Sp og kraftkommunene

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

­Analyse: Av og til er det en trist skjebne å være i et av myndighetenes ekspertutvalg. Dersom de pirker borti noen av regjeringens symbolsaker, opplever de at godt gjennomtenkte og balanserte forslag blir lagt i skuffen den samme dagen som de blir presentert.

I de siste årene har det vært tilfellet blant annet for forslag om boligskatt, om avgift på rødt kjøtt, og om grunnrenteskatt for havbruk.

Inntektssystemutvalget

Denne mandagen var det forslaget om at kraftkommunene skal gi fra seg en liten del av skatteinntektene som ble skrinlagt. Det såkalte inntektssystemutvalget har arbeidet i to år med å lage en helhetlig gjennomgang av systemet som brukes for å sikre at statlige overføringer til kommunene er noenlunde rettferdige.

Utvalget foreslår både nye fordelingsnøkler for kommunenes utgifter og for inntektene. Ikke veldig overraskende kom utvalget til at det i løpet av de siste årene har oppstått økende ulikhet i skatteinngangen mellom de kommunene som har store kraftinntekter og de som ikke har det.

Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik er en høflig mann. Han sa ikke noe substansielt om forslagene da han mottok ekspertutvalgets rapport på mandag. Det trengte han heller ikke.

Det holdt at Senterpartiets kommunalpolitiske talsperson i Stortinget, Heidi Greni, enkelt og greit fastslo at store deler av utvalgets innstilling «vil bli avlyst». Forslagene vil etter hennes mening virke sentraliserende.

Ingen i det politiske miljøet er i tvil om at Greni snakket på vegne av partiledelsen. Allerede i forrige uke ble det lagt en plan i partiet om at det fra første stund måtte gjøres klart at Senterpartiet kommer til å være garantisten for at kraftkommunene får beholde sine inntekter.

I Arbeiderpartiet er det sterkt delte meninger om spørsmålet, og det tilsier at Senterpartiet vil vinne det som måtte oppstå av dragkamper internt i regjeringen om fordelingen av kommunenes kraftinntekter.

Prinsipielt sett er det selvfølgelig ille at politikken på noen områder er fullstendig kunnskapsresistent. Hvordan skal vi få en effektiv og rettferdig samfunnsstyring, når politikerne tar mer hensyn til symbolene enn til godt faglig begrunnede forslag?

På den annen side skal det nevnes at det på en del andre samfunnsområder kan rettes kritikk mot politikerne for at de er for ekspertstyrte. Mantraet om at politikken skal være såkalt kunnskapsbasert bidrar titt og ofte til uheldig avpolitisering.

I spørsmålet om kraftkommunenes skatteinntekter kan det også hevdes at det i dagens situasjon er ekstra dumt å være for prinsipiell.

Det rapporteres at regjeringen akkurat nå arbeider med et opplegg som skal gjøre det mer attraktivt for kommunene å tillate bygging av nye vindkraftanlegg.

Det er uheldig om regjeringen på den ene siden sier til kommunene at de skal tjene fett på å stille sin natur til rådighet for vindmøller, samtidig som den vil fjerne noen av de økonomiske fordelene vannkraftkommunene har fått fordi de i sin tid godtok nedbygging av sin natur.

De kommunestyrene som vurderer å si ja til vindkraft, må ikke være i tvil om at de økonomiske fordelene i så fall blir permanente.

Dersom man velger å se på det saklige spørsmålet om kraftkommunenes skatteinntekter med en viss ambivalens, kan man i større grad vurdere saken i en partitaktisk kontekst. Gjør man det, fremstår inntektssystemutvalgets rapport som særs viktig.

Det knaker i sammenføyningene

Det er nemlig ikke lenger tvil om at regjeringskonstellasjonen knaker i sammenføyningene. Det er en enorm belastning på samholdet mellom Ap og Sp at det er EU-tilpasning og markedsstyring av strømprisene som dominerer den politiske dagsorden.

For Senterpartiets tillitsvalgte er det en lidelse å se oppslag med Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide der de to Ap-toppene fremstilles som Europas siste tilhengere av markedsstyring og som EUs agenter i Norge.

EU-kamp og bekjempelse av markedskreftene er det som i de siste tiårene har definert Senterpartiet som politisk bevegelse.

Statsminister Støre og klimaminister Eide er langt mer nyanserte enn de fremstilles som i sosiale medier, men det er likevel ingen tvil om deres politiske posisjon: Dersom regjeringssamarbeid med Senterpartiet resulterer i en politikk som skader vårt forhold til EU, vil de skrote regjeringen.

Både i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet er politikertoppene så drevne at de høyst sannsynlig vil finne kompromisser som gjør at det både er mulig å si nei til ny EU-tilpasning og å ivareta dagens tette relasjoner med Den europeiske union.

Det er ingenting nå som tyder på at spørsmålet om EU og markedsstyring blir satt på spissen innad i regjeringen.

Verre er det med partiorganisasjonene. Det er der slitasjen mellom regjeringspartiene oppstår. Man kan se for seg en situasjon der grunnplanet i Senterpartiet forlanger av ledelsen at den profilerer partiet sterkere, og at den i større grad utfordrer regjeringssamarbeidet.

Frem til denne mandagen var det jordbrukspolitikken som ble sett på som en slags garantist for at Sp-grasrota ville forbli lydig mot regjeringsprosjektet. Senterpartiet er også et interesseparti for bøndene, og det er klart for absolutt alle at årets jordbruksoppgjør aldri ville ha blitt så bra, om det ikke var Sp som hadde statsråden.

Nytt punkt på kort liste

Nå kan Sp-tillitsvalgte føye kamp mot inntektssystemutvalget til den korte listen der fordelene ved regjeringssamarbeid ramses opp.

Senterpartiet har flertallet av ordførerne i de minste kommunene. Mange av dem har vannkraft eller store arealer som kan brukes til ny vindkraft.

Det er avgjørende for disse ordførerne at de får beholde skatteinntektene sine slik at de kan tilby innbyggerne vel så gode velferdstjenester som i de store kommunene.

Kampen for kommunenes kraftinntekter er en defensiv kamp. Det gjelder å slå ring om det systemet vi har. Tilsvarende er det i landbrukspoltikken: Der gjelder det ikke bare å øke overføringene til bøndene, men også å beholde importvern og andre reguleringer som beskytter småskalalandbruket.

I politikken er forsvarskamp mer samlende enn kampen for å utvikle nye velferdstjenester. Studerer man koalisjonsregjeringer i de siste tiårene, er det forbløffende hvor lite politisk gevinst små regjeringspartier har fått ut av relativt store gjennomslag for ny politikk.

Enten de har klart å fjerne en avgift eller en skatt, eller de har klart å innføre en ny støtteordning for en underpriveligert gruppe, så virker det som om både tillitsvalgte og velgere glemmer gjennomslaget nesten like fort som det har kommet. Erfaringene er også at en seier sjelden blir reversert. Har man fått gjennomslag for noe, blir det stående.

I de defensive kampene, derimot, er det annerledes. De tillitsvalgte i Senterpartiet er fullstendig klar over at de står i en permanent kamp for å sikre kraftkommunenes skatteinntekter, og det landbrukspolitiske rammeverket. I det øyeblikket de går ut av bestemmende posisjoner i politikken, risikerer de å miste systemer som de aldri igjen vil klare å gjeninnføre.

Da gjelder det å klamre seg fast i regjeringen. Koste hva det koste vil.