Dumt nå, smart senere

­Analyse. Det startet i valgkampen i fjor: Fremskrittspartiet kjørte beinhardt mot alle de andre partiene som stilte seg bak kravet om elektrifisering av sokkelen.

Etter valget kom det et opprør i Rogaland Høyre mot å sende strøm ut til offshoreinstallasjonene, og nå i de siste ukene har blant andre Senterpartiets varaordfører i Stavanger og Aps ordfører i Sandnes gjort seg til talspersoner for å stoppe elektrifiseringen av petroleumsaktiviteten.

Grunn til å tvile

Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad og energiminister Terje Aasland uttaler seg nå slik at det er all grunn til å tvile på at denne regjeringen vil gjøre det som er nødvendig for å fjerne de mange små gassturbinene som i dag står på plattformene og produserer den store mengden strøm som er nødvendig for å hente opp gassen og oljen.

De to peker på at det i Hurdalsplattformen står at hvert enkelt elektrifiseringsprosjekt skal vurderes for seg. Det er en formulering som fort kan slå bena under den overordnede målsetningen som er å elektrifisere så mye at utslippene fra olje- og gassvirksomheten reduseres til det halve.

Da stortingsflertallet våren 2020 samlet seg bak den ekstremt gode støttepakken til oljeindustrien, ble det bestemt at målet om halverte utslipp skulle nås innen 2030.

Det er ikke tilfeldig at det er lokalpolitikerne i Rogaland som står i spissen for elektrifiseringsopprøret i Høyre, Ap og Sp. Der sendes det allerede strøm fra land til de nye oljeinstallasjonene på Johan Sverdrup feltet.

På tre nærliggende felt arbeides det også med strømtilkobling fra land. Alle forstår at det er dumt å koble nye store strømkunder på nettet når det i utgangspunktet er knapphet og prisene er skyhøye. Strømkundene i sørvest-Norge har rett i at de betaler dyrt for å realisere de nasjonale politikernes klimamål.

Slik trenger det slett ikke å være om noen år når enda flere oljeinstallasjoner skal skifte ut gass med strøm. Ambisjonen – både til regjeringen og alle andre opposisjonspartier enn Frp – er at elektrifiseringen skal drives av nye vindmøller til havs.

Det skal komme så mange av dem at det blir strøm nok både til å eksportere mer og til å elektrifisere både på land og til havs.

Problemet er at det tar lang tid å utvikle vindkraftprosjekter som er økonomisk fornuftige. Sannsynligheten for at vi allerede i 2030 vil ha store mengder ekstra vindkraft er relativt liten.

Det betyr at stortingsflertallets mål om halverte utslipp på sokkelen kan være både vanskelig og dyrt å nå innen måldatoen, men at det noen år senere vil fremstå som både realistisk og smart.

Vanskelig å planlegge

Kanskje setter vi i gang så mange havvindprosjekter at vi får et gigantisk strømoverskudd mot slutten av det neste tiåret. Det fasinerende med strømmarkedet er jo at det alltid vil være geografisk begrenset. Vi kan ikke sende mer strøm ut av landet enn det vi har kraftkabler til. Nå for tiden kommer det stadige påminnelser om at vi ikke engang har kabler som gjør det mulig å utveksle særlig mye elektrisitet mellom ulike deler av landet.

Det faktum at strøm er en relativt stedbundet vare gjør det vanskelig å forstå strømdebatten, men det gjør det også vanskelig å planlegge. Det er ikke intuitivt lett å forstå at gassprisene i Tyskland bestemmer strømprisene i Norge når realiteten er at det, tross alt, bare er en liten del av den norske strømproduksjonen som kan flyttes til andre land.

Dersom stortingsflertallets ambisjoner om en gigantisk havvindsatsing blir oppnådd, blir det helt sikkert nødvendig med nye strømkabler til kontinentet og til Storbritannia, men vi kan fort komme i den situasjonen at vi i vindfulle perioder har mye mer strøm enn vi egentlig trenger.

Om vi da ikke har lagt til rette for at petroleumsaktiviteten drives med elektrisitet, har vi gått på enda en energipolitisk blemme.

Energikommisjonen

Regjeringens energikommisjon jobber for tiden med slike problemstillinger. Den skal avgi sin innstilling i midten av desember og da er forventningen at den har klargjort så mange sammenhenger og valgmuligheter at det blir litt lettere for politikerne å stake ut veien videre.

Samtidig er det ingen grunn til å tro at den vil legge til rette for en fremtidig energipolitikk som er åpenbart fornuftig. Det er rett og slett for mange usikre faktorer å forholde seg til. Ikke minst må de som planlegger fremtidens kraftpolitikk basere seg på usikre forutsetninger om hvordan politikken vil utvikle seg i tiåret som kommer.

I dagens situasjon ser vi hvor vanskelig det er. Historien om de to nye strømkablene til Tyskland og England er illustrerende:

Da vedtaket om dem ble fattet for mer enn ti år siden, lå det an til å at Norge skulle få en mye større vindkraftsektor til lands enn det vi har fått. Det var umulig for beslutningstagerne i 2011 å tenke seg at det på grunn av folkelig motstand ville komme vedtak i Stortinget i 2018 som i praksis satte stopp for nye landbaserte vindmøller.

Det var heller ikke den gangen mulig å forutsi elektrifiseringen som ville føre til et kraftig økende forbruk. Da stortingsflertallet samlet seg om å sende strøm fra land til Johan Sverdrup feltet, skjedde det mot oljelobbyens ønsker.

Alle politiske analytikere vet at Ap og Høyre i de store sakene nesten alltid gjør som oljeindustrien ønsker, men akkurat i striden om elektrifisering av Johan Sverdrup feltet valgte Ap for en sjelden gangs skyld å alliere seg med de grønne partiene. En politisk beslutningstager som i 2011 gjettet på noe så usannsynlig ville ha blitt sett på som uansvarlig.

Russlands struping av gassleveransene vestover har hele tiden vært sett på som en teoretisk mulighet, men i 2011 ble det vurdert som lite sannsynlig at det ville skje. Det var ingenting som tydet på at den europeiske strømbørsen ville utvikle seg slik den har gjort det siste året.

I dagens debatt er det en god del mennesker som mener at norske beslutningstagere burde ha hatt en åpning for at Russland destabiliserte det europeiske energimarkedet.

Det kunne man kanskje ha skrevet noe mer om i de ulike beslutningsgrunnlagene, men kraftplanleggerne måtte nødvendigvis legge de mest sannsynlig utviklingstrekk til grunn.

Dersom de hadde advart mot strømkabler med en begrunnelse om at vi ikke kunne koble oss tettere på et marked som Russland kanskje ville ødelegge, ville det ha blitt sett på som et politisk innspill – ikke som et faglig begrunnet argument.

Den viktigste lærdommen fra historien om de nye strømkablene er derfor ikke at man nødvendigvis bør gjøre noe nytt når det gjelder kabler, produksjon eller bruk av strøm, men at det må mer ydmykhet inn i beslutningene.

Ny politikk bør vedtas med den klare forutsetningen at det er den som ser mest fornuftig ut akkurat nå, men at det ikke er sikkert at den vil være det om noen år.

Slik det motsatte kanskje er tilfellet for beslutningen om å elektrifisere sokkelen.