I slutten av 20-årene bestemte Hakimnejad seg for å si opp den trygge jobben i barnevernet til fordel for å satse på sin egen ide: skape en arbeidsarena for ungdom som faller utenfor.
Camilla Skjær Brugrand.
– Ble oppfattet som hodebry av det offentlige
Fra et hjørne i gründermiljøet SoCentral i Oslo drives den ni år gamle virksomheten Kompass og Co med Sherry Hakimnejad og Katerina Medbøe Eriksen i spissen.
I dag har selskapet over 35 ansatte – flere av dem er ungdommer som trenger arbeidserfaring.
I slutten av 20-årene bestemte Hakimnejad seg for å si opp den trygge jobben i barnevernet til fordel for å satse på sin egen ide: å skape en arbeidsarena for ungdom som faller utenfor.
Selv om fast lønn, pensjon og arbeidssikkerhet var forlokkende, ble det vanskelig for Hakimnejad å bli værende. Hun følte verktøyene de hadde ikke var gode nok.
– Det var et dilemma jeg sto i ganske lenge. Skal jeg satse eller ikke? Mest av alt skulle jeg ønske jeg hadde en rollemodell jeg kunne se til, forklarer hun.
Rollemodeller er noe av det Hakimnejad etterlyser i regjeringens handlingsplan for kvinnelige gründere som ble presentert denne uken. I startfasen var dette noe hun lette lenge etter.
Unngå fallgruvene
Hakimnejad møtte sin nåværende forretningspartner, Katerina Medbøe Eriksen, gjennom en coaching-sesjon.
Hun var en erfaren gründer og viste hvor fallgruvene lå.
– Hun hadde gått konkurs, men overlevde. For meg var det en trygghet. Det gjorde det lettere for meg å ta sats og risiko. Hennes erfaringer gjorde at jeg også turte.
– Vi har det ganske bra i Norge, med Nav som sikkerhetsnett. Gründerskap er risikofylt, og jeg hadde behov for en partner og rollemodell som hadde gjort dette tidligere, sier Hakimnejad.
Gründerskap er risikofylt, og jeg hadde behov for en partner og rollemodell som hadde gjort dette tidligere
Heldigvis har ikke gründeren hatt bruk for Nav så langt, men legger til at det har vært betryggende å vite at de eksisterer dersom noe skulle gått galt.
Frustrasjonen over at nye ideer ble sett på som «ekstraarbeid» innad i barnevernet gjorde at Hakimnejad en dag mistet gnisten. Hun mener at det ikke er mye rom for nyskaping i det offentlig.
-
LES OGSÅ: Slik lykkes du med å bli din egen sjef
– Jeg følte meg kvalt og skvisa. Motivasjonen min forsvant og lufta ble sugd ut av meg. Folk i det offentlige har nok med å overleve den belastningen de opplever i selve jobben, sier hun.
Krøll med anbud
Gjennom flere år har hun bygget om en bedrift som samarbeider og deler informasjon og verktøy med institusjonene om å skape skreddersydde tilbud for unge i barnevernet.
– I starten så de på oss som hodebry. Vi har jobbet ni år for å få det offentlige til å se verdien av et reelt samarbeid, sier hun.
Virksomheten slet med å gjøre seg kvalifiserte for å søke – og vinne anbudsrunder. Det ble mange år med gratisarbeid for å overleve.
– Vi trengte samarbeid, ikke hjelp. Spør jeg om hjelp, betyr det at jeg er hjelpeløs. Det er jeg ikke. Vi trenger insentiver for å fortsette å holde på. Da vil det bli reelle muligheter, og ikke bare fine ord på et papir som noen har brukt tusenvis av kroner på å lage og printe ut.
– Vi vant små og store midler underveis for ikke å gå under, sier hun.
En ekstra barriere
Sherry Hakimnejad er født i Iran og oppvokst i Norge. Det å være kvinnelig gründer med innvandrerbakgrunn oppleves som en ekstra barriere i det norske samfunnet.
Hun merker det spesielt godt i møte med investorer.
– Selv om jeg snakket, så og henvendte investorene seg kun til forretningspartneren min som er en blond kvinne fra Bærum.
Dette er ubevisste fordommer som Hakimnejad daglig opplever som sjef i eget selskap.
Selv om jeg snakket, så og henvendte investorene seg kun til forretningspartneren min som er en blond kvinne fra Bærum
– Jeg må jobbe ekstra hardt og vise at jeg er dobbelt så modig for å bli hørt på samme måte som partneren min, sier hun oppgitt.
Noen ganger kjører Hakimnejad en ekstra runde på Grønland og Tøyen, stopper opp og hilser på barn og unge for å vise at det faktisk er mulig å starte egen bedrift med hennes bakgrunn.
– De som vokser opp i Norge i dag trenger rollemodeller som oss.
Gjøre alt selv
Foruten boliglån som måtte betales, hadde ikke Hakimnejad like mye ansvar som hun har i dag. Likevel var det en stor økonomisk risiko å ta for å bli sjef i egen bedrift.
– I starten har man ikke råd til å ansette folk. Da må man gjøre alt selv. Vi lærte oss matproduksjon, salg, regnskap og leste oss opp på reglementet og fant ut hvor man kan søke midler og hvilke aktører i det offentlige vi kunne samarbeide med.
For ni år siden var ikke denne informasjonen lett tilgjengelig. Det hjalp heller ikke at FN ikke hadde lansert sine bærekraftsmål, som er kjerneverdiene i det arbeidet Kompass og Co står for.
I dag har bedriften 35 ansatte, men ikke alle er ansatte på heltid. Både gründere, miljøarbeidere og ungdommer.
– Vi er både en arbeidsplass for unge, men også en arbeidstreningsarena for ungdom som kommer innom.
Vanskelig å sikre kapital
En utfordring for alle gründere er å overtale investorer til å satse på deres ide. Spesielt vanskelig er det kanskje for sosialentreprenører som har en vanskeligere jobb å love millioner i avkastning i løpet av få år.
– Vi er interesserte i å løse samfunnsproblem, ikke nødvendigvis å tjene mye penger. Selvsagt må vi tjene tok penger til å ansette flinke folk, men vår gevinst er ikke like enkel å måle i kroner, sier hun.
Vi er interesserte i å løse samfunnsproblem, ikke nødvendigvis å tjene mye penger
Hakimnejad frykter at mange investorer ikke ser det langsiktige perspektivet og bare er opptatte av raskest mulig avkastning.
-
SYNSPUNKT: Få hjelp til å bli din egen sjef
– Det får man ikke når man jobber med sosialt entreprenørskap og mennesker.
Når man først bestemmer seg for å starte ny bedrift, er energinivået og motivasjonen på topp. Denne optimismen avtar dessverre etter noen år, forklarer Hakimnejad.
– Man innser at ting tar lenger tid. Jeg skulle ønske investorer så verdien av langsiktig arbeid. Sosiale entreprenører trenger først og fremst partnerskap og samarbeid, ikke nødvendigvis bare penger.
Det store bildet
Det at en stor del kvinnelige gründere velger å satse på sosiale entreprenørskap og ikke nødvendigvis teknologiselskaper som lover gull og grønne skoger, synes ikke Hakimnejad er rart.
– De fleste kvinner ønsker å hjelpe andre. Det er en kvalitet som blir dyrket fram allerede fra vi er svært unge. Det har med hvordan vi er oppdratt.
Hun mener det offentlig har et stort ansvar når det gjelder å skape insentiver som kan hjelpe kvinnelige gründere og fungere som et støtteapparat som reduserer risikoen slik at flere kvinner tør å satse.
-
LES OGSÅ: – Kvinner er mer lønnsomme enn olje
– Gründerne som velger sosiale entreprenørskap som forretningsmodell bør betale lavere moms og skatt fordi vi er med på å løse et samfunnsproblem som tidligere har vært statens ansvar.
Like mange kvinner som menn ønsker å starte egen virksomhet. Likevel er bare én av tre gründere kvinner. Hvorfor tror du det er slik?
– Kvinner vegrer seg nok mer for å kjøre på med risikofylte prosjekter fordi de i større grad ser det store bildet. De bekymrer seg mer for huslånet, barna som skal i barnehagen og at de mangler mastergrad i regnskap. Menn er flinkere til å bare kaste seg ut i ting uten å tenke for mye på konsekvensene, sier hun.
