Analyse: Putin kveler venner i vest

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

­Analyse. Den opphetede diskusjonen internt i partiet Rødt om våpenhjelp til Ukraina har ikke vært spesielt viktig for andre enn Rødt. Støtten, både i folket og i Stortinget, til å hjelpe Ukraina med å forsvare seg mot det russiske angrepet har vært så bred at det ikke har spilt noen rolle hva Rødt har ment.

Mange av dem som stemmer på Rødt har antagelig heller aldri forholdt seg til partiets helhetlige politiske program. De har ønsket seg radikale og frittalende folk på Stortinget som kunne røske i den øvrige venstresiden i fordelings- og velferdspolitikken.

Skremmer velgerne?

Denne uken endret situasjonen seg. Spesielt etter NRKs debatten på tirsdag ble det klart for Rødt-ledelsen at den interne diskusjonen kunne skremme store deler av velgerne bort fra partiet. Motstanderne av våpenhjelp fremsto som så naive og så forståelsesfulle overfor Russland at det ble uforståelig for publikum hvorfor Rødt-ledelsen ikke tok til motmæle.

Den sa selv at den ville la partidemokratiet virke og vente til landsmøtet med å ta stilling, men ledelsen ble av mange oppfattet som nølende og uklare i sitt syn på hva slags krig som egentlig pågår i Ukraina.

I løpet av noen få timer onsdag bestemte derfor alle Rødt-toppene utenom partilederen seg for å si hva de mente. Det ble klart at det både i stortingsgruppen og i sentralstyret er et overveldende flertall for å snu i synet på våpenhjelp. Lederen selv, Bjørnar Moxnes, er helt sikkert med i flertallet selv om han av hensyn til partidemokratiet venter til landsmøtet før han toner flagg.

Konsekvensen av onsdagens avklaringer er at vi nå vet at det på Stortinget bare er én representant som sier nei til å sende våpen til Ukraina. Geir Jørgensen fra Nordland er enig med dem i partiet som mener at det var USA/NATO som provoserte frem det som nå etter deres mening er blitt en stedfortrederkrig i Ukraina.

Vi vet også at den interne debatten i Rødt er kortsluttet. Dersom flertallet på landsmøtet skulle bestemme at partiet ikke skal gi våpenhjelp, vil det innebære en så sterk mistillit til flertallet både i sentralstyret og i stortingsgruppen at det må få konsekvenser for valgene til viktige posisjoner. Det igjen kan føre til partisplittelse. Dersom flertallet på landsmøtet slutter seg til partiledelsen og stortingsgruppens flertall, er det sannsynlig at det blir avskallinger.

Ap og Rødt

Begge deler har betydning for Arbeiderpartiet og den øvrige venstresiden. Dersom det blir partisplittelse, blir det så mye støy rundt partiet at noen velgere vil gå til andre venstresidepartier. Blir det avskalling, vil Rødt kunne bli en enda farligere konkurrent – spesielt til Ap.

I det siste året har det vært påfallende hvordan ledende Ap-folk har brukt taletid på å fordømme Rødts holdning til Ukraina-krigen. De har sett hvordan det spesielt i fagbevegelsen er mange som er fristet til å hoppe over til Rødt i protest mot Aps strømpolitikk og EU-lojalitet. Disse mulige avhopperne er hele tiden blitt minnet på at Rødt er seg selv likt. Før var det revolusjonært, nå kan det ikke stoles på i de aller viktigste spørsmål om fred og krig.

Den typen Ap-argumentasjonen blir mindre effektiv om Rødt etter landsmøtet i april fremstår som en del av den kompakte majoritet i Ukraina-spørsmålet.

Da vil det kanskje også være klart at SV har moderert sitt syn på utenriks- og sikkerhetspolitikken. På landsstyremøtet forrige helg ble det et ganske klart flertall for å snu i NATO-spørsmålet. Landsmøtet kan fortsatt gå i en annen retning, men det mest sannsynlige er at SV etter mars ikke lenger går inn for å melde Norge ut av NATO. Det er en direkte konsekvens av at Sverige og Finland ønsker seg inn i forsvarsalliansen.

For et år siden var en slik utvikling nesten utenkelig. Enda mer utenkelig enn at Russlands øvelser langs Ukraina-grensen en måned senere skulle vise seg å være forberedelser til et massivt angrep. Dersom man for ett år siden hadde visst at krigen var i anmarsj og at Putin-regimet også ville føre energikrig mot resten av Europa, ville en ganske god analyse vært at Russland ville satse maksimalt på å splitte vesten.

Ved hjelp av hybridkrig noen steder og tvetydige signaler om maktambisjoner og fredsforhandlinger kunne det russiske regimet ha fått mange velvillige hjelpere i vesten. Både på den nasjonalistiske høyresiden og på den USA-kritiske venstresiden ville det ha vært mulig å få sterke krefter til å argumentere mot våpenhjelp og for fredsforhandlinger.

Den analysen ville ha vært gal. Det er påfallende hvordan Putin-regimet gang på gang har opptrådt slik at det har samlet vesten. Eksemplene i de siste to ukene er bruken av en upresis ballistisk rakett mot et åpenbart sivilt mål i Dnipro, og utenriksminister Lavrovs pressekonferanse onsdag.

Når han hevder at USA er som Hitler og at USAs og NATOs mål er å finne en «endelig løsning» for russerne slik nazistene ville ha det for jødene, så er det nesten umulig for vennligsinnede politikere i vest å si at Russland egentlig ønsker fred.

Ukrainsk seier på slagmarken eneste løsning?

Konsekvensene av Russlands opptreden er ikke bare at vesten samles i mye større grad enn noen skulle tro. Terskelen for hvilke våpen som gis til Ukraina blir hele tiden hevet.

For tre uker siden var det uaktuelt for NATO-landene å sende pansrede stridsvogner til Ukraina. Denne fredagen er det ventet at NATO-landenes forsvarsministere på sitt møte i Tyskland vil bli enige om å klargjøre for å sende tanks.

For hver dag som går ser det ut til at analysen til tidligere forsvarssjef Sverre Diesen styrker seg. Han skrev for ti dager siden en debattartikkel i Dagens Næringsliv der han anbefalte at vesten måtte endre målsetningene for våpenhjelpen.

Frem til nå har vi gitt Ukraina våpen slik at de har kunnet hindre Russland i å avansere. I tiden fremover må vi gi dem våpen slik at de kan jage russerne ut av landet. Russland må rett og slett tape krigen.

Diesens resonnement er at det ikke lenger er noen grunn til å tro at Putin-regimet vil gå med på fredsforhandlinger som innebærer tilbaketrekning. Tvert imot tyder det meste på at Russland forbereder seg på å ta nytt land til våren. Dersom vi da «bare» gir Ukraina hjelp til å forsvare seg, ender vi med en årelang og blodig konflikt. Går den over til å bli en frossen konflikt, er det ikke noe særlig bedre. Frykten vil hele tiden være der for at Russland bare samler krefter for å komme med nye angrep på et senere tidspunkt.

Diesen nevner bare kort risikoen ved å gi Ukraina så tunge våpen at landet kan vinne krigen fullt og helt. Putin og hans folk vil frykte for sine egne liv og posisjoner og de kan bli så desperate at de bruker atomvåpen.

Den risikoen er hele tiden til stede, men det er interessant at det også på dette området har vært en endring av vestlige vurderinger i de siste månedene. Det ses nå på som mindre sannsynlig at Putin-regimet vil bruke atomvåpen. Dessverre er det umulig å kvalitetssikre slike vurderinger.