Arbeidspraksis står i veien for arbeid

JEG HAR DEN siste tiden hatt den tvilsomme gleden av å fordype meg i hvordan vi typisk jobber med å få arbeidsledige inn i arbeid. Jeg har snakka med arbeidsledige, folk som jobber i Nav, tiltaksarrangører, forskere og ledere for små og store bedrifter.

Desto mer jeg dykker ned i denne materien, desto tydeligere blir det for meg at vi har reist en mur mellom de som har jobb og de som står utafor. Den muren heter arbeidspraksis.

Jeg skal forklare litt lenger ned hva jeg mener med dette. Først litt bakgrunn.

DEN REELLE ARBEIDSLEDIGHETEN i Norge er mye høyere enn Nav og Statistisk sentralbyrå (SSB) rapporterer. Det opereres med forskjellige tall fordi det regnes på forskjellige måter. Nav teller ikke med de som er på kurs eller i tiltak som arbeidsledige.

Hvis en ser på hele den arbeidsdyktige befolkningen og trekker fra de som mottar uføretrygd og alderspensjon, samt de som er under utdanning, står en igjen med et ganske stort gap av folk som ikke er i ordinært arbeid. Norges Bank er blant dem som har argumentert for at Nav underrapporterer. TV2 regna seg i 2017 frem til at den reelle ledigheten var nærmere 7,8 prosent.

Rett etter nedstengningen av Norge i kjølvannet av koronautbruddet, steg den registrerte ledigheten til nærmere 15 prosent. Siden ledigheten gått noe ned, men i midten av juni oppga Nav at om lag ti prosent av arbeidsstyrken var registrert som helt eller delvis arbeidsledige eller som arbeidssøkere på tiltak.

Det hører dessverre til unntaket at det er en reell mulighet for fast jobb i andre enden.

DET VANLIGSTE VIRKEMIDDELET for å få folk i arbeid er arbeidspraksis. Hva er arbeidspraksis? Det er at du er hos en arbeidsgiver i tre måneder uten å få lønn. Istedenfor lønn får du en ytelse fra Nav, ofte arbeidsavklaringspenger.

En tiltaksarrangør som har funnet virksomheten du er plassert hos, får om lag 16.000 kroner i måneden for å få deg utplassert og følge deg opp underveis. Arbeidsgiveren får mulighet til å teste deg ut gratis. Er ikke det vinn-vinn?

Les også tilsvar til dette innlegget: Arbeidspraksis inkluderer, skaffer nettverk og bygger bro til arbeid

DESSVERRE ER DETTE ingen vinn-vinn-situasjon. Tiltaksarrangøren og virksomheten som får gratis arbeidskraft i en begrenset periode, er vinnerne. Du som jobber for å gjøre et godt inntrykk, men ikke får jobb, er den store taperen.

Skattebetalerne som betaler både arbeidsavklaringspengene dine og pengene til tiltaksarrangøren, sitter også igjen med svarteper. Vi bruker over 9 milliarder i året på å få folk i jobb samtidig som vi vet at arbeidspraksis reduserer sjansen for å få jobb etterpå med 35 prosent.

For noen er arbeidspraksis riktig, fordi det fører til at de får arbeidstrening, innhold til CV-en eller kontakter som bidrar til fast jobb. Andre ganger blir tiltaket fornyet etter tre måneder slik at arbeidsgiveren får enda tre måneder med gratis arbeidskraft.

Noen ganger varer det i hele 12 måneder! Det hører dessverre til unntaket at det er en reell mulighet for fast jobb i andre enden.

(Innlegget fortsetter under bildet.)

Foto

SVEKKER SELVTILLITEN: «Det er ikke vanskelig å forestille seg at folk som er i tiltak etter tiltak uten å få jobb, blir mindre motivert, yter dårligere og mister selvtilliten», konstaterer Chis Klemmetvold. På bildet er Klemmetvold (i gul T-skjorte) sammen med ansatte i Medarbeiderne. (Foto: Medarbeiderne)

BJØRN DANIEL (41) VAR inn og ut av forskjellige tiltak i 18 år før jeg fikk gleden av å ansette ham. Det har aldri stått på arbeidsinnsatsen, så han hadde fått lov til å jobbe flere steder over lang tid før Nav satte ned foten overfor virksomheten.

I dag har han fast jobb i Medarbeiderne og sier følgende om å være på tiltak:

– Når jeg var i tiltak føltes det som jeg var en byrde for samfunnet. Alle andres skattepenger betalte for mitt livsopphold. Nå som jeg har jobb betaler jeg skatt. Jeg føler meg ikke lenger som en snylter på samfunnet.

DET ER IKKE vanskelig å forestille seg at folk som er i tiltak etter tiltak uten å få jobb, blir mindre motivert, yter dårligere og mister selvtilliten. Den utilsiktede konsekvensen er at vi slik faktisk trener folk opp til å anse seg selv som lite verdifulle, selv om de i utgangspunktet kom til det første tiltaket full av motivasjon og arbeidslyst.

Mange arbeidsgivere vegrer seg dessverre for å ansette folk som har vært i tiltak.

I tillegg blir det et større og større hull i CV-en din, all den tid alle erfarne rekrutterere klarer å se forskjell på om du har vært i ordinært arbeid eller et tiltak. Mange arbeidsgivere vegrer seg dessverre for å ansette folk som har vært i tiltak. Hvorfor ble du ikke lenger i forrige jobb?

Da er det ikke vanskelig å forstå at slik arbeidspraksis reduserer sjansen for å få ordinært arbeid.

Min erfaring er at mange de som er i arbeidspraksis, ikke egentlig trenger trening eller praksis. De er klare for jobb. Mange som har stått utafor arbeidslivet, blomstrer når de endelig får tilbud om vanlig jobb med ordinær kontrakt og lønn fra første dag.

Les også: Nav-praksis kan svekke jobbsjansene

DEN TIDA VIRKSOMHETSLEDERE i dag bruker på å kommunisere med Nav og tiltaksarrangører, ville gitt mye større avkastning i form av lojalitet og dyktige medarbeidere hvis man heller ansatte folk fra utenforskap fra første dag. Tiden man tidligere brukte på Nav bør heller investeres i tydelig ledelse og forventningsavklaring.

En arbeidsgiver kan ha folk i arbeidspraksis fra flere forskjellige Nav-kontorer og tiltaksarrangører uten at hvert enkelt Nav-kontor og hver enkelt tiltaksarrangør kjenner omfanget av utnyttingen. Vi vet om virksomheter som systematisk utnytter denne mangelen på oversikt.

MIN ERFARING MED dette er anekdotiske. Flinke, lojale arbeidstakere har fortalt meg at de har blitt utnytta systematisk i arbeidspraksis før de fikk jobb i Medarbeiderne. Etter at jeg begynte å jobbe med dette selv har jeg imidlertid også blitt kontakta av folk høyt oppe i byråkratiet som bekrefter at dette forekommer i stor skala og at enkelte aktører utnytter slik arbeidskraft systematisk.

«Systematisk slaveri» er et sterkt uttrykk, men det er ikke mine ord. Frasen tilhører en ansatt i byråkratiet med inngående kjennskap til problemstillingen Det er på det rene at flere direktorat kjenner til problemstillingen. Personen sier at det dessverre er få insentiver til å endre på et system som er hovedinntekten til en hel industri av tiltaksarrangører.

FRUSTRERTE FOLK JEG har snakka med i den bransjen sier at tiltaksarrangørene ikke får noen bonus for å få folk ut i fast arbeid. En jobbspesialist sier følgende:

– Jeg får betalt uavhengig av resultat. Den eneste driveren for å nå resultatene er at det kan påvirke antall plasser ved neste vurdering. Dette har jeg dog ikke hørt har skjedd noen gang.

Niccolò Machiavelli sa i Fyrsten at «Vi må ta i betraktning at det ikke finnes noe vanskeligere, noe med mindre sannsynlighet for å lykkes, eller farligere enn å endre på hvordan ting skal gjøres». Videre sa han at reformatorer har fiender i alle de som tjener på at det er slik som i dag, og bare lunkne tilhengere i de som vil tjene på at ting gjøres på den nye måten.

Mange i næringslivet sitter med åpne armer og ønsker å bidra, men vet ikke hvor de skal begynne.

STERKE KREFTER ØNSKER at vi ikke skal endre dagens praksis fordi de tjener penger på det eller i det minste tror de sparer penger på det. Samtidig vet vi godt at løsningen i alt for mange tilfeller fungerer mot sin hensikt.

Forskningssjef Anne Britt Djuve ved Fafo har tidligere sagt at hun trodde praksisplass var et godt tiltak, men at det var vanskelig å finne plasser. Forskningen hennes viste det motsatte. Det var lett å finne praksisplasser, men ordningen fungerer mot sin hensikt (!).

Jeg tror litt av problemet ligger i at vi i Norge er opplært til at myndighetene er de som tar vare på og har ansvar for de som «faller utenfor». Mange i næringslivet sitter med åpne armer og ønsker å bidra, men vet ikke hvor de skal begynne. Når Nav, tiltaksarrangører og andre ringer og sier «kan denne kameraten få praksis hos dere», så svarer de fleste ja.

Les også: Chris Klemmetvold: Har hjulpet tidligere rusavhengige med å kutte Nav-strengen

JOBBVEILEDERE BLIR TRENT og målt på feilsøking og rapportskriving heller enn hvor mange som får jobb. Veiledere har ikke ryggdekning for å stille krav til eller veilede arbeidsgivere, så det enkleste blir å skrive en rapport hvor skylden for at det ikke ble jobb legges på deltakeren.

Nav applauderer fordi det er blitt utprøvd, kartlagt og rapportert. Kravet om resultat uteblir.

Ansett folk fra utenforskap. De blir de mest lojale ansatte du får.

Vi kan ikke leve med at vi har bygget oss en mur mellom de som har jobb og de som står utafor. Vi kan ikke lenger tillate at virksomheter skryter (!) av at de har folk i tiltak. Mange flinke fagfolk har lyst til å gjøre noe med dette, men mangler et tydelig mandat til å kartlegge omfanget av utnyttingen og hvordan man kan få bukt med den.

Etter at statistikken jeg refererer til ble laget, har Nav heldigvis dreid seg mot IPS-metodikk og at flere skal direkte ut i ordinært arbeid. Det i seg selv er ikke nok, all den tid arbeidsgivere har blitt vant med at «å prøve ut folk» er gratis.

NAV OG FORSKERE må få et tydelig mandat på å dypdykke i dette og rydde opp. Jobbspesialister og IPS-veiledere må ha oversikt over hvor mange som er i tiltak hos forskjellige arbeidsgivere og legge makt bak kravet om at tiltak må opphøre hvis de ser at tiltakene ikke fører til fast arbeid.

Jeg beskriver et problem, så jeg må vel også foreslå en løsning.

Dette er et komplekst problem som har mange løsninger, men en av dem er veldig enkel: Ansett folk fra utenforskap. De blir de mest lojale ansatte du får.

Chris Klemmetvold er gründer og sosial entreprenør og har bygd og opp jobbet som daglig leder i selskapet Medarbeiderne. I dag jobber han som frittstående konsulent i selskapet Utrette.no.

Les også: Chris Klemmetvold: Har hjulpet tidligere rusavhengige med å kutte Nav-strengen