Derfor får ikke utviklingshemmede jobb

Sorteringsmekanismer i løpet av oppvekst og i skole bidrar til at karrieremulighetene for utviklingshemmede innsnevres.

Etter skolegang og i møte med NAV blir så dørene til de vanlige bedriftene lukket, og alternativet er enten sysselsetting i spesielt tilrettelagte bedrifter, dagsentra eller ingenting.

Men historien – og forskningen – viser at det ikke trenger å være slik.

Dørene åpnes

I 1992 kom såkalt Supported Employment til Norge i form av et treårig forsøk med «Arbeid med bistand», igangsatt av daværende arbeidsmarkedsetaten.

Arbeidsforskningsinstituttets deltakende aksjonsforskning støttet opp under utforming og utvikling av en tilnærmingsmåte, som ved årsskiftet 1995/96 ble videreført som ett av arbeidsmarkedsetatens ordinære arbeidsmarkedstiltak.

For personer med utviklingshemming åpnet forsøket en helt ny dør inn i det ordinære arbeidslivet, altså ikke skjermede eller vernede bedrifter: En tredel av de i alt 515 deltakerne i forsøket ble betegnet som «utviklingshemmede» og hele 83 prosent av dem kom i jobb. Lignende erfaringer gjorde man også i andre land. Supported Employment viste seg å være en godt egnet tilnærming for å bistå mennesker med utviklingshemming til å få arbeid i alminnelige virksomheter.

Sorteringsmekanismer i løpet av oppvekst og i skole bidrar til at karrieremulighetene for utviklingshemmede innsnevres.

Reduksjon i arbeidsretttede ordninger

Men slik skulle det ikke fortsette. I tiden fra 1989 og til 2010 har det vært en generell reduksjon av arbeidsrettede ordninger. I stedet har vi fått en økning av omsorgsorienterte tilbud for denne målgruppen.

Samtidig har andelen som er helt uten dagaktivitet vært jevnt økende. En fersk registerstudie fra NTNU anslår at det er 17.650 personer med utviklingshemming i yrkesrettet alder, som utgjør 0,54 prosent av Norges befolkning i samme aldersgruppe. Hovedfunnet fra denne studien er at så godt som samtlige av dem er helt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.

Er arbeidslivet blitt for krevende?

Dagens arbeidsliv krever mye av de ansatte. Det blir stadig færre muligheter for å få en trygg og god jobb når man er ufaglært og har lite utdanning – selv om slike jobber fortsatt finnes.

Men det å få noen enklere arbeidsoppgaver på disse krevende, kompliserte arbeidsplassene burde likevel ikke være så vanskelig. På en vanlig kontorarbeidsplass finnes det for eksempel en rekke gjøremål som hver for seg ikke kan defineres som «jobb» eller «stilling», men som kan læres av mange med utviklingshemming eller lærevansker.  Bare de får den nødvendige opplæringsstøtten og som samlet kanskje kan bli til en heltidsjobb.

Bruk av elektroniske hjelpemidler

Også bruk av smarte elektroniske hjelpemidler (assistive technology) som for eksempel viser rekkefølgen av ulike gjøremål har vist seg nyttig i denne sammenhengen. Det trengs ingen doktorgrad for å fylle papir i en kopimaskin eller vann i kaffeautomaten, men på mange arbeidsplasser er det ofte de med høy utdanning som til daglig gjør disse og en hel masse lignende oppgaver, som kan være hyggelige avbrekk, men som i sum også er tidstyver og en omkostning for virksomheten når tiden teller.

I «gamle dager», det vil si da Supported Employment ble til, gikk jobbspesialistene rundt og kartla mulige arbeidsoppgaver i vanlige bedrifter. Deretter fulgte de med brukerne sine inn på arbeidsplassen, ga dem systematisk opplæring i å betjene apparater eller utføre tjenester. Om nødvendig gjorde de oppgavene selv for at jobben skulle bli gjort skikkelig. Dag etter dag, helt til brukeren eller arbeidssøkeren selv behersket oppgaven.

For utviklingshemmede var dette en helt adekvat måte å lære på, for bedriftene var dette en nødvendig innsats for å kunne tilby dem en stilling.

Også nyere forskning viser entydig: Jobbspesialister har en uunnværlig rolle i det å skaffe passende arbeidsoppgaver og å gi nødvendig støtte på selve arbeidsplassen. Både deres kompetente «on-the-job training» og det å imøtekomme arbeidsgivernes behov gjør det mulig for arbeidsgivere å ansette arbeidssøkere med utviklingshemming.

Men hvor er det blitt av de utviklingshemmede arbeidssøkerne? For å finne det ut må vi se nærmere på oppvekstens viktigste institusjon for læring og karriere, skolen, og på det som skjer i overgangen fra skolen til voksenlivet.

Elever som får spesialundervisning innenfor ordinære klasser i videregående trinn 1 har bedre læringsutbytte enn elever som får spesialundervisning i egne, segregerte klasser.

Hvilken undervisning fungerer best?

 «Da jeg begynte i barnehagen, ble jeg inkludert. De andre bare begynte», fortalte Marte Wexelsen Goksøyr, forfatter, skuespiller og samfunnsdebattant med Downs syndrom i en paneldebatt på Arendalsuka i 2016.

Etter «inkluderingen» i barnehage kommer «integreringen» i på skolen. En del elever med utviklingshemming får undervisning i spesialklasser på ordinære skoler og en del går på spesialskoler for elever «med særlige behov». Kun de færreste har deler av eller hele undervisningen i ordinære klasser.

Men gir ikke segregert spesialundervisning bedre læringsutbytte enn de ville fått i de ordinære klassene? Tvert imot, viser forskning. Elever som får spesialundervisning innenfor ordinære klasser i videregående trinn 1 har bedre læringsutbytte enn elever som får spesialundervisning i egne, segregerte klasser. En forklaring kan være at forventningene til hva elevene kan oppnå er høyere i ordinære klasser, både hos lærere og hos elever.

Lave forventninger og et lavt ambisjonsnivå i spesialklassene gjenspeiler seg i manglende variasjon på innholdet i opplæringen på videregående nivå, dårlige valgmuligheter og liten medvirkning i eget utdanningsvalg for dem som har en utviklingshemming .

Noen foreldre opplever en tilbakegang i utvikling både når det gjelder språk, lesing og skriving. «Folk tror ikke at vi kan noe. Det er diskriminerende. Hvis Norge skal bli et inkluderende samfunn, må vi blandes, ikke skilles», sa Goksøyr i Arendal.

Nærkontakt med arbeidsliv i ung alder

Opplæring og utdanning i skolen skal forberede de unge til voksenlivet, åpne dørene til videre utdanning, til arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. For utviklingshemmede er dette i beste fall en sannhet med modifikasjoner.

Fag og utdanningsvalg i skolen, tidlig yrkeserfaring – det vil si de unges kontakt med det ordinære arbeidslivet så tidlig som i 14-års-alderen – samt trening i ordinære bedrifter har mye å si for senere yrkes­deltagelse.

Amerikanske registerdatastudier har vist at barn med lærevansker/utviklingshemming som starter i 14-årsalderen med individuell arbeidsrettet overgangstrening i bedrift, har en signifikant større sannsynlighet for senere å få seg en jobb enn de som starter i 16-årsalderen.

Skoler der elever med kognitive vansker har lite kontakt med arbeidslivet, eller der disse elever blir trent på skjermede arbeidsplasser, er derimot lite effektive med tanke på overgangen til arbeid. En lovende modell ser ut til å være partnerskap mellom skolen og ordinære bedrifter.

Noen norske kvalitative studier bekrefter funnene fra de amerikanske registerdataene. Men sjansen for å kunne komme i kontakt med ordinært arbeid under skolegang er ofte avhengig av innsatsen fra enkeltpersoner i støtteapparatet eller skolen som ser og utnytter mulighetene.

Noen foreldre opplever en tilbakegang i utvikling både når det gjelder språk, lesing og skriving.

Dørene lukkes

Etter fullført videregående opplæring har utviklingshemmede brukt opp retten til utdanning. Nå er begrunnelsen at alle skal behandles likt og at man ikke skal gi noen grupper særrettigheter. I hvert fall ikke når det gjelder rett til utdanning. Med retten til uføretrygd arter saken seg annerledes.

Diagnosen «utviklingshemmet» betyr for de fleste uføretrygd fra ung alder: Rundt 80 prosent av 18- og 19- åringene med diagnosen utviklingshemmet har uførepensjon, noe som tyder på automatikk i at en får uføretrygd ved myndighetsalder.

Til forskjell fra andre personer som NAV skal avklare til trygd, skjer dette ofte uten at NAV først gjennomfører arbeidsevnevurdering .

En tar for gitt at psykisk utviklingshemming innebærer varig arbeidsuførhet og ser for seg at utviklingshemmede er en homogen gruppe. Hvorfor skulle en NAV-veileder da ta seg bryet med en tidkrevende kartleggingsprosedyre og det å måtte gi oppfølging og bevilge penger på tiltak til arbeidsavklaring (AAP), når inntektssikringen for den som defineres som 100 prosent og varig ufør kan innvilges såpass lett og vedkommende så er ute av en ellers krevende portefølje? Jobbspesialister finnes riktignok i NAV, men de har svært få utviklingshemmede arbeidssøkere blant sine brukere.

Det er et stort uutnyttet potensiale for at flere personer med utviklingshemming kan komme i ordinært arbeid.

Stort potensial for å komme i jobb

Ved en omfattende holdningsundersøkelse blant 2.100 av totalt 480.000 private bedrifter i Norge oppga rundt ti prosent av bedriftene at de kunne tenke seg å ansette personer med utviklingshemning i framtiden. Og selv om man reduserer dette til realistiske én prosent, ville det fortsatt være rundt 4.800 arbeidsplasser.

Det viser at det er et stort uutnyttet potensiale for at flere personer med utviklingshemming kan komme i ordinært arbeid. Forskningen viser muligheter, enkelte prosjekter også. Dette er imidlertid kunnskap som ikke blir fulgt opp i en generell praksis, policy, prioriteringer eller satsinger, verken hos arbeids- og velferdsforvaltningen, utdanningsmyndighetene eller hos arbeidslivets aktører.

Av Angelika Schafft, forsker II, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet

Les hele teksten med kildehenvisninger