Europas nye politiske skillelinjer

SYNSPUNKT | Frankrikes president, Emmanuel Macron, har omtalt det kommende valget i Europaparlamentet som en kamp mellom populister og progressive pro-Europeere lik han selv, fremfor en tradisjonell kamp mellom høyre- og venstresiden.

Den greske statsministeren Alexis Tsipras tok nylig i bruk samme retorikk, da han påpekte at «alle progressive, demokratiske og pro-europeiske krefter har en plikt til stå side om side på samme side av historien».

Er det mulig at et slikt fundamentalt politisk skifte – lik det som førte Macron til makten i Frankrike – faktisk kan inntreffe i Europa?

Det Europeiske folkepartiet (EEP) på høyresiden og venstresidens Progressive allianse av sosialister og demokrater (S&D), har i lang tid sikret seg flertall i Europaparlamentet og inngått et politisk samarbeid.

Det har imidlertid skapt en politisk homogenisering i Europa, som over tid har ført til betydelig lavere oppslutning blant velgerne. De som faktisk stemmer, støtter i økende grad «anti-establishment»-partier som ofte fronter ekstreme holdninger.

EEP og S&D, som til sammen kontrollerte 61 prosent av Europaparlamentet i 2009, fikk bare 54 prosent av stemmene i 2014. Ekstreme partier var således svært nær å sikre seg flertall i 2014.

Og valget i 2019 vil trolig medføre et enda større tap for «establishment»-partiene; det er ventet at de kun vinner 45 prosent av plassene i parlamentet.

Slik situasjonen er nå, er det tvilsomt at noen vil basere en valgkamp på den tradisjonelle høyre- og venstresiden, spesielt med tanke på den uroen som sprer seg innad i partiene. På høyresiden splittes EEP mellom pro-europeiske liberalister og konservative Europa-skeptikere, til tross for at partiet godkjente Manfred Weber fra Tysklands Kristendemokratiske union (CDU) som EEPs presidentkandidat til Europakommisjonen.  

Under EEP-kongressen som nylig ble avholdt i Helsinki, var Europarådets president Donald Tusk klinkende klar: enhver overtredelse av lovverket er uforenlig med å tilhøre til den kristendemokratiske familien – en melding som åpenbart var myntet på den ungarske statsministeren Viktor Orbán. Og i Europaparlamentet stemte faktisk EEP for å utløse Lisboa-traktatens «Artikkel 7» mot Ungarn. Den ville utløst en rekke sanksjoner mot Orbáns regjering sine systematiske brudd på rettssikkerhet, ytringsfrihet og rettighetene til minoriteter og migranter.

Populistiske krefter vil med stor sannsynlighet kunne få flertall i Europa­parlamentet, men de vil slite med å enes om en felles politisk plattform

EEPs stemmeavgivning var imidlertid motivert av ønsket om å forbli det største EU-partiet, og å øke sjansen for at Weber blir Europakommisjonens neste leder. Men EEP var like fullt bundet av sterkt politisk press, og ønsket om å bruke Artikkel 7 mot Orbán fremstår ikke særlig sterkt. Under andre omstendigheter ville de nok vært likeglade med å tillate Orbáns undertrykkelse av demokratiske rettigheter, for å bevare sin egen posisjon i Europaparlamentet.

Men med sin vage holdning overfor Orbán tar EEP en stor risiko. Hvis Europarådet utnevner Weber til Europakommisjonens neste president, kan det hende at både sosialdemokrater og liberalister i Europaparlamentet nekter å støtte hans kandidatur, fordi partiet hans legger til rette for at Orbán beholder makten. Det er derfor Macron – som har egeninteresse i å splitte EEP for å sanke støtte hos den liberale fløyen – motarbeider Europakommisjonens valgsystem.

Det finnes tre alternativer til Webers kandidatur. Det første er at Europarådet velger en EEP-kandidat som er mindre tvetydig overfor Ungarn. Michel Barnier, som leder Brexit-forhandlingene, er trolig den eneste fra EEP som kan være en god erstatter for Weber.

Det andre alternativet er å støtte Frans Timmermans, det nederlandske arbeiderpartiet sin kandidat. Han inntok en veldig tydelig holdning overfor Orbán og vil samtidig bli akseptert av den tyske forbundskansleren Angela Merkel og EEP-liberale fløy. Det kan tenkes at Merkel foretrekker Weber, men hvis Europarådet er fastlåst og Europaparlamentet motsetter seg hennes ønsker, vil hun kunne støtte en annen kandidat. Den svake velgeroppslutning til sosialdemokratene i S&D om dagen, gjør det også usannsynlig at han vil få særlig støtte derfra.  

Det tredje alternativet er å velge en kandidat som støttes av Alliansen av liberale og demokrater for Europa (ALDE), for eksempel danske Margrethe Vestager. Hun er EU-kommissær med ansvar for konkurransepolitikk, men enkelte observatører mener at den danske regjeringen aldri vil utnevne Vestager til sin kandidat. Men Macron støtter Vestager og kan lansere henne som Frankrikes kandidat – det ville i så fall vært et enestående valg, som ville akselerert «europafiseringen» av europeisk politikk.

Populistiske krefter vil med stor sannsynlighet kunne få flertall i Europaparlamentet, men de vil slite med å enes om en felles politisk plattform. I så fall er Macron nødt til å etablere et politisk samarbeid med EEP eller S&D, som i stor grad deler hans syn på EU – ikke minst med tanke på den planlagte EU-reformen. Reformen utgjør, på lik linje med lovgivningen, et sentralt moment for etableringen av nye politiske allianser.

Macron søker allerede støtte hos sentrum-høyre-lederne i Spania og Nederland, som er mer sympatiske overfor hans ønske om et styrket europeisk samarbeid. Selv om den nederlandske statsministeren Mark Rutte motsetter seg viktige sider ved den EU-reformen Macron arbeider for, har de etablert et solid politisk samarbeid.

To andre utfordringer vil også påvirke utfallet av valget i Europaparlamentet.

For det første: Europas er ledere nødt til å adressere behovet for å ruste opp EUs yttergrenser, særlig med tanke på at behovet for utplassering av europeiske grensevakter er langt på overtid. Men et slikt forslag vil uten tvil trigge nasjonalistiske populister, som vil motsette seg utplassering av europeiske styrker i eget land, selv om de ønsker å forhindre migrasjon.

For det andre: Europas ledere må forplikte seg til å bekjempe skatteunndragelse blant store selskaper, særlig teknologikjempene. Det er et risikoprosjekt, fordi det vil avgjøre i hvilken grad nasjonalstatene forblir finanspolitisk overlegne i en stadig mer digital økonomi.

Takket være Vestager, er det allerede tegn til fremgang på dette området. Men det trengs mer omfattende tiltak, blant annet fordi EU-land fortsetter å tilby de globale selskapene skattelette. Og med tanke på at Tyskland revurderer sin støtte til det franske  forslaget om at det er EU som skal skattlegge inntektene til de store teknologiselskapene, er videre fremgang langt fra sikkert.

Det kan hende at den politiske omstillingen vi er vitne til i Europa, vil bidra til å realisere Macrons ønske om et sterkere og mer integrert Europa.

Selv om nylige hendelser – ikke minst Italias budsjettkamp med Europakommisjonen – tyder på at et slikt utfall er langt fra sikkert, er det likevel den mest troverdige motvekten til populismens fremvekst.

Zaki Laïdi er professor ved Institutt for «International Relations at Science PO» i Paris, og tidligere rådgiver for den tidligere franske statsministeren Manuel Valls.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org