Aslak Bonde: Putin samler Europa

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv. 

Analyse. Det er ikke bare hybridangrepet på de to gassrørledningene i Østersjøen som gjør at Ukraina-krigen denne uken gikk inn i en ny fase.

Enda viktigere er det at Russland formelt vil anerkjenne de okkuperte ukrainske regionene som en del av sitt land.

Fra og med neste uke vil den russiske fortellingen være at Ukraina driver angrepskrig. Fra før vet vi at det russiske lederskapet fremstiller den ukrainske ledelsen som et verktøy for USA og Nato. Altså er det vi som i den russiske propagandaen blir betegnet som angripere.

Russland lager en farlig historie

Alle forstår hvor truende det er. Russland er i ferd med å lage en historie som lett kan videreutvikles til en fortelling om at Russlands eksistens er truet.

I den russiske atomstrategien er dette et vilkår for bruk av denne typen våpen. Atomkrig er mer sannsynlig enn det var for to uker siden.

Hvor sannsynlig, er det ingen som vet. Vi har for lengst lært at rasjonell tenkning i Kreml kan være noe helt annet enn det vi i Vesten forbinder med rasjonalitet.

Dessuten virker det som om selv de beste etterretningsfolkene er usikre på maktforholdene innad i det russiske lederskapet og på regimets stabilitet.

Umiddelbart er det heller ikke lett å se rasjonalet bak sprengningen av de to gassrørledningene utenfor Danmark og Sverige. De er femti prosent eid av det russiske statsoljeselskapet Gazprom, og de var ikke lenger i bruk.

Europas energisituasjon forble uforandret. Ettersom russisk økonomi er svekket av vestlige sanksjoner, kunne man også tro at det var noen i Kreml som insisterte på at det kunne være bra å ha gassrørledningene intakt slik at man etter en eventuell fredsavtale med Ukraina igjen kan begynne å selge gass til Vesten.

Det er nesten så man kan lure på om det er andre enn Russland som står bak. De nordiske statsministrene har på et vis åpnet for spekulasjonene med omhyggelig å la være å si noe om hvem som står bak det de nå betegner som en villet handling i Østersjøen – altså en sabotasjeaksjon.

Samtidig legger de politiske lederne til setningen om at «enhver kan gjøre seg opp en mening om hvem som står bak».

Det er ingen tvil om at vestlige myndigheter tror det er Russland, selv om det ikke kan sies rett ut. Sprengningsaksjonene var så operativt krevende at det er vanskelig å tro at det kan være enkeltstående provokatører som står bak.

Følgelig gjenstår den forklaringen som umiddelbart ble lansert av ekspertene. Dette var en signalisering. Russland ville vise hvordan de kan ramme Europa og hvordan de evner å føre hybridkrig. Kjennetegnet ved en hybridkrig er at det er uklart om det faktisk er krigshandlinger vi står overfor.

Virker samlende

Paradoksalt nok har eksplosjonene i Østersjøen ført til at Russlands muligheter for å føre hybridkrig mot norsk olje og gassvirksomhet er blitt mindre.

Dersom det nå skjer en uforklarlig hendelse som bidrar til at Norge leverer mindre gass til Europa, vil det være åpenbart at Russland står bak. Sannsynligheten for at Norge, EU og Nato vil definere en slik hendelse som et angrep på vestlig energiforsyning er økt.

Det igjen gjør at frykten for russiske angrep mot norske oljevirksomhet kanskje er blitt overdrevet denne uken. Russland må vite at en sabotasjeaksjon av en viss størrelse mot norske installasjoner vil bli sett på som en regelrett krigserklæring mot Norge og Nato.

Kanskje er det akkurat det Vladimir Putin ønsker seg. Det er mulig at han nå er så desperat at han ønsker seg full krig. Det vil i så fall være en beslutning om å begå selvmord i ordets rette forstand, og inntil videre må vi anta at det i hvert fall er noen militære ledere som i så fall nekter å adlyde ordre.

Forhåpentligvis. Inntil videre kan det bare konstateres at uvissheten om tenkningen i Kreml er så stor at man ikke kan utelukke noen scenarier. Det igjen gjør at Vestens frykt for storkrig absolutt er begrunnet. Konsekvensen av det er at Europa samles.

De som nå argumenterer for at vi skal presse Ukraina til å gi opp krigføringen, blir slått beinhardt ned på. Putin-regimet er så truende og irrasjonelt – sett med vestlige øyne – at det er umulig å tro at det vil la andre vestlige land i fred, dersom de vinner frem i Ukraina. Når trusselen om krig er reell, samles folket.

Hvordan vil det ende?

Dermed står vi overfor det samme fenomenet som vi har sett i hele dette året. Russland gjør mange ting som åpenbart er motivert av ønsket om å splitte Europa og skape sosial uro.

Diskusjonen om Europas, og spesielt Tysklands, feilslåtte energipolitikk passer som hånd i hanske i den russiske strategien.

Påstanden om at vestlige politikere er, og har vært udugelige, ligger som et premiss for ytterpartier både til høyre og venstre og for energidemonstrasjonene som dukker opp over store deler av Europa.

Sammenhengen mellom energiknapphet og Vestens hjelp til Ukraina er også åpenbar for de mange kreftene i Vesten som nå argumenterer for at vi må få stoppet krigen i Ukraina på den ene eller andre måten. Slik sett virker Putins energikrig slik han åpenbart har ønsket seg det.

Parallelt med at Russland lykkes med sin splittelsespolitikk, skjer det stadig ting som motvirker den samme politikken. I vinter så vi hvordan Russlands aggresjon i praksis endret holdningene i Sverige og Finland slik at vi fikk en samling i Nato.

Det er nesten blitt en regel at Russland eskalerer situasjonen hver gang det begynner å røyne på i det europeiske samholdet.

Den tyske forbundskansleren Olaf Scholz har selvfølgelig problemer med å forklare sitt eget folk at det kan bli nedstengning av tysk industri i vinter, men han kan trekke fordel av at det etter gassrørledningseksplosjonene er blitt enda tydeligere at det er russisk energikrig, og ikke tysk inkompetanse, som er hovedårsaken.

Om frykten for splittelse i Europa er litt mindre enn før, betyr ikke det at den ikke kommer. På lang sikt er det mest interessante spørsmålet nå hvordan det tenkes i Nato-landenes hovedsteder om exit. Hva skal skje i det øyeblikket Ukraina vinner så mye terreng at Putin kanskje må gi opp?

I hvilken grad skal Vesten sitte som en velvillig og våpensupplerende observatør helt til Russland er drevet ut av Krim-halvøya? Det vil være en historisk ydmykelse av Russland, og vi vet fra mange hundre års historie hvordan ydmykede land kan komme grusomt tilbake etter noen tiår.

Ikke minst ville det ha vært interessant å vite om vestlige ledere fortsatt innstiller seg på at det kan bli mangeårig krig i Ukraina der frontene mer eller mindre er frosset fast.

Det var et scenario mange trakk frem før sommeren, men nå virker det nesten utålelig for Vesten å la Russland herje både med Ukraina og med Europa på den måten landet har gjort de siste ukene.