Analyse: NATOs vei tilbake som frihetens forkjemper
Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.
Analyse. Heldigvis. Kriger i Europa er så sjeldne at de alltid fører til historiske endringer. Det siste årets krig har forandret det geopolitiske kartet. Tyskland er i ferd med å ruste opp. NATO er igjen blitt frihetsforkjemper og tidligere tenkning om stormaktenes interessesfærer er borte.
Modige ukrainske ledere og en president som med sin mobiltelefon var en mester i massekommunikasjon har en stor del av æren for at endringene er blitt så store.
«Jeg trenger våpen, ikke en taxi.» I ettertid er det uklart om det var akkurat slik Ukrainas president Volodymyr Zelinskyj ordla seg da han den 24 februar sa nei til tilbudet fra amerikanske myndigheter om å bli fraktet ut av landet. Innholdsmessig er det uansett presist og illustrerende. Ukrainas viktigste støttespillere i vesten så det som sannsynlig at Russland ganske raskt ville lykkes med sitt forsøk på okkupasjon. For dem var det da også logisk at lederskapet flyktet og fortsatte sin kamp mot Russland som eksil-styre.
Sanksjoner, ikke våpen
På det tidspunktet hadde de vestlige lederne gjort det klart for Russland at et angrep ville bli møtt med de sterkeste økonomiske sanksjonene i moderne tid, men det ble ikke på noen måte kommunisert at Ukraina skulle få våpenhjelp.
Putin-regimet hadde all grunn til å tro at det ville komme en forsterket reprise av det som skjedde i 2014 da Krimhalvøya og deler av Donetsk og Lohansk ble angrepet og okkupert: Vesten innførte økonomiske sanksjoner som høyst sannsynlig svekket russisk økonomi, men på langt nær i så stor grad at det virket avskrekkende.
Før opptrappingen rundt Ukraina startet, var det en tiltagende debatt i vesten om mulighetene for å avvikle sanksjonene, selv om Russland beholdt områdene som ble okkupert i 2014.
Det er ikke bare den nære historien som førte til at det russiske lederskapet feiltolket vesten. Selv om det ikke lenger snakkes noe særlig om de europeiske stormaktenes interessesfærer, så tenkes det fortsatt langs de linjer i det gamle Vest-Europa.
Det ble bekreftet på NATO-toppmøtet i 2008 da USA presset på for å ta opp Ukraina og Georgia som nye medlemmer, mens spesielt Frankrike og Tyskland strittet imot. De innså at det kunne bli oppfattet som en provokasjon mot Russland, og at det i tillegg ville kunne skape ny tvil om NATOs vilje og evne til å effektuere sikkerhetsgarantien.
Det kunne ha eksempelvis ha blitt mye spekulasjon om NATO-landenes vilje til å starte verdenskrig for å forsvare Georgia. Nettopp fordi mange i vesten fortsatt ser på den tidligere sovjetstaten som en del av den russiske interessesfæren.
Før Ukraina-krigen var det også bare i de mest høystemte festtaler at det ble snakket om NATO som et idéfellesskap. Det var en militær forsvarsunion som bare hadde ett oppdrag: Å sikre at NATO-landenes grenser ikke ble angrepet.
Artikkel fem i NATO-traktaten var det viktigste virkemiddelet. For ordens skyld er det den som slår fast at et angrep på ett land skal bli betraktet som et angrep på alle landene er NATO-fellesskapets viktigste virkemiddel.
Dagene etter det russiske angrepet ble grunnlaget lagt for den grunnleggende endringen i vestens tenkning. Viktigst var det at et nær samlet ukrainsk lederskap bestemte seg for å bli igjen i landet for å krige. Nesten like viktig var det at president Zelenskyj forsto betydningen av sosiale medier. Han ba ikke bare vestlige ledere om militærhjelp. Han henvendte seg også til befolkningen i vesten.
Overvurderte russisk slagkraft
Det neste som skjedde var nesten like viktig. Russland mislyktes i sine første operasjoner. Den viktige Hostomel-flyplassen bare tre mil fra regjeringskontorene i Ukrainas hovedstad ble den første dagen overtatt av russiske elitesoldater. Planen var at soldater og forsyninger skulle flys inn i de første dagene slik at Kyiv kunne overtas på kort tid. Planen mislyktes fordi Russland aldri fikk full kontroll over flyplassen. Etter bare noen dager ble den oppgitt.
Utviklingen var ikke bare uventet for Russland, den kom også som en overraskelse på vestlige ledere. Da de møttes helgen etter angrepet (24. februar var en torsdag) erkjente de at også de hadde overvurdert den russiske militærmakten. Det ville faktisk være mulig for det ukrainske forsvaret å stanse den russiske fremrykningen.
Det igjen gjorde at det ga mening å gi dem militært utstyr. I de aller første dagene etter angrepet ble det sett på som en stor risiko å gi våpen og ammunisjon fordi man antok at en raskt fremrykkende russisk krigsmakt ganske raskt også ville få tak i det vestlige militærmateriellet.
Det var derfor hjelmer og bekledning var det første ukrainerne ble tilbudt. Den vestlige hjelpen skulle være til hjelp for å beskytte seg. Deretter ble skillet mellom defensive og offensive våpen innført, før det i løpet av det siste halvåret langsomt har forsvunnet ut av toppledernes vokabular.
Ideologisk revitalisering
Det er denne utviklingen som er det andre store geopolitiske skillet. NATO-landenes politikk har hele tiden vært å holde seg unna våpenhjelp som kan gjøre dem til en de-facto deltager i krigen. Men definisjonen av hva slags type våpen som gjør oss delaktige har hele tiden vært under endring.
Nå som vestlige land også har bestemt å sende de tyngste stridsvognene til Ukraina, er det ikke så mye mer enn avanserte fly som betraktes som så potente at de kan føre til at NATO betraktes som en aktiv krigsdeltager.
Grenseflyttingen ledsages av en ideologisk revitalisering av NATO. Den er aller best illustrert av talen NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg holdt til EU-parlamentet i juli i fjor.
Det var der han satte vestlige klager over høye priser på mat og energi inn i den rammen han mener er mest relevant: Prisen vi betaler kan måles i penger. Prisen ukrainerne betaler måles i tapte liv hver dag.
Stoltenberg sa også tydeligere enn før at krigen i Ukraina også er vår krig. «Om Ukraina taper, er det en fare for oss. Europa vil bli enda mer sårbart for russisk aggresjon». Enkelt sagt: Ukraina slåss nå for vår alles frihet. NATO-landene støtter Ukraina fordi vi er forsvarere av frie, demokratiske samfunn mot det autokratisk russiske regimet.
Forestillingene om hva NATO skal være blir satt under press av Tyrkia også i disse dager. Når det tyrkiske regimet forlanger av svenske myndigheter at de skal frata kurdiske aktivister sine borgerrettigheter, ber det Sverige om å suspendere de verdiene NATO står opp for i disse dramatiske tider.
I gamle dager kunne Tyrkia få innfridd sine krav fra NATO-allierte rett og slett fordi Tyrkia er at viktig og opprustet flankeland for forsvarsalliansen. Når alliansen i større grad er blitt et verdifellesskap, er det vanskeligere, om ikke umulig, å innfri krav som innskrenker vestlige liberale friheter.
Så er spørsmålet om verden er blitt et bedre eller et tryggere sted av at NATO frisker opp verdifellesskapet og ikke i så stor grad lar seg begrense av tidligere tiders tenkning om interessefellesskap. Det vil få mange år før det blir mulig å gi gode svar.
Da vil vi kanskje også se resultatet av den første store vendingen i geopolitikken som skjedde bare tre dager etter Russlands angrep. Da erklærte Tysklands forbundskansler Olaf Scholz at regjeringen ville snu 180 grader rundt i forsvarspolitikken.
Den ville bevilge 100 milliarder euro til en umiddelbar opprustning av forsvaret. Innen noen få år er planen å gjøre Tyskland til Europas desidert sterkeste militærmakt. Med et slag var Tyskland ute av skyggen fra annen verdenskrig. Økonomistormakten kommer også til å bli en militær stormakt.
Historikerne kommer til å studere denne vendingen i tiår fremover. Det eneste som er sikkert allerede nå, er at bakgrunnen for, og omfanget i det russiske angrepet sjokkerte tyskerne. De har i lang, lang tid vært den stormakten som har samarbeidet mest med Russland, og så oppdager de på bare noen dager at handel og samarbeid ikke betyr noe for Putin-regimet.
Det er en viktig del av historien hele det siste året. Hver gang det har vært antydning i vesten til at vi kanskje skal forsøke å få slutt på krigen i Ukraina har det kommet uttalelser eller angrep fra Russland som ikke bare er sjokkerende, men som også bidrar til å skremme frem en oppsiktsvekkende stor enighet i vesten. I verdifellesskapet som det nå har utviklet seg til.