Aslak Bonde: Lærerlønn er politikk

­Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse. Lønnsforhandlingene mellom lærernes organisasjoner og kommunenes interesseorganisasjon, KS, er akkurat like fastlåst som de har vært siden det ble streik for mer enn tre måneder siden.

Likevel har det skjedd en betydningsfull utvikling denne uken. Lederen for KS har omsider kommet på banen og sagt offentlig det som har vært realiteten hele tiden. Kommunene ønsker ikke noe lærerløft. De vil heller prioritere andre yrkesgrupper.

Ansiktsløs arbeidsgiver

For den som ikke kjenner til KS og lønnsoppgjørene i kommunal sektor, virker det pussig at en arbeidsgiver bruker tre måneder på å fortelle hvordan man egentlig stiller seg til motparten. Det skyldes at KS er en ansiktsløs arbeidsgiver. Forhandlingslederen, Tor Arne Gangsø, forholder seg til et mandat for forhandlingene som er laget av hovedstyret i KS.

Denne organisasjonen, som tidligere het Kommunenes Sentralforbund, men som nå har erstattet det siste ordet med «interesseorganisasjon», har et politisk sammensatt hovedstyre. Som et resultat av kommune- og fylkestingsvalget i 2019 er flertallet rødgrønt.

Likevel er styrelederen, Gunn Marit Helgesen, hentet fra Høyre. Dette er mulig fordi hovedstyret prøver å være så lite politisk som overhodet mulig. Målet er å ha konsensus om flest mulige spørsmål.

Det gjelder også lønnspolitikken. Når hovedstyret gir mandat til sine forhandlere, lener det seg tungt på fylkeskonferanser der de ulike kommunene har gitt signaler om hva som er viktig for dem i det forestående lønnsoppgjøret.

Signalene om hvem det skal satses på er ofte tydelige, mens det selvfølgelig aldri blir sagt noe klart om hvilke grupper som skal nedprioriteres. Koblingen mellom de politisk valgte kommunestyrene og de lønns-styrende fylkeskonferansene er også ganske uklar.

Oslo er den eneste kommunen som selv tar ansvar for lønnsforhandlingene. Som kjent ble det enighet i de forhandlingene, derfor er det ikke streik i Oslo-skolen.

Rettet pekefingeren mot politikerne

For Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag og LO-forbundet Skolenes Landsforbund, har det vært en evig kilde til frustrasjon at arbeidsgiversiden har vært så usynlig. I de siste streikeukene har de i stadig større grad rettet pekefingeren mot politikerne – både de som sitter i KS’ hovedstyre og de som sitter på Stortinget.

Frem til denne uken har det stort sett vært taust. Da NRK Debatten hadde streiken som tema på tirsdag, var det ingen arbeidsgiverrepresentanter i studio. Onsdag bestemte KS-ledelsen seg likevel for å snakke.

Gunn Marit Helgesen lot seg intervjue av NRK – både i Dagsrevyen og i Politisk Kvarter torsdag morgen. I diplomatiske vendinger sa hun det som det var: KS ønsker ikke å gjøre noe med det faktum at lærerne i de siste årene er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.

Kommunene ønsker å prioritere andre lønnstagergrupper – spesielt de som er i omsorgssektoren. Det er der rekrutteringsproblemene er størst, og det er på det området det har oppstått konkurranse mellom kommunene om å overby hverandre i lønnsvilkår.

Et eksempel er Beiarn kommune i Nordland som desperat har jobbet for å fylle to ledige sykepleierstillinger. Siste tilbud til de som kunne tenke seg å søke var gratis kommunal leilighet eller 100.000 kroner til annen bolig, i tillegg til at man uansett ansiennitet ble plassert i høyeste lønnstrinn. Bindingstiden var to år.

For de streikende lærerne står nå skriften veldig tydelig på veggen. Uansett hvor lenge de streiker, får de ikke presset KS til å gi dem mer enn det som allerede ligger på bordet. Ei heller kan de presse frem løfter om en bedre lønnsutvikling i årene fremover. I beste fall kan de få til noe på etter- og videreutdanning og andre typer arbeidsvilkår.

Deres håp nå ligger i politikken. Det er mulig å tro at lærerne kan være litt mer håpefulle etter denne uken enn før. Politisk sett er situasjonen nå følgende: Kommunene er blitt tydelige på at de prioriterer omsorg foran utdanning. De er selvfølgelig bekymret for at nesten hver femte lærer i grunnskolen er ufaglært, men de vil ikke bruke lønn som virkemiddel for å endre på situasjonen.

Denne prioriteringen står seg dårlig, om den måles mot politikernes retorikk om betydningen av utdannelse. Partiene overbyr hverandre i slagord om skolen som den viktigste arenaen for å skape et godt fremtidssamfunn. Partier konkurrerer også om å være flinkest til å satse på læreren. Ingenting sies å være viktigere enn å ha gode og kompetente lærere i skolen. Et viktig virkemiddel er å heve lærernes status og å stille krav om at absolutt alle de som tar ansvar for elevenes utdannelse er utdannet for å gjøre det.

Et bedre grunnlag enn før

For lærerne er det veldig bra at det er lokalvalg neste år. Etter at streiken på en eller annen måte er avsluttet, har de et bedre grunnlag enn før for å få spørsmålet om lærernes vilkår inn i valgkampen.

Kanskje er det fornuftig umiddelbart å be om frivillig lønnsnemd. Da vil de tape lønnskampen her og nå, men de vil stå igjen med et klart definert spørsmål til både lokale og sentrale politikere: Er de enige med KS i at lærerne ikke skal prioriteres?

Utdanningsorganisasjonenes erfaringer fra tidligere lokalvalgkamper er at det er vanskelig å få satt lønnsspørsmålet på dagsorden. Eller mer korrekt: De får stilt spørsmålet, men partiene svarer så ullent og så ansvarsfraskrivende at det ikke blir debatt.

I den kommende valgkampen vil det være vanskelig for politikerne å vri seg unna. Lærerne kan enkelt spørre dem om de er for eller imot KS’ arbeidsgiverpolitikk. Dersom de er for, må de nødvendigvis svare på hvordan de skal oppnå alle sine vakre mål for skolen uten å bruke lønnspolitikk.

De må også svare på utdanningsorganisasjonenes påstand om at et yrkes status og lønnsutvikling henger sammen. Kan man si at man vil heve lærernes status, samtidig som man med vitende og vilje aksepterer at de er blitt hengende etter i de siste årenes lønnsoppgjør.

De tøffeste politikerne kan svare slik KS nå gjør. Det er ikke bare lønnsutvikling som er viktig, det har også betydning hvilket lønnsnivå man lå på i utgangspunktet. Lærerne ligger midt på treet i kommunenes lønnshierarki, og ettersom de har samme lønn over hele landet, er de fortsatt blant de best betalte i noen av de minste kommunene.

Venstres utdanningspolitiske talsperson, Abid Raja, har allerede gjort det klart at han ikke vil følge en slik linje. Ifølge ham vil Venstre løfte lærernes lønninger.

Sannsynligvis kommer han til å få konkurranse fra andre partier. Den historiske kampen mellom SV og Venstre om å være lærernes parti er kanskje over, men det er ingenting som tilsier at kampen om å være best på skolepolitikk er slutt.

Mest interesse knytter det seg kanskje til Høyre, som i den siste fireårsperioden har hatt ganske få ordførere og lite makt i kommunene og fylkeskommunene. Selv om det er deres representant som denne uken har frontet KS sin lønnsprioritering, kan de si at det stort sett er de rødgrønne som har styrt. Det er de som må stilles til ansvar for at lærernes lønnskamp i denne omgangen ikke lykkes.