Når kommunene vil ha seriøse byggekontrakter, straffes bemanningsbransjen

De siste årene har det vokst frem et mylder av forskjellige krav i kommunale anbudsrunder.

Såkalte seriøsitetskrav har som mål å luke ut aktører som skyver på grensene for det forsvarlige arbeidslivet. Men uten nasjonal enighet om hvilke krav som skal gjelde, har kommunene famlet seg frem. Resultatet er et virrvarr av regelsett.

Det står mye på spill. Totalt kjøpes det inn for om lag 550 milliarder i det offentlige hvert år. Den største delen av denne potten er investeringer i bygg- og anlegg, og mange av disse investeringene skjer i kommune-Norge.

Mens fagbevegelsen ser store muligheter i reglene for å bekjempe sosial dumping, frykter deler av bransjen at kravene skal bli brukt til redusere bruken av innleid arbeidskraft.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland er i ferd med å nedsette et ekspertutvalg i disse dager som skal prøve å finne frem til deler av en løsning, men partene i arbeidslivet ble nylig plassert på tilskuerbenken. Nå vil de ikke delta i utvalgsarbeidet i det hele tatt.

Samtidig lanserer en arbeidsgruppe som skal hamre ut ny lokal arbeidslivspolitikk i Arbeiderpartiet et forsalg om nasjonale regler for seriøsitetskrav.

Modellkamp

I en oversikt utarbeidet av Fagforbundet går det frem at mange kommuner har vedtatt seriøsitetskrav. Men kommunene har valgt forskjellige modeller for kravene.

De mest populære modellene går under navn som Skiensmodellen, Telemarksmodellen, Oslo-modellen og 10 strategiske grep. Flere kommuner har også innført egne modeller. I utgangspunktet er det lite som skiller dem, men her sitter det flere djevler i detaljene.

Bruk av fast ansatte og lærlinger og betydelige begrensninger i bruken av innleie, går igjen.

Modellen som blir rådende i hele landet, vil medføre store konsekvenser både for entreprenørene og arbeidslivet.

– Forutsigbarhet er viktig. Ulike kontraktskrav hos utbyggere vedrørende fast ansettelse, prosentvis fagutdannede og prosentvis lærlinger kan være forvirrende og vanskelig å håndtere, sier direktør for bygningspolitikk og kommunikasjon i Byggenæringens Landsforening, Steinar Fretheim.

• Skiensmodellen. Den første pakken med krav til byggherrer.
• Telemarksmodellen. En videreføring av Skiensmodellen.
• Oslo-modellen. Oslo-byrådet har en ambisjon om å etablere en nasjonal standard med utgangspunkt i arbeidet i byen.
• 10 Strategiske grep. Et samarbeid mellom KS, NHO, Skatteetaten, Unio YS og LO.
• Seriøsitetsbestemmelser for bygge- og anleggskontrakter. Et samarbeid mellom Fellesforbundet, Byggenæringens landsforbund, Difi og KS.

Modellkampen begynte med Skien kommune som innførte 14 krav til byggherrer som skal ha kommunale oppdrag allerede i 2014. Bakgrunnen var avdekkingen av flere tilfeller av svært lav betaling til av utenlandske arbeidere. Arbeidstilsynet fant litauere som tjente 36 kroner i timen under byggingen av en skole i Bamble. Det fikk NHO og Fellesforbundet i Telemark til å gå sammen om et brev med krav om tiltak til kommunen.

Senere ble Skiensmodellen bygget ut til en fullblods Telemarksmodell som også tok med kravet at om innleide skal være fast ansatt med lønn mellom oppdrag i utleiebedriften.

Men det er mange flere som ønsker å sette standarden. Oslo kommune er den nest største offentlige innkjøperen etter staten. Hvert år handler kommunen for 26 milliarder kroner. I 2017 gikk byrådet ut med klare krav for et seriøst arbeidsliv. I modellen er det krav om fast ansatte, tarifflønn mellom oppdrag og faglærte håndverkere.

Fra tidligere har flere av partene i arbeidslivet gått sammen med andre for å lage sine egne kontraktsmodeller. For eksempel står KS, NHO, Skatteetten, Unio, YS og LO står bak satsingen 10 strategiske grep som er et samarbeid mot svart arbeid. Og Fellesforbundet, Byggenæringens Landsforening og Difi gikk sammen med KS om de såkalte Seriøsitetsbestemmelsene for bygg- og anlegg.

Modellene som kommunene selv står bak, er mer restriktive på krav til ansettelsesform og innleie enn samarbeidsmodellene (se tabell).

Vil ha nasjonale regler

En arbeidsgruppen som har hamret ut forslag til nye arbeidslivspolitiske standpunkter i Arbeiderpartiet, vil løfte arbeidet med seriøsitetsregler opp på nasjonalt nivå.

Bygg- og anlegg er den største arbeidsgiveren i distrikts-Norge. Dermed får endrete rammevilkår for bransjen muligens konsekvenser for kommunevalget i 2019. Det er om lag 230.000 jobber i bransjen totalt sett i landet.

– Vi tenker at Oslo-modellen kan være modell for et nasjonalt regelverk, sier Arild Grande som er leder for arbeidsgruppen i Ap.

Foto

Arbeiderpartiets Arild Grande skal overtale landsstyre og Jonas Gahr Støre til å satse på nasjonale seriøsitetskrav. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix

Han håper på en positiv konkurranse mellom de forskjellige modellene.

– Kommunene strekker seg for å bli best. En stor kommune som Oslo kan brøyte vei, sier han.

For de små kommunene kan anbudsprosesser være svært krevende.

– Man kan møte et et kobbel av eksperter og advokater. Det gjør gjerne at ma blir litt usikker på hva som er det reelle handlingsrommet, sier Grande.

Arbeidsgruppen mener det må være et konkurransefortrinn å drive seriøst.

Ved at Arbeiderpartiet går inn for nasjonale regler mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er tanken at nasjonale regler gjør jobben enklere for kommunene og fylkene som i dag ikke har valgt modell.

– Mange kommuner har kommet svært langt, det er ikke bare i Oslo man har sett dette behovet, sier Grande.

Foto

Slik blir det nye rådhuset i Bodø. En lokal entreprenør skal utføre byggingen. Foto: Bodø Kommune.

I Bodø bygger de for tiden nytt rådhus. Takket være seriøsitetskrav kom det bare inn tilbud fra seriøse aktører i anbudsrunden.

– De andre gadd ikke søke engang, sier Grande.

Som en ekstra bonus for de lokale politikerne var det en lokal entreprenør som vant anbudskonkurransen.

– De lokale aktørene øker sine sjanser i store anbudskonkurranser med gode seriøsitetskrav, sier Grande.

Holder partene på avstand

Det er ventet at Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland ganske snart kommer til å presentere et nytt ekspertutvalg som skal vurdere situasjonen i byggebransjen og komme med nasjonale føringer for kompetansekrav.

I dag stiller mange av modellene krav til formell utdannelse. Et utfordring som utvalget skal vurdere, er hvordan man kompenserer for lang erfaring.

Jon Sandes i NHO-forbundet Byggenæringens landsforening (BNL) raste nylig mot Mæland fordi partene i arbeidslivet ikke var invitert med i ekspertutvalget.

Foto

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland leter etter en løsning. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix. 

Han mener det setter den norske modellen i fare.

– Byggenæringen er en næring som står foran noen krevende utfordringer innen seriøsitetsarbeidet, og vi trenger skjerpede krav rundt kompetanse og kvalitet. Da er det både urovekkende og uforståelig at kommunal- og moderniseringsdepartementet vil utestenge partene i arbeidslivet i dette viktige arbeidet som står foran oss. Dette representerer et brudd i trepartssamarbeidet, uttalte Sandnes til Byggeindustrien.

BNL og Fellesforbundet er begge invitert til å sitte i en referansegruppe, noe de har takket nei til.

– Det står såpass mye på spill her. Derfor er det så viktig at partene blir representert, sier Steinar Fretheim i BNL.

Grande mener et ekspertutvalg hadde vært overflødig hvis regjeringen hadde fulgt rådene som partene har utarbeidet i felleskskap.

Ifølge kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland jobbes det med en snarlig løsning.

Men ikke alle er overbevist om at regjeringen egentlig ønsker å lytte til partene i denne saken.

– For meg er det helt uforståelig. Det kunne jo vært positivt å få med partene på en opprydding i bransjen, sier Grande og spør seg om regjeringen i det hele tatt er interessert i å høre hva partene har å si.

Lukrativ bemanning

Problemet er at utvalgets mandat vil måtte innom den svært så betente innleiedebatten.

Bruk av innleid arbeidskraft er svært lukrativt i byggebransjen. Mens kostprisen per time for en bygg- og anleggsarbeider i Stavanger ligger på om lag 430 kroner, kan folk leies inn fra Adecco eller andre bemanningsbyrået til 330 kroner timen. Og blir de syke, er det ikke entreprenørens feil som dermed holder sykefraværet sitt lavt.

På et stort prosjekt blir slike forskjeller svært utslagsgivende, noe som forklarer hvorfor innleide arbeidere er så utbredt.

For tiden er det flertall for å begrense bemanningsbransjen i Stortinget. Å få redusert bruken av innleie er også et av målene for deler av fagbevegelsen.

For NHO er saken svært vanskelig. Mens NHO-medlemmet Byggenæringens Landsforening ønsker å verne om sine medlemmer som i stor grad er små og mellomstore norske bedrifter, er NHO Service opptatt av å verne bemanningsselskapene.

Til Aftenposten har NHO Service-fagsjef Even Hagelien uttalt at noen virkemidler synes motivert av at man vil begrense innleie uten hensyn til om det er seriøse aktører eller useriøse aktører som er leverandører.

– Det skjer altså en urimelig generalisering av en bransje, sier han til avisen.

Hageliens løsning er heller å styrke tilsynsmyndigheten til Arbeidstilsynet.

Vanskelig etterlevelse

Men det nytter ikke alltid å stille høye krav hvis de ikke etterleves.

Selv en av Norges største byggherrer, Statsbygg, kan få problemer med entreprenørene sine. Statsbygg var blant de første til å innføre betydelig skjerpete seriøsitetskrav for tre år siden.

Administrerende direktør i Statsbygg, Harald Vaasgaasar Nikolaisen fortalte nylig i et innlegg på Bygg.no om en entreprenør som ikke hadde planer om å oppfylle prosentkravet Statsbygg stiller om at en stor andel av arbeiderne i et byggeprosjekt skal være faglærte.

To dager før arbeidene skulle starte opp, orienterte entreprenøren om at det ikke ville benyttes faglærte likevel. Dermed ble det konflikt.

«I ytterste konsekvens ville vi hevet kontrakten», skriver Nikolaisen.

Etter åtte intense dager og hektisk møtevirksomhet med fagbevegelsen og entreprenøren kom saken til en løsning. Entreprenøren ga seg og hentet inn faglærte arbeidere. Arbeidet kunne starte opp igjen, og prosjektet ble ferdigstilt til avtalt tid.

Andre ganger handler det bare om uvitenhet.

Grande forteller om en kommune som hadde vedtatt seriøsitetskrav året før, men som fortsatte å sette ut anbud på gamle måten.

– Det viste seg at ingen hadde fortalt rådmannen om de nye kravene. Det viser at kravene må forankres - særlig hos rådmenne, sier han.