – og dessuten drive aktivt friluftsliv både sommer og vinter.

En ting som nesten alltid slår forskerne i disse studiene er hvordan alderdommen er blitt et prosjekt som hver enkelt gjør for seg selv eller sammen med de nærmeste. Det er ikke lenger snakk om å gå av når man er 67 år og deretter gå i flokk og følge med sine jevnaldrende til eldresenteret. Informantene avgjør selv når de vil gå av, og de har sine egne ideer om hva de skal bruke sin «tredje alder» til.

Mindre skarpt skille mellom arbeid og pensjon

En del av dette bildet er at skillet mellom arbeid og pensjonering blir mindre skarpt enn det har vært. Mange velger å trappe ned når de nærmer seg pensjonsalderen, og kanskje også fortsette i en deltidsstilling etter at de har begynt å motta alderspensjon.

Noen avslutter den «egentlige» karrieren sin for å gå over i en ny jobb, starte selvstendig virksomhet, eller kaste seg inn i frivillig arbeid. I det siste tilfellet vil lønna ofte være symbolsk, men innsatsen føles meningsfylt og kan gi en viss prestisje. Arbeidet i denne sonen etter vanlig arbeidsliv, men før full pensjonering, omtales ofte som «bridge employment» på engelsk.

På bakgrunn av all denne variasjonen har et team av forskere argumentert for at moderne samfunn må revidere hele forståelsen av hva pensjonering er. Vi må legge vekk ideen om at det finnes et skarpt skille mellom «arbeid» og «pensjonistliv», og erstatte den med ett av to alternativer: enten holder vi som samfunn fast i ideen om en distinkt periode på slutten av livet uten lønnsarbeid, men forestillingene om når denne perioden skal begynne og hva man skal ta seg til i disse årene, endres. Dette er omtrent der Norge og de fleste andre europeiske land er nå.

Både Donald Trump og Joe Biden er menn som nådde den tradisjonelle pensjonsalderen for flere år siden, men som nekter å sette seg ned med katten i fanget.

Alternativt oppløses hele ideen om at man skal pensjonere seg, enten fordi dette ikke lenger er noe folk ønsker, eller fordi det ikke er realistisk. I flere land er det for eksempel mange som ikke har råd til å slutte å jobbe. I andre sammenhenger ønsker ikke folk å gå av, men søker i stedet å kombinere arbeid, familieliv, fritid, utdanning og egenutvikling over hele livsløpet.

Dette er det mange kvinner allerede gjør, kan man påpeke, gjennom å jobbe deltid store deler av livet og bruke mer tid på familien og lokalsamfunnet. Flere, både menn og kvinner, kan ønske å jobbe mindre eller mer fleksibelt gjennom en større del av livsløpet – inkludert i eldre år.

Nekter å sette seg ned med katten i fanget

Både Donald Trump og Joe Biden er menn som nådde den tradisjonelle pensjonsalderen for flere år siden, men som nekter å sette seg ned med katten i fanget. Det er heller ikke mye familieliv, kulturkonsum, fritidsreiser eller hagearbeid i disse to herrenes visjoner for det gode liv i eldre år. Begge driver med det som kan kalles «bridge employment», men på ulike måter.

Joe Biden har vært politiker så å si hele livet, og tok sikte på å toppe politikerkarrieren da han stilte som presidentkandidat i en alder av 78 år. Han har beveget seg mellom ulike posisjoner og roller innenfor politikken, og fortsetter i samme bransje lenge etter at han har nådd det som ville vært en normal pensjonsalder.

Donald Trump, derimot, skiftet karriere sent i livet. Etter et liv som eiendomsmagnat og – etter hvert – realitystjerne, satset han på en tredje karriere og gikk inn i politikken som 70-åring. Man kan diskutere om Trump fortsatte i jobb, bare i en ny bransje, eller om han søkte verdens viktigste tillitsverv og dermed, på en måte, driver med en form for frivillig arbeid.

Biden og Trump er nok temmelig ekstreme med hensyn til hvor mye de tenker å jobbe når de nærmer seg 80 år, men de er ikke alene i verden om å utfordre etablerte konvensjoner om hvordan man skal leve livet i «den tredje alderen».

Om yrkesaktivitet blant 67-75-åringer i Norge, se https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/exitage

Artikkelen om nye måter å forstå pensjonering på: Sargent LD, Lee MD, Martin B, et al. (2013) Reinventing retirement: New pathways, new arrangements, new meanings. Human Relations 66: 3-21. https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0018726712465658

Dette innlegget er tidligere publisert på nettsidene til prosjektet PensjonsLAB («Nytt pensjonssystem – Legitimitet, Atferdsvirkninger og Bærekraft»), som er et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning, Fafo, Frischsenteret og Statistisk sentralbyrå. Prosjektet pågår i perioden 2018–2021 og er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet.