ARBEIDSGIVERANSVAR: For å redusere sykefraværet bør arbeidsgivere få et medansvar for å dekke kostnadene ved de lange fraværene, mener forsker Elisabeth Fevang.
Øivind Fjeldstad
– Mye skjult ledighet bak helserelaterte Nav-ytelser
Norge er et land med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Samtidig er en høy andel av befolkningen på helserelaterte Nav-ytelser, som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.
Hvorfor er det så mange på slike helserelaterte ytelser i Norge sammenlignet med andre land? Det er et spørsmål forsker Elisabeth Fevang ved Frischsenteret setter søkelyset på i en fersk doktorgradsavhandling.
Det har vært en forskyvning fra arbeidsrelaterte til helserelaterte ytelser.
– Det samlede antallet på trygdeytelser, summen av arbeidsrelaterte og helserelaterte ytelser, har ikke gått noe opp siden 1990-tallet. Men det har vært en forskyvning fra arbeidsrelaterte til helserelaterte ytelser, påpeker hun.
Vanskeligere å få dagpenger
Noe av forskyvningen henger sammen med endringer i regelverket for å få dagpenger, ifølge Fevang.
– De siste tiårene har det vært gjort en del innstramminger når det gjelder betingelsene for å kunne få dagpenger og hvor lenge man kan få det, sier hun til Velferd.no.
– Det betyr blant annet at unge som ikke har hatt noen yrkeserfaring, ikke vil kunne få dagpenger. Hvis de står uten jobb vil helserelaterte ytelser, for eksempel arbeidsavklaringspenger, eller sosialhjelp dermed kunne være alternativet.
FÅ INSENTIVER: Dagens system gir arbeidsgivere få insentiver til å motvirke langtidsfravær, påpeker Elisabeth Fevang
Uheldige effekter
Å bli mottaker av en helserelatert ytelse i stedet for dagpenger kan øke avstanden til arbeidslivet, advarer Fevang.
Hun viser til en studie som fant at unge som startet på arbeidsavklaringspenger i stedet for dagpenger, hadde mindre sannsynlighet for å komme i jobb.
Selv om det er ulikheter mellom gruppene, kan det å komme på en helserelatert ytelse i seg selv føre til at veien til arbeid blir lenger, mener forskeren.
– Det kan ha å gjøre med at man da fokuserer mer på sykdommen og begrensninger den gir, i stedet for å fokusere på å finne en jobb.
Man bør gjøre inngangskriteriene til dagpenger lettere igjen.
Fevang mener de uheldige effektene av at unge kommer på helserelaterte ytelser taler for at regelverket for å få dagpenger bør mykes opp.
– Man bør gjøre inngangskriteriene til dagpenger lettere igjen for å unngå at helserelaterte ytelser blir alternativet for dem som ikke har noe særlig yrkeserfaring. Det er mye skjult ledighet bak den høye andelen på helserelaterte ytelser.
Arbeidsgiveransvar
I sin doktorgradsavhandling tar Fevang for seg den høye andelen som går på helserelaterte ytelser fra ulike vinkler. Et av temaene hun tar opp, er arbeidsgiveres økonomiske ansvar ved sykefravær og hvilken betydning det kan ha for fraværet.
I dagens system dekker arbeidsgiverne utgiftene de første 16 dagene når en arbeidstaker er syk, mens det offentlige tar regningen for fravær utover denne perioden.
Dagens system gir arbeidsgivere få insentiver til å motvirke langtidsfravær, påpeker Fevang. Hun mener reglene bør endres slik at arbeidsgiveres økonomiske ansvar for de korte sykefraværene reduseres, samtidig som de får et medansvar for å dekke kostnadene ved de lange fraværene.
– Det vil gi arbeidsgivere større insentiv til å få ned langtidsfraværet, fastslår hun.
Kan gi økt skepsis
– Kan det å gi arbeidsgivere økt økonomisk ansvar for langtidsfraværet føre til at de blir mer skeptiske til å ansette mennesker med helseproblemer?
– Det kan være et dilemma. Man kan kanskje tenke seg at det kan gis unntak for eksempel for personer med kroniske sykdommer, sier Fevang.
Hun påpeker samtidig at skepsisen kanskje ikke vil være så mye større enn ved dagens ordning.
– Også nå, når de har ansvar for de første 16 dagene, kan de være skeptiske til å ansette folk de tror kan ha mye fravær. Det er ikke sikkert det blir så stor forskjell med en ordning der man betaler mer for det lange fraværet, men mindre for korttidsfraværet.
Størrelsen på ytelsene har betydning
I sin avhandling tar Fevang også for seg effektene av en reform fra 2002. Da ble det gjort endringer i regelverket for rehabiliteringspenger og attføringspenger, to ordninger som i dag er erstattet av arbeidsavklaringspenger.
Reformen innebar at beregningen av inntektsgrunnlaget ble endret, og det var også endringer i barnetillegget. Endringene førte til at noen fikk mer enn før, mens andre fikk mindre.
– De som fikk økte ytelser, gikk lenger på ytelsene. For dem som fikk mindre, gikk varigheten ned. Flere kom raskere tilbake i jobb, eller kom raskere over på andre ytelser.
Det hjelper lite å stramme inn hvis det ikke finnes jobbmuligheter.
Kutt kan øke forskjeller
– Gir dine funn støtte til dem som vil kutte i ytelsene?
– Hvis man strammer inn kan man få flere i jobb, men ytelsene har en funksjon. De skal gi inntektssikring for den som ikke kan jobbe, påpeker Fevang.
Effekten av innstramminger avhenger også av mulighetene på arbeidsmarkedet, poengterer hun.
– Det hjelper lite å stramme inn hvis det ikke finnes jobbmuligheter. Det gjør bare de som er avhengige av ytelsene enda fattigere. Det gjelder særlig for dem som mottar uføretrygd. Deres jobbmuligheter er veldig begrenset.
Fevang advarer også om at kutt i ytelser kan slå ulikt ut og bidra til økte sosiale forskjeller.
– Innstramminger i sykelønnsordningen kan føre til større ulikhet. Noen arbeidsgivere vil kanskje gi full kompensasjon og andre ikke, slik det var før alle fikk full kompensasjon. Og hvis man strammer inn på sykelønn og uføretrygd, vil flere etterspørre private ordninger. Folk ønsker å forsikre seg mot sykdom, mener Elisabeth Fevang.
