I Oslo forklarer innvandrerbefolkningen mye av ulikheten, fordi det i denne gruppen er et stort spenn i inntektsforskjellene.
Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.
I disse tre kommunene er det størst ulikhet i inntekt
Norge kommer godt ut på ulikhetsindikatorer i internasjonale sammenligninger. Ser man på inntektsulikheten på kommunenivå, finner man imidlertid betydelig forskjeller.
I den seneste målingen fra 2017 har Norge en Gini-koeffisient på 0,252, ifølge Statistisk sentralbyrå.
Gini-koeffisienten:
-
Gini-koeffisienten er et mål på hvordan all samlet inntekt er fordelt innad i en befolkning, og vil alltid være et tall mellom 0 og 1.
-
En koeffisient på 0 betyr at alle i gruppen man ser på har akkurat like mye inntekt, mens en koeffisient på 1 tilsier at én enkelt person har all inntekt.
-
Enkelt sagt er det en indikator på avstanden mellom fattig og rik.
Bærum på topp
Kommunene med størst ulikhet trekker altså den nasjonale koeffisienten opp. Dette har sin naturlige forklaring i at spesielt Oslo har høyere ulikhet og samtidig svært mange innbyggere relativt til alle andre kommuner.
– De aller fleste kommunene i Norge har i SSBs målinger en Gini-koeffisient godt under det nasjonale snittet. Faktisk er det kun 32 kommuner som har en koeffisient over 0,252. Kun tre kommuner har koeffisient over 0,300, sier Jon Epland i SSBs seksjon for inntekt- og levekårsstatistikk.
-
LES OGSÅ: Økt ulikhet med nytt pensjonssystem
Bærum er den kommunen med høyest ulikhet med en Gini-koeffisient på 0,327. Oslo kommer på andreplass med en score på 0,321 etterfulgt av Asker med 0,310 poeng.
– De store inntektsforskjellene i Asker og Bærum skyldes i stor grad at mange av husholdningene med de største finansformuene bor her. Dermed er det også store beløp som mottas i aksjeutbytte, forklarer Epland.
Innvandrere øker ulikheten
I Oslo forklarer innvandrerbefolkningen mye av ulikheten, fordi det i denne gruppen er et stort spenn i inntektsforskjellene.
– Dersom en utelater innvandrerbefolkningen i Oslo faller ulikheten, målt ved Gini-koeffisienten, fra 0,321 til under 0,300, sier Epland.
For andre kommuner kan stor ulikhet skyldes blant annet at noen få husholdninger har svært høye inntekter, som igjen påvirker summariske mål som Gini-koeffisienten. Dette gjelder for eksempel Søgne, Gjerdrum og Frøya.
– Utelates disse observasjonene, faller ulikheten i for eksempel Gjerdrum fra 0,289 til 0,234 og i Søgne fra 0,297 til 0,230. Da er fordelingen jevnere enn for landet som helhet, sier Epland.
Overvekt av pensjonister
I andre enden av skalaen finner man kommuner med Gini-koeffisienter på godt under 0,200. Her er det altså betydelig mindre forskjeller i innbyggernes inntekter enn for eksempel i hovedstaden.
– Dette handler mye om demografi. Mange av kommunene med minst ulikhet, som for eksempel Grane, Sørfold, Tjeldsund og Jondal, har alle en høy andel eldre innbyggere. Pensjonisthusholdningene har generelt sett en mye jevnere inntektsfordeling enn yngre husholdninger, sier Epland.
Skaun er den kommunen i Norge med aller lavest ulikhet målt etter Gini-koeffisienten, med en koeffisient på 0,179.
– Skaun har en ung befolkning med mange barnefamilier og lav andel aleneboende. Det trekker ofte i retning av mindre ulikhet. Samtidig er det få som har store kapitalinntekter her, sier Epland.
På andreplass på listen over Norges likeste kommuner finner vi Årdal. Her byr Epland på en annen forklaring:
– Her er nok forklaringen at yrkesaktiviteten er veldig høy. Nesten alle i yrkesaktiv alder i Årdal jobber, sier han.
– For eksempel er andelen med to yrkestilknyttede blant par med småbarn nesten ni av ti i denne kommunen, mens den er nede i sju av ti på landsbasis. Yrkestilknytningen er også stor blant enslige med barn i Årdal. Dermed er det svært få med lave inntekter i denne kommunen.
