Analyse: Uklart om strømstøtte

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv. ­

Analyse. Den politiske sommerstillheten tok brått slutt.

I de mange sommerintervjuene med statsminister Jonas Gahr Støre har gjennomgangstonen vært at vi må forberede oss på en langvarig europeisk energikrise og at regjeringen ville vente på statsbudsjettfremleggelsen og energikommisjonen før den foreslo nye tiltak for å avverge og å kompensere for krisen.

Inntil da ville regjeringen «følge nøye» med på situasjonen.

For lenge å vente

Det ble for lenge å vente for de tillitsvalgte i regjeringspartiene. I slutten av forrige uke gikk flere av Arbeiderpartiets ordførere på Sørvest-landet offentlig ut med krass kritikk av sin egen partiledelse, og denne uken fulgte fylkeslederne opp.

Presset virket, og energiminister Terje Aasland ble stadig tydeligere gjennom uken på at det kommer nye tiltak. Planen er å presentere dem neste uke.

Det er nødvendig også fordi det nå er blitt klart at flertallet i Stortinget sier ja til kravet om å sammenkalle til et ekstraordinært stortingsmøte for å diskutere strømpriskrisen. Da må regjeringen ha en holdning.

Høyre-leder Erna Solberg sa på onsdag at hennes parti er innstilt på å gi forbedret strømstøtte til private allerede fra september. Regjeringens plan var opprinnelig at støtten først skulle forsterkes fra oktober. Da skulle den gå opp fra 80 til 90 prosents dekning av strømprisen når den overstiger 70 øre pr. KwT.

Når Høyre går inn for å øke en subsidie, er regjeringen sjakk matt. Statsministeren og finansministeren kan regne med at det blir et flertall i Stortinget for økningen, og da er spørsmålet bare om de skal tvinges til å gi mer penger til folk, eller om de skal gjøre det frivillig.

Konklusjonen er at private strømbrukere i Sør-Norge nå kan ta det for gitt at strømstøtteordningen blir bedre allerede neste måned.

Bedriftslederne sør for Dovre vet fortsatt ingenting om hvordan strømkostnadene kommer til å bli utover høsten og vinteren. Energiminister Aasland har sagt at det kommer en støtteordning, men det uklart både hvordan den blir og når den kommer.

Da Jonas Gahr Støre ble intervjuet om ordningen onsdag, ga han inntrykk av at regjeringens plan fortsatt er å endre regelverket slik at småbedrifter kan få samme fastprisavtalesystem som de store bedriftene har.

Det kunne virke som om det var det eneste støttetiltaket han hadde i ermet. Dersom det er riktig, kommer det et nytt opprør fra Ap-grasrota ganske snart. Forventningen nå er at det raskt kommer tiltak på plass som gjør at næringslivets strømkostnader blir håndterlige.

Hyttefolket har liten grunn til å tro på strømstøtte. Det er få i Ap og Sp som har satt søkelyset på hytte-eiernes økte strømkostnader, og om de hadde gjort det, er det liten grunn til å tro at SV ville ha sluttet opp om en ny subsidie til de med hytter.

Intern uenighet om energipolitikk

Diskusjonen innad i regjeringen om hvordan nye støtteordninger skal innrettes er helt sikkert ikke den vanskeligste.

Gjennom sommeren er det blitt stadig mer tydelig hvor uenige Arbeiderpartiet og Senterpartiet er om energipolitikken i stort. Når Stortinget etter alle solemerker samles senere denne måneden, blir det også debatt om strømkabler, nye reguleringer og makspris.

Da vil det bli synlig hvordan energipolitikk i stor grad dreier seg om vår tilknytning til EU og om markedsstyring av offentlig infrastruktur.

Fra historien vet vi at dette er to politikkområder der Ap og Sp ikke bare står på hver sin side, men der de har mye av sin identitet knyttet til motsatte og uforenlige standpunkter.

Det gjelder åpenbart tilslutningen til EUs energimarked. Den skjer ikke bare ved hjelp av strømkabler, men også ved at vi har sluttet oss til flere av EUs såkalte energimarkedspakker, og er blitt med i det europeiske energibyrået Acer.

Da striden om norsk Acer-medlemskap sto på som verst, var Sp anfører for motstanderne, mens Ap-ledelsen brukte uvanlig mye makt og kløkt for å nedkjempe de tillitsvalgte i LO og Ap som i utgangspunktet var enige med Sp.

I den saken viste Jonas Gahr Støre og den øvrige Ap-ledelsen hvor viktig det var for dem å fortsette EU-tilpasningen på det energipolitiske området. De tok store belastninger internt for å få viljen sin.

I valgkampen i fjor tonet Senterpartiet ned sin motstand mot EU-tilpasning, men det var bare mulig fordi det ikke var noen EU-spørsmål som var aktuelle.

Når få snakker om EU, er det mulig å være moderat, men ikke ellers. Sp er helt avhengig av at velgere og tillitsvalgte oppfatter partiet som det aller mest rendyrkede nei til EU-partiet.

Frontkollisjon

I dagens situasjon er det spørsmålet om stans av strømeksporten som utløser EU-diskusjonen. I våre avtaler med EU ligger det muligheter for å begrense eksporten, dersom vår nasjonale forsyningssikkerhet er truet, men det er ikke mulig å reservere strømmen for norske brukere bare for å sikre seg at prisen blir lavere. Et forsøk på å nasjonalisere energimarkedet vil være et eklatant brudd på inngåtte avtaler med EU.

For Ap-ledelsen vil det være utenkelig å gå inn for noe slikt. Dramaet innad i regjeringen er at det kanskje kan bli utenkelig for Sp-ledelsen å være med i en regjering som tviholder på norsk EU-medlemskap på det ene politikkområdet som for tiden fremstår som det aller viktigste.

En hovedgrunn til at Senterpartiet alltid har vært så sterkt mot EU-tilpasning er at partiet ikke godtar den såkalte markedsstyringen.

Kampen mot EU frem til folkeavstemningen i 1994 var en i stor grad en kamp mot EUs «frie flyt» av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Helt siden den gangen har Senterpartiet gjort seg til talsparti for alle dem som mener det er feil å legge markedsøkonomiske prinsipper til grunn for styringen av offentlige tjenester og infrastruktur.

Det var en energiminister fra Senterpartiet som i sin tid innførte markedsstyringen av strømmarkedet, men han representerte det Sp som eksisterte før den siste EU-kampen. Det var et Senterparti som oppfattet seg som borgerlig og som valgte Høyre fremfor Ap som regjeringspartner.

Nå mener absolutt alle i Senterpartiet at dagens strømkrise viser hvor fundamentalt feil det var å lage en børs for strøm. En markedsstyring som fører til at gassprisene i Tyskland bestemmer strømprisene i Norge kan ikke være annet enn gal. Det spiller ingen rolle at den har fungert bra i noen tiår frem til nå.

Det er det siste poenget Ap-ledelsen holder fast på. Selv om Arbeiderpartiet i de siste årene har endret sin retorikk og gir inntrykk av at den er mer for offentlig styring, er det foreløpig lite som tyder på at politikken vil bli endret i vesentlig grad.

Ap-ledelsen tror fortsatt på det gamle slagordet om at markedet kan være en god tjener for offentlig politikk. Kunsten er bare å sikre at markedskreftene ikke blir herre over politikken. Det sikrer man ved å fikse på dagens system, ikke ved å fjerne det.

Også på dette området ligger det an til frontkollisjon mellom de to regjeringspartiene.