Illustrasjonsfoto – Zaikina | Dreamstime.com
– Skamfølelsen er verst
I Oslo kommune har det kommet inn mer enn 300 varsler de siste tre årene. I alle disse sakene er det en som er varslet om.
Ola Mannsåker er en av dem. Han jobbet som direktør for bystyrets sekretariat i kommunen, og var altså leder for den avdelingen som koordinerte saker og arbeidsoppgaver mellom de folkevalgte politikerne og administrativ ledelse i hovedstaden.
Varslings-lov i Stortinget
Stortingets Arbeids- og sosialkomite behandler i disse dager en ny lov om varsling, som etter planen skal debatteres og sluttbehandles i Stortinget 5. juni.
I sin kronikk i Dagens Perspektiv ber Mannsåker Stortinget klargjøre tre ting i den nye loven:
-
I hvilke saker er varsling et lite egnet virkemiddel
-
I hvilke saker er anonymitet for varsleren hensiktsmessig
-
Hva slags plass skal den omvarsledes kontradiksjon ha i prosessen
Det er ikke uten grunn Ola Mannsåker er opptatt av akkurat disse poengene. Han mener selv at hans egen sak mer var som en arbeidskonflikt å regne, heller enn en varslingssak.
Uansett hvordan man vurderer Mannsåkers egen sak, så er han ikke alene om å problematisere forholdet mellom såkalte «harde og myke varslingssaker» – der harde saker dreier seg om forhold som ofte kan karakteriseres som kriminelle – som underslag, seksuell trakassering eller rusmisbruk.
Myke saker omhandler gjerne forbigåelser, personalkonflikter og er som regel direkte knyttet til arbeidsmiljøet.
Programdirektør ved AFF Solstrandprogrammet og spesialist i konfliktmegling Hans Morten Skivik, skrev nylig i et innlegg i Dagens Perspektiv at «selv om (varslings)utvalget synes å mene at det er for få som varsler, er virkeligheten at vi allerede har for mange ubegrunnede varsler innenfor arbeidsmiljørelaterte forhold».
Skivik mener Varslingsutvalget – som Stortinget legger til grunn i sitt lovarbeid i disse dager – ikke har oppfylt sitt mandat, ved at utvalget kun er opptatt av varslernes rolle og rettssikkerhet – og helt glemmer den andre siden i en varlingssak – nemlig den det varsles om.
Ola Mannsåker kjenner seg igjen i den beskrivelsen.
– Varslingsinstituttet blir ofte brukt i saker som bunner i personal- og organisasjonsmessige konflikter. Det er ingen forskjell på prosessen om saken ender opp hos politiet eller hos organisasjonspsykologen, sier Ola Mannsåker.
Problematisk uten en konkret motpart
Forteller om å bli varslet om: – Det nytter ikke å gjemme seg uansett. Jeg må bare stå i det. Men jeg har jeg et håp om at dette kan bidra til å hjelpe andre i samme situasjon, sier Ola Mannsåker. 
Når det gjelder dette med anonymitet, påpeker Mannsåker at i saker der det ligger en personalkonflikt i bunn, så gjør anonymitet hos den ene parten det veldig vanskelig å komme til en omforent løsning.
«Anonymitet i varslingssaker er eit krevjande tema. Å ha høve til å varsla anonymt er i visse saker riktig, fordi represaliar mot den som varslar ikkje er ukjent. Anonymitet er kanskje spesielt viktig i «harde» saker. I arbeidskonfliktar og andre «mjuke» saker er det meir truleg at varslaren sjølv er involvert», skriver Mannsåker i innlegget i Dagens Perspektiv.
– I slike saker hjelper anonymiteten dårlig. Har man som omvarslet ingen konkret motpart, blir det veldig vanskelig både å forsvare seg og å finne en mulig løsning på problemet, konkretiserer Mannsåker.
Du kjenner på følelsen av at du som leder ikke strekker til. Og på redselen for at saken aldri «blir borte»
Kontradiksjon uten reell verdi
Det siste punktet Mannsåker er opptatt av, kontradiksjonen, altså den omvarsledes «forsvarsskrift», blir ifølge ham ikke tatt på alvor av granskerne. De er jo der for å støtte varsleren. Mannsåker skriver:
«Utgangspunktet for gransking er at ein trur på varslaren. Dei som granskar saka, kan vanskeleg uttrykka tilsvarande tru på den omvarsla. Faktaundersøking tek utgangspunkt i at varselsinnhaldet er korrekt. Det er historia til varslaren som skal verifiserast. På denne måten opplever mange at faktaundersøkinga blir eit partsinnlegg til fordel for den som varslar».
– Slik det er i dag, kommer ofte kontradiksjonen for seint og blir tillagt for liten vekt, sier Mannsåker.
Han skriver: «Eit tidleg inntrykk har fått festa seg og organisasjonen pressar på og vil tilbake til normal drift. Varslingsprosessen har no – med hjelp frå knappe tidsfristar – fått slagside. På dette punktet skil varslingsprosessen seg frå ein juridisk prosess. I rettsapparatet stiller to likeverdige partar, og retten har som prinsipp at ingen uskyldige skal dømmast».
– Det føles som om granskingen er etterforskning, påtale og dom i ett, sier Ola Mannsåker til Dagens Perspektiv.
Skamfølelse
Nå løste varslersaken mot Ola Mannsåker i Oslo kommune seg ved at han selv trakk seg frivillig fra jobben som direktør i bystyre-sekretariatet.
– Jeg valgte å trekke meg. Uansett hva utfallet av saken ville blitt, hadde det vært umulig for meg å fortsette som leder etter en slik prosess, forteller han.
Men selv om Mannsåker verken fikk noen dom eller noen annen form for formell sanksjon, så henger saken fortsatt ved ham.
– Politisk ledelse offentliggjorde hele granskningsrapporten. Men kontradiksjonen ble ikke offentliggjort. Så saken forfølger meg jo hele tiden.
– Hvordan forfølger den deg?
– Arbeidsgivere og andre kjenner saken. Du risikerer hele tiden at noen konfronterer deg, sier Mannsåker.
Han forteller at varslingsprosessen har satt i gang hele spekteret av følelser – opplevelsen av urettferdighet, sinne, frustrasjon, sorg, oppgitthet og frykt.
– Men det aller verste er følelsen av skam.
– Mange varslere føler nok også skam. Og den følelsen får du når du blir varslet om også. Du kjenner på følelsen av at du som leder ikke strekker til. Og på redselen for at saken aldri «blir borte».
– Det er derfor jeg står fram med dette nå. Det nytter ikke å gjemme seg uansett. Så her er jeg. – Ja, jeg ble varslet mot. Det var ikke noe hyggelig. Men jeg må bare stå i det.
– Dessuten så har jeg et håp om at dette kan bidra til å hjelpe andre i samme situasjon.
