Line Benedikte Nersnæs måtte sy 27 sting etter at hodet ble spiddet av en pinne under terrorangrepet. Dagen etterpå var hun tilbake på jobb.
Berit Roald / Scanpix
Med 27 sting i hodet dro Line (56) på jobb dagen etter terrorangrepet
Denne uken skrev Dagens Perspektiv om ny forskning som viser at sykefraværet blant de som ble direkte berørt av terrorangrepet mot Regjeringskvartalet 22. juli 2011 økte mindre enn forventet, og at sykefraværstallene normaliserte seg fort.
Blant dem som valgte å vende tilbake til jobb fort, var Line Benedikte Nersnæs.
Med en 30 cm lang pinne stikkende ut av hodet hjalp daværende seniorrådgiver og hovedverneombud, nåværende fagdirektør, i Justisdepartementet, sine kolleger ut av den utbomba høyblokka. Splinten som stammet fra vinduskarmen på kontoret i 11. etasje måtte skjæres ut av panna hennes, og såret ble lukket med 27 sting. Line Benedikte Nersnæs (56) jobber fortsatt i Justisdepartementet, nå som fagdirektør. (Foto: Privat)
Men allerede dagen etterpå var hun tilbake på jobb.
– Under normale omstendigheter så ville jeg kunne sitte på kontoret, så jeg dro på jobb. Det var ikke hensiktsmessig å bli sykemeldt. Jeg følte ikke et behov for det, sier Nersnæs.
De ansatte hadde blitt oppfordret til å komme til et allmøte på Politihøgskolen 23. juli. Etter det Nersnæs omtaler som en fin seanse, ga daværende ekspedisjonssjef i departementet og nåværende politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, beskjed om at de ansatte kunne dra hjem og bli der så lenge de ville.
– Da ble det nesten litt panikk i lokalet. Det ville vi jo ikke. Vi ville være sammen, sier Nersnæs.
Senere samme kveld fikk de ansatte en tekstmelding med oppfordring om å møte på Politihøgskolen til jobb neste morgen.
– For da hadde de fått så mange beskjeder om at vi ikke ville være hjemme, vi ville være sammen, og vi ville være på jobb, forteller Nersnæs.
– Det handler om å komme inn i rutiner. Å skulle gå hjem og avsondret fra forståelsen av hva som hadde skjedd, når alt hadde løsnet og var borte, det tror jeg nesten ikke var til å bære for de fleste. Til vanlig kan man gjerne si at man er lei av A4-livet. Men om det var noe som ble opplevd som godt og nyttig, var det akkurat det – noen rammer.
Fleksibilitet
Hun kjenner seg godt igjen i faktorene forskerne i NKVTS peker på som viktige i oppfølgingen av en slik hendelse.
– Vi hadde ikke så forferdelig mye å drive med den mandagen – vi hadde ikke pc eller noe å sitte på. Men å ha noe å drive med, om det så var å bære ting, og å være sammen, det var viktig, sier Nersnæs.
Hun berømmer daværende ekspedisjonssjef Sjøvold, for fleksibiliteten han viste.
– Å ikke låse seg, men se at en ting ikke fungerte så bra, og heller gjøre det på en annen måte, det var en viktig ting som mange gjorde riktig. Å ikke være overbevist om at det skulle gjøres på én måte, uansett.
Slik gjorde departementet det i lang tid etter angrepet. Både individuelle og kollektive samtaler med psykolog ble tilbudt, og disse ble ikke avsluttet før hver enkelt medarbeider mente at det var på tide.
– Etter noen måneder begynte man å dele seg. Noen var ferdig med dette, mens andre ikke var klare for det. Det kunne kanskje blitt vanskelig. Men vi snakket oss godt gjennom at folk hadde veldig ulike måter å håndtere dette på, og at det måtte være lov. De som hadde behov for å stå i dette lenger, måtte få lov til det, og de som hadde behov for å gå videre, skulle selvfølgelig få lov til det. Men det var ikke lov å si at det ene var riktigere enn det andre.
