Aslak Bonde: Med rett til å lyve

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.­

Analyse. Ingen vet ennå om Sverige i sine bestrebelser for å komme inn i NATO har ofret kurdiske selvstendighetsforkjempere. Tyrkias president ga inntrykk av det på denne ukens NATO-toppmøte, men det kan hende at han skjønnmaler den avtalen han fikk med den svenske statsministeren. Det viktigste for ham er å styrke sin posisjon i Tyrkia før valget neste år.

For Sveriges statsminister gjelder det også nå å ikke motsi Tyrkias president i for stor grad. Avtalen med Tyrkia er skrevet i et meget diplomatisk språk.

Det kan hende at noen henvisninger til rettsstatsprinsipper og de europeiske menneskerettighetene gjør at kurdiske aktivister i Sverige er akkurat like trygge nå som de var for noen måneder siden.

Om det skulle være tilfelle, er det likevel dumt av Sveriges statsminister å si det høyt nå. Først når den tyrkiske nasjonalforsamlingen, og alle de andre NATO-landenes parlamenter, har godtatt avtalen, kan svenske myndigheter si rett ut hvordan de vil følge den opp.

Da vil det samme gjelde for Sverige som gjelder for Tyrkia nå: Det er ikke mulig å kaste dem ut av alliansen.

Kanskje er det slik, men det kan også hende at det motsatte er tilfelle: At Sveriges statsminister i forhandlingene med Tyrkias president virkelig har ofret de kurdiske interessene. Det vil gå lang tid før vi får noe i nærheten av en fasit.

Ny sikkerhetsarkitektur i Norden

På samme måte vil det gå mange år før vi ser betydningen av den historiske sikkerhetspolitiske nyorienteringen som ble vedtatt på NATO-toppmøtet. Etter mange hundre år med tidvis krig og rivalisering mellom de nordiske landene er de nå i ferd med å samles i en forsvarsallianse. Den sikkerhetspolitiske arkitekturen i Norden endres radikalt og Russland får en mye lengre NATO-grense å forsvare.

For det er slik det ganske sikkert ser ut fra Kreml. NATO er blitt en mye større trussel. Noe av det de russiske militærstrategene frykter aller mest er Norges og Danmarks F-35 fly. Nå som Finland blir med i NATO, blir det enda flere slike fly å beskytte seg mot. Selv om F-35 for oss er anskaffet som et reelt forsvarsvåpen, har det store offensive kapasiteter. Det er ingen logikk i at Norden skulle angripe Russland, likevel er det mulig å forstå at man i Russland er mer opptatt av våre evner enn av våre intensjoner. Så lenge Norden har et luftforsvar som kan sette store deler av deres styrker ut av spill, må Russland gjøre det som er mulig for å forsvare seg best mulig.

Følgelig er det duket for et høyere militært spenningsnivå i nord. På hver sin side av grensen kommer nordiske og russiske beboere til å leve med mer frykt, og trolig også med mer mistenksomhet, enn de gjorde før.

Naturlig svar

Dermed er det ikke sagt at det er galt med nordisk samling i NATO. Den er et naturlig svar på Russlands angrep på Ukraina. Vesten har lært at Russland ikke holder avtaler og ikke respekterer folkeretten, og da har ikke de vestlige landene noe annet valg enn å møte russerne med rå militær styrke. Sverige og Finland var nødt til å gjøre det som ga størst trygghet for deres grenser, og det tok bare noen måneder før det var bred politisk enighet i begge land om at de trengte NATO-landenes sikkerhetsgarantier.

Omfattende og opprivende debatt har det ikke vært i noen av landene. De aller fleste politikere og kommentatorer er enige i at Putin satte Sverige og Danmark i en tvangssituasjon, og de har gjort det som er vanlig i sikkerhetspolitiske debatter: Gjemt bort motforestillingene. Påstandene om at de som er imot svensk og finsk NATO-medlemskap er «Putin-forståere» har også sittet løst.

Kort sagt: Den brede offentligheten har akseptert påstanden om at det ikke blir økt spenning i nord fordi «Norden truer ingen».

Det store spørsmålet i tiden fremover blir om sikkerhetspolitikerne og forsvarsstrategene blir blindet av sin egen lavspenningsretorikk, eller om de umiddelbart starter arbeidet med å lage forsvarsplaner som kombinerer avskrekking med beroligelse.

Det sikkerhetspolitiske begrepet «beroligelse» dreier seg om at man i størst mulig grad skal lage forsvarsplaner og anskaffe materiell som viser at man utelukkende vil forsvare seg. Det dreier seg om å ha baser og å trene et godt stykke unna russergrensen, om å ha våpen som er mer defensive enn offensive i sin karakter, og ikke minst å ha maksimal åpenhet om alt hva man holder på med.

I dagens situasjon virker det naivt å snakke om beroligelse. Putinregimets aggressivitet og brutalitet er av en slik art at det utelukkende kan og bør møtes med rå makt. Beroligende tiltak vil av dagens makthavere i Russland bare bli sett på som uttrykk for svakhet. Det igjen vil i seg selv kunne øke spenningen. Det kan tenkes at Putin ikke hadde tatt sjansen på å invadere Ukraina, dersom han hadde vært helt sikker på at det ville føre til en massiv vestlig militær opprustning.

Høyspent i årevis

Ingen vet hvor lenge Vladimir Putin blir sittende ved makten, ei heller hva som kommer etterpå. De mest sannsynlige scenariene nå er at det langs hele grensen mellom NATO og Russland kommer til å være høyspent i veldig mange år. Det igjen gjør at det for Norden ikke vil være noen tvil om at avskrekking er mye viktigere i forsvarsplanleggingen enn beroligelse.

Samtidig skal den nordiske sikkerhetspolitikken som utvikles ha et ekstremt langt tidsperspektiv. Den arkitekturen som nå forlates har vart i 70 år, vi må tenke at det nye som formes skal vare minst like lenge. Da kan man ikke gi opp håpet om at det én dag vil oppstå et behov i Russland for å samhandle med naboene i vest. Nedrustning og tillitsskapende arbeid kan komme på dagsorden.

I en slik situasjon er det viktig at de nordiske forsvarsplanene og den sikkerhetspolitiske tenkningen er slik at det går an å ruste ned og å normalisere forholdet til Russland uten at vi fremstår som naive og åpner grensene for angrep. Et sentralt element i en slik forsvarsstrategi vil være forutsigbarhet og troverdighet over tid.

I de siste 70 årene har den norske basepolitikken vært en grunnsten for forutsigbarheten i sikkerhetspolitikken. Det har vært et kraftig beroligende tiltak at vi ikke har tillatt amerikanske baser på norsk jord. Selv om ny våpenteknologi og russisk aggresjon har gjort at vi har tilpasset prinsippene, står poenget fast: Den grunnstenen som ble lagt ned på slutten av 1940-tallet har vært viktig helt frem til i dag.

Tilsvarende må de nordiske landene nå legge ned grunnstener som det kan bygges trygt på i mange tiår fremover. De må være slik at de også åpner for beroligelse av et Russland som ganske sikkert frykter Norden i NATO.