Gjelder reisetid om morgenen og ettermiddagen som arbeidstid?

Spørsmål: Vi har en gruppe ansatte, teknikere, som ikke har noe fast kontorsted. De har biler tilhørende firmaet stående hjemme hos seg, og reiser rett ut til første kunde om morgenen.

Normalt reiser de også rett hjem fra siste kunde på ettermiddagen.

Nå har noen av dem begynt å snakke om en dom som gir dem rett til å få reisetiden om morgenen og om ettermiddagen beregnet i arbeidstiden og krever ekstra lønn og overtid. Kan dette være riktig?

Svar: Det er riktig at det i oktober ble avsagt en lagmannsrettsdom hvor serviceteknikere uten fast arbeidssted fikk medhold i at tiden fra de satte seg i servicebilen ved sin bopel og ut til første kunde var å regne som arbeidstid i henhold til arbeidsmiljøloven kapittel 10 om arbeidstid.

Det samme gjaldt tiden fra de reiste fra siste kunde på ettermiddagen og hjem igjen til bopelen. 

Basert på gjeldende praksis fra Høyesterett, EFTA-domstolen og EU-domstolen uttrykte lagmannsretten at spørsmålet om reisetid er arbeidstid beror på en vurdering av

Om reisen var en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skulle kunne utføre sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte.

Om arbeidstaker under reisen stod til arbeidsgivers disposisjon, herunder at arbeidsgiver fritt kunne avlyse, endre eller legge til oppdrag under reisen og at arbeidstaker ikke fritt kunne beskjeftige seg med egne interesser på reisen.

Om reisen var en integrert del av arbeidstakers arbeid.

I denne konkrete saken kom lagmannsretten til at reisetiden var å anse som arbeidstid. Arbeidstakerne fikk derfor medhold i dette. Dette hadde først og fremst betydning i forhold til arbeidsmiljølovens regler om hvor mange timer pr døgn og pr uke som kan være alminnelig arbeidstid og for lovens ulike arbeidstidsgrenser.

Lagmannsretten var imidlertid klar på at et medhold på arbeidstidsspørsmålet ikke nødvendigvis gjorde at de ansatte hadde krav på lønn for denne tiden. Arbeidsmiljølovens kapittel 10 om arbeidstid gir ingen rettigheter til lønn for arbeidet, med unntak av kravet til minimum 40 % overtidskompensasjon, jf lovens § 10-6 (11).

En rett til lønn måtte i tilfelle kunne utledes av tariffavtalen eller den individuelle avtalen. I dette tilfellet kom lagmannsretten til at verken tariffavtalen eller den individuelle avtalen ga slik rett til lønn. 

Saken er påanket til Høyesterett av arbeidstakersiden. Arbeidsgiversiden har frist til å svare i starten av januar. Det videre løp gjenstår å se. 

Inntil videre vil vi anbefale at arbeidsgivere først vurderer konkret i sitt tilfelle om vilkårene i de tre kulepunktene er oppfylt eller ikke. Vilkårene er kumulative og må altså være oppfylt alle tre. Hvis svaret er bekreftende, vil det være opp til ansettelsesavtalene i din virksomhet og eventuelle tariffavtaler å vurdere om de i tillegg har krav på lønn eller ikke. 

Lykke til! SBDL v/Kari Bergeius Andersen