Hydros trøbbel i jungelen

Foto

ALVORLIG: - Dette er en av de verste krisene i Hydros historie, sa konsernsjef Svein Richard Brandtzæg da han møtte de ansatte i Hydro Alunorte i Brasil sist fredag. (Terje Bendiksby / NTB scanpix)

 

– Dette er en av de verste krisene i Hydros historie, sa konsernsjef Svein Richard Brandtzæg da han møtte de ansatte i Hydro Alunorte i Brasil til fellesmøte fredag 2. mars. Brandtzæg lovte at Hydro skulle gjøre alt for å rydde opp etter at de nå er i kryssilden for miljøutslipp i Barcarena.

Det var en god peptalk, og toppsjefen ble godt mottatt av sine funksjonærer. Brandtzæg hadde droppet alle sine gjøremål for å være tilstede i Brasil.

Hydro toppet nyhetssendingene i landet etter at et institutt knyttet til helsedepartementet hadde påvist miljøutslipp fra verdens største aluminaraffineri. Myndighetene i landet handlet raskt og ga Hydro en bot tilsvarende nesten 50 millioner kroner. En domstol beordret halvering av produksjonen.

– Vi kan ikke tillate at dette blir en ny Samarco, sa Brasils president Michel Temer da han fikk høre at Hydro ikke har lagt fram planer for hvordan de skal løse problemene i Barcarena. Samarco regnes som den største miljøkatastrofen i Brasil der 18 døde og en fortsatt er savnet da en demning for oppbevaring av gruveavfall brast i 2015.

Så nå er Hydro gjenstand for parlamentariske granskningskommisjoner både i nasjonalforsamlingen i Brasilia og i delstatsforsamlingen i Pará, delstaten der Hydro har hovedvirksomheten i Brasil. Regjeringen vurderer også hvilke ytterligere sanksjoner som skal settes i gang mot Hydro.

For Hydro er det allerede snakk om økonomiske tap på rundt 10 millioner per dag. Alunorte leverer også alumina til aluminiumsverkene i Norge, og om ikke altfor lenge må Hydro skaffe andre leverandører om man ikke får i gang virksomheten for fullt ved Alunorte.

Alt tyder på at dette kan bli langvarig.

Særlig når man har med en fornærmet president å gjøre.

Det skal jeg komme tilbake til.

Barcarena

Foto

IGARAPE. Er et indiansk ord for kanovei. Mange av de som bodde i Barcarene før storindustrien kom, lever langs de mange kanalene som skjærer gjennom landskapet. De lever av og med det vannet kan gi dem.  Et miljøutslipp kan fort ødelegge både for livsgrunnlag og rekreasjon. (Roar Nerdal)

 

I 2012 overtok Hydro aluminiumsdelen til gruvegiganten Vale – tidligere kjent som Compania Vale Rio Doce. Det kostet dem rundt 30 milliarder kroner. Norge har hentet bauxitt i Amazonas siden 70-tallet. Hydro var stor minoritetseier i Alunorte fra 1995 til de kjøpte seg opp til 92 prosent i 2012. Så de burde kjenne godt til Brasil.

Etter oppkjøpet fra Vale i 2012 er Barcarena verdens største Hydro-kommune. Der eier Hydro aluminaraffineriet Alunorte som er verdens  største i sitt slag samt aluminiums-smelteren Albras, som er det største smelteverket i Sør-Amerika. Begge hjørnesteinsbedrifter. Bedriftene sysselsetter i underkant av 3000 personer, indirekte har Hydro skapt 8500 arbeidsplasser i delstaten Para. I perioder med anleggsarbeid har det vært det dobbelte. I Norge har Hydro under 4000 fast ansatte.

Barcarena ligger i Amazonasdeltaet, omgitt av gigantiske elver og brakkvann. Tidevannet gjør dette til et av de områdene med mest ferskvann i verden. På den andre siden av Hydro-anlegget ligger verdens største ferskvannsøy, Marajó, som er dobbelt så stor som Sveits. Barcarena ligger på en halvøy omgitt av elver og der små kanaler krysser landskapet. Disse kanalene kalles «igarape» som bokstavelig talt betyr kanoveien på urbefolkningsspråket tupi. Igarapene har vært den opprinnelige befolkningens viktigste ressurs. Her har de hentet fisk og fangst, her har de hatt drikke- og badevann, her har barna lekt og foreldrene svalet seg.

En av disse igarapene, rio Murucupi, går rett ved siden av Hydros store deponi for rødt slam. Rødt slam er det store avfallsproblemet i aluminiumsindustrien. For hvert kilo aluminium som produseres i Norge, blir det liggende igjen to kilo med rødt slam. Hydro Alunorte produserer over seks millioner tonn i året av dette slammet. Det er tre til fire ganger mer enn totalt industriavfall som skapes i Norge. Det røde berget vokser fort, og Hydro er på jakt etter å utvide.

Nå er ikke rødt slam så veldig giftig, men giftig nok til å ødelegge miljøet for den som blir rammet.

Det store problemet for Hydro er at de opprinnelige beboerne i Barcarena stort sett bare opplever ulempene ved industrien, sjelden fordelene. Når det regner frykter de at det røde berget skal rase ut, når det er sol og vind ser de enorme røde røykskyer. Vegetasjonen rundt er preget av dette. Industriutslipp, ikke bare fra Hydro, har ført til fiskedød, at høstingen av frukt og bær blir mindre, at drikkevannet ødelegges. Og det i området med mest ferskvann i verden.

I den grad Hydro har prøvd å gå i en dialog med disse beboerne har de ikke nådd særlig fram. Mange av dem er analfabeter, opptil halvparten funksjonelle analfabeter. Rykter sprer seg langt raskere enn rundskriv.

Særlig i anleggsperioder har Barcarena opplevd invasjoner av tusener på jakt etter arbeid. Under anleggstida ble enkelte områder beryktet for barneprostitusjon og kriminalitet. Mange av de som kom har blitt igjen. Det har endt om med en favelasering (slum) i lokalmiljøet. Kriminaliteten har eksplodert. Ifølge offisielle tall var det 60 drap i 2016, det gir 51,6 drap per 100.000, altså omtrent 100 ganger mer drap enn i Norge per capita. Bare for få år siden var det langt færre drap.

Barcarena har også blant Brasils dårligste sanitæranlegg. 90 prosent av kloakken er ubehandlet og går rett ut i elver og igaraper. Dit forsvinner også mesteparten av søppelet.

Så Barcarena har også store problemer uten Hydro.

De gir penger til ­Amazonas, mens stats­bedriften deres forurenser og verken følger eller håndterer regel­verket

Langt fra velferdsstaten

Foto

URO: Rødt slam forårsaker uro blant innbyggerne i Barcarena. Deponiet vokser med over seks millioner tonn. Bildet er tatt i en tørkeperiode. Under kraftig regnvær fylles dammene opp. (Roar Nerdal)

 

Brasil er et land langt unna den norske velferdsstaten. Utenom noen få boligområder er Barcarena på alle måter et sted i den tredje verden. Kommunen er bygd opp av mange små lokalsamfunn. Ifølge myndighetene er så mye som 400 familier rammet av miljøutslipp. Et av områdene som er rammet er Vila Nova – nybyen. De som bor der var de som ble nødt til å flytte da Alunorte ble etablert.

Mens arbeidere og funksjonærer ved Alunorte kan heve en rimelig lønn og har gode velferdsordninger som helse og boliger i såkalte verksbyer (company towns) samt tilbud om privatskole, lever de aller fleste av kommunens 116.000 innbyggere langt fra denne virkeligheten. Hydro krever minst tilsvarende videregående skole for ansettelse. Derfor er flesteparten av funksjonærene «imporert» fra andre deler av Pará, en delstat dobbelt så stor som Frankrike med drøye åtte millioner innbyggere.

Hydro er også delvis fritatt for en viktig skatteordning (ICMS) i likhet med lignende virksomhet i delstaten. Tilsammen over år dreier det seg om flere milliarder. Guvernøren i delstaten er kjent for å ville ha et aktivt næringsliv og er en av få som ennå ikke har angrepet Hydro. Andre politikere er kritiske til at industrien generelt og Hydro spesielt skal få gunstige ordninger som langsiktige strømavtaler. Aluminiumsverket til Hydro er den største enkeltforbruker av strøm i Brasil.

I Brasil venter man at store og dominerende bedrifter som Hydro skal ta sin del av det vi oppfatter som statens oppgave når det gjelder velferd. Der mangler Hydro en helhetlig politikk.

Utslipp?

Det var altså mellom 16. og 17. januar at det falt over 200 millimeter med regn over Hydros anlegg. Ifølge Reuters slo også lynet ned slik at strømmen falt ut ved deler av anlegget – noe som skadet pumpene som skulle sørge for at nivået i bassenget ikke skulle renne over. Straks begynte ryktene å gå i lokalsamfunnet. Sjøl fikk jeg tilsendt bilder som angivelig skulle vise at noen av anleggene flommet over allerede den 18. februar.

Da Evandro Chagas-instituttet kom inn på området mente de å konstatere at det hadde vært ulovlig utslipp. Blant annet fant de et ulovlig dreneringsrør, etter litt fant de flere som lå i bakken. Senere har instituttet, som er en del av helsedepartementet og spesialister på folkehelse, offentliggjort resultater som viser høye forekomster av aluminium, bly og andre tungmetaller i områder utenfor fabrikkportene.

Hydro har på sin side offentliggjort en rapport fra et annet institutt som viser at det ikke har vært noe skadelig utslipp. Det er hovedstandpunktet til Hydro, men de innrømmer altså at det har vært benyttet ulovlige dreneringsrør. Ifølge Hydro har det bare rent regnvann gjennom disse og ut av fabrikkområdet.

Påtalemyndigheten, både føderal og delstatlig, har også satt i gang egen etterforsking med egne eksperter. Hydro har også engasjert et større uavhengig selskap for å foreta en omfattende miljøanalyse. Den rapporten ventes ferdig i begynnelsen av april.

Som lekmann har jeg ingen formening om hva som er rett eller galt her.

Men det har vært flere utslipp fra Hydro, i hvert fall er det påstander om dette. Det var mens Hydro var minoritetseier. Også da gikk Hydro ut og mente at miljø- og påtalemyndighetens eksperter tok feil. En bot på rundt 40 millioner fra Ibama (miljødirektoratet) i 2009 er fortsatt bestridt og under behandling i rettsvesenet.

Det har vært mange utslipp i Barcarena. Ikke bare fra Hydro. Den franske kaolinprodusenten Imerys har hatt flere. Mest kjent er da 5000 levende dyr druknet i havna som Hydro bruker. Døde kyr fløyt omkring på strendene uten at den lokale beredskapen greide å rydde opp.

Dersom Hydro har gjort seg skyldig i miljø­utslipp, så skal de stå til rette for det. Men produksjonsstans løser ingenting

Hydro er ikke Vale

Hydro ser altså ut til å legge seg mot samme linje som sin tidligere medeier Vale: Nekt alt og la rettsapparatet avgjøre. Som nevnt over kan det godt hende at Hydro har rett, likevel kan de gjøre feil her. Da nyheten om at Evandro Chagas-instituttet bekreftet utslippet ble kjent, spurte mange av mine kilder og venner i Barcarena om hva som er Hydros posisjon.

En (redigert) chat på Facebook kan oppsummeres slik:

Jeg: «Hydro sier at de ikke har funnet noe som tyder på at det er sluppet ut noe miljøskadelig fra bedriften».

Kilde: «Hva med lisensene da»?

Jeg: «At de har lov til å drive».

Kilde: «Hva med dreneringsrøret».

Jeg: «At det var regnevann».

Kilde: «Dette kan de ikke si!»

Jeg: «Kanskje det er sant»?

Kilde: «Men da påstår de at påtalemyndigheten lyver. Da slår de bare til hardere. Kanskje har Hydro rett, men de er ikke Vale».

Her har kilden et poeng. Vale er Brasils største privateide selskap og et av verdens største gruveselskaper. De er kåret som en versting i mange miljøkåringer. De var også medeier i ovennevnte miljøkatastrofe, Samarco, hvis ulykke Temer brukte som sammenligningsgrunnlag for det som skjer med Hydro.

Vale kan ture fram som de vil. De er større enn delstaten Pará som fortsatt er der de har sin hovedvirksomhet. Det kan de gjøre som et nasjonalt stort selskap som har betalt politikere i dyre dommer i lovlige valgkampbidrag. Får de trøbbel, aktiviserer de bare «Vale-benken» i Nasjonalforsamlingen, eller i kommunestyret.

Symbiosen mellom politikere, justisvesen og næringsliv i Brasil tør være godt kjent. Etter den store korrupsjonssaken tilknyttet Petrobras foreligger det kilometervis med dokumentasjon for at det gjelder å ha et godt forhold til både politikere og myndigheter for næringslivet. Man greier seg ikke uten allianser i Brasil.

Det burde bekymre Hydro mest nå. For nå kjemper politikerne om å fordømme Hydro hardest, det er tross alt valgår. Dagen etter at miljøminister Sarney Filho sa at Hydro bør straffes hardt, fikk de umiddelbart en bot på 48,6 millioner. Påtalemyndighet og politikere står i kø for å ta Hydro. Og når saken allerede er havnet i rettssystemet er det dommeren som bestemmer hastigheten på prosessen. Vale har hatt suksess med å hale ut saker til motparten er tom for ressurser.

En slik prosess som Hydro er inne i nå kan ta år om dommere og påtalemyndigheten ønsker det. For Hydro har brutt regelverket med dreneringsrøret. Man er tatt med brukerutstyret, sjøl om det kanskje bare var regnvann som rant gjennom det. Om Hydro skulle bli frikjent til slutt, vil dette koste dem dyrt.

Kanskje har Hydro rett, men de er ikke Vale

Hevn?

Hydro har altså ingen politikere som vil støtte dem eller bidra til den berømte brasilianske «jeitinho» – altså en pragmatisk snarvei til fordel for alle parter. Enn så lenge.

Flere medier har vært inne på at den usedvanlige raske og harde reaksjonen mot Hydro også kan være et resultat av at president Michel Temer måtte stå til rette for statsminister Erna Solberg da han besøkte Norge ved Sankthans-tider i fjor. Solberg og miljøminister Vidar Helgesen fortalte om at de var bekymret for at avskogingen økte i Brasil og for korrupsjonen i landet.

Brasilianske medier koste seg og latterliggjorde Temer da han kom tilbake. «Ydmyket Temer» var overskriften i et av Brasils store tidsskrifter. Men straks etter besøket dukket det også opp en del blogger der man påpekte Norges dobbeltmoral ved at Hydro driver avskoging og forurensing. Til og med BBC Brasil skrev om dette. Mens Vale var eier, brydde mediene seg i liten grad om det som skjedde ved Alunorte.

Folkevalgte i Kongressen skal ha sagt til brasilianske journalister at den harde reaksjonen var svar på tiltale fra i fjor. Ifølge Estadão de São Paulo har miljøminister Sarny svart at det er en reaksjon på Norges trusler om å kutte i regnskogpengene: «De gir penger til Amazonas, mens statsbedriften deres forurenser og verken følger eller håndterer regelverket. Nå er de under lupen for alle nasjonale myndigheter».

Det er mange i Hydro-systemet som anser at teorien om at dette er et saftig svar på tiltale fra Temer er sannsynlig.

Fagforeningslederen ved Alunorte, Gilvandro Brigida, sier det rett ut.

– Det er det liten tvil om.

Veien ut?

Jeg har fulgt Hydro i Brasil i rundt 15 år. Alunorte har alltid vært problembarnet. Mens få klager på for eksempel Albras rett over gaten, har Alunorte opplevd mange aksjoner fra lokalfolk.

Alunorte er en moderne bedrift når det gjelder teknologi. Men det har alltid vært et anstrengt forhold mellom fagforening og bedriftsledelse. Til tider så anstrengt at fagforeningsledere ikke får komme inn for å snakke med sine folk eller forhandle uten at de er blitt fulgt av væpnede vakter. Flere rapporter, både fra LO og brasilianske OS (en slags minivariant av Fafo) har beskrevet vanskelige forhold. Ifølge fagforeningen har bedriften jobbet aktivt med fagforeningsknusing.

Fagforeningen har altså vært knusende med sin kritikk. Nå kan det vise seg at de er en del av løsningen, og ikke problemet. Konserndirektør Brandtzæg møtte dem blant de første da han ankom Barcarena.

Lederen i fagforeningen, Brigida, sier til meg at de står samlet om å be om at Hydro får starte full produksjon igjen snarest mulig.

– Vår posisjon er at dersom Hydro har gjort seg skyldig i miljøutslipp, så skal de stå til rette for det. Men produksjonsstans løser ingenting.

Fagforeningen har også i lang tid sagt seg villig til å gå i dialog med lokalbefolkningen, både for å spre kunnskap samt ta med tilbakemeldinger. De har allerede tatt et initiativ overfor delstatens myndigheter for å løse krisen.

Et av tiltakene er at bedrift og myndighet inngår en såkalt TAC – et instrument for å håndtere miljøkonflikter. I korthet vil det si at bedriften lover bot og bedring og konkrete planer for å håndtere miljøproblemer. I tillegg til en form for erstatning til de som er skadelidende.

Da kan det også komme krav om bevilgninger til et sosialt prosjekt, eventuelt et helsesenter, skole eller annet som er til nytte for lokalbefolkningen. Et eller annet en politiker eller flere kan ta på seg æren for.

Uansett vil det bli dyrt for Hydro. Men med 10 millioner i daglige tap, så stiller de ikke med så gode forhandlingskort. Det er en dyr lærepenge fordi de har undervurdert hvordan Brasil fungerer.