Analyse: Rask norsk EU-tilnærming

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. ­

Analyse. EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, følger en av de eldste politiske levereglene: La aldri en krise gå til spille!

Etter at hun onsdag morgen holdt den årlige talen til Europaparlamentet om unionens tilstand er det åpenbart at hun og hennes kolleger ønsker å komme ut av energikrisen og Ukrainakrigen med et forandret og mer integrert europeisk fellesskap.

Hun varslet til og med at hun ønsker å endre på EUs traktater. I de siste tiårene har det blitt sett på som en umulig oppgave fordi det ikke bare kreves enstemmighet blant EU-landenes regjeringer, men også godkjennelse fra alle parlamentene.

Mange tautrekkinger gjenstår

Sannsynligheten for at det kan bli full enstemmighet om endringer i EUs grunnlov er fortsatt liten. Von der Leyens utsagn må først og fremst sees som en illustrasjon på at EUs ledere nå tror at det er mulig å gjennomføre radikale politiske endringer på andre måter.

Energimarkedene må endres, og det må gjøres noe for å sikre at EU-borgere flest kommer seg varme og mette gjennom vinteren. I tillegg må industrien få rammevilkår som gjør det mulig for den å fortsette det meste av virksomheten.

Hvordan disse målene skal nås, vet vi ikke så mye om ennå. Det som ble skissert av EUs energiministere forrige fredag, og av kommisjonspresidenten denne onsdagen er innspill til diskusjonene. Mange tautrekkinger gjenstår.

Likevel er det all grunn til å anta at det i tiden fremover blir en ganske stor samkjøring mellom de ulike landenes energipolitikk, og at EU tar enda et skritt i retning av å ha en felles finanspolitikk.

Da pengeunionen (euroen) kom på slutten av det forrige århundret, var det en stor svakhet at EU-lederne knapt ble enige om en eneste felles ordning for den finanspolitiske styringen. Skal man ha en felles valuta, er det en stor fordel, om ikke en forutsetning, at man også har en viss samkjøring av enkeltlandenes bruk av skatter og offentlige utbetalinger.

Ubehagelig søkelys

Når EU-landene blir enda mer samordnet og/eller integrert, blir det enda viktigere for Norge å passe på at det som vedtas i EU også passer for oss. Spesielt gjelder det på det energipolitiske området der Norge ikke bare er integrert, men der vi også har en spesiell rolle som vennligsinnet og stabil leverandør av gass.

I de siste ukene er det blitt klart hvordan den rollen gjør Norge litt mer tydelig enn vi kanskje hadde ønsket å være. Det europeiske søkelyset på våre gassinntekter er blitt ubehagelig sterkt. Det er rett og slett vanskelig å fri seg fra anklagene om at vi er en av krigens profitører.

Statsminister Jonas Gahr Støre har møtt disse anklagene med argumenter som er enda mer troverdige for ham enn for alle andre norsk politikere. Han er genuint interessert i å få til ordninger sammen med EU som gjør at vi kan få ned gassprisene og vise vår solidaritet med EU.

Den arbeidsgruppen han og von der Leyen er blitt enige om å opprette skal først og fremst jobbe med gassprisen, men det er ikke umulig at den også vil vurdere hvordan Norge på et fornuftig vis kan kanalisere noe av petroleumsindustriens superprofitt inn i EU-systemet.

Ettersom vi ikke er medlem av unionen, er vi ikke forpliktet av det som kommer til å bli bestemt i de kommende ukene, men regjeringen har helt sikkert bred ryggdekning i Stortinget for at Norge likevel bør gjøre det som er mulig for å unngå stemplet som krigsprofitør. Det holder neppe å gi noen ekstra milliarder til Ukraina, vi må antagelig sende en god del penger inn i EU-systemet.

Mest nærliggende er det at Norge bidrar i fond eller i andre ordninger som har til hensikt å holde tempoet oppe i det grønne skiftet. Energikrisen kan få to vidt ulike konsekvenser for EU. Enten kan den føre til at det blir et taktskifte i utbyggingen av fornybar energi i tillegg til nett og lagring som gjør det mulig å utnytte energien mye bedre.

Eller så kan den føre til at det grønne skiftet kommer i miskreditt hos velgerne, og at omleggingen fra fossil til fornybar energi blir bremset. Selv de grønneste politikerne må erkjenne at energiwende i Tyskland kunne ha gått bedre om man i større grad balanserte nedleggelsen av fossil og nukleær energi mot fremveksten av den fornybare.

Dersom regjeringen blir enig med EU om å lage et mindre markedsstyrt system for salg av gass, og dersom Norge blir med på finansieringen av grønne satsinger i EU, blir vi i enda større grad en del av det europeiske fellesskapet.

Det igjen gjør at det blir stadig viktigere for oss hvordan EUs ledere forandrer unionen. Det finnes eksempler på ordninger og regelverk som kan virke mot norske interesser rett og slett fordi de spesielt på energiområdet er så annerledes enn EUs.

Det finnes også eksempler på at energikrisen kan drive EU inn i Norges armer. EU-politikere som tidligere var imot fangst og lagring av CO2, innser eksempelvis nå at det kanskje ikke er så galt at CO2-lagring forlenger olje- og gassbransjens levetid.

Ny debatt om norsk medlemskap?

Når vi kommer tettere på EU, burde det opplagt være tid for en ny debatt om norsk medlemskap. Noen vil si det er forsmedelig ikke å sitte ved bordet når EU utformer en energipolitikk som har så stor betydning for oss. Andre vil svare at vi ved å stå utenfor har en mye bedre posisjon enn om vi satt ved bordet.

I forhandlingene om lavere gasspriser er vi nå en selvstendig og mektig motpart til EU, mens vi som medlem hadde risikert å bli overkjørt av de andre EU-landene.

Det er ikke lett å vite hvilket argument som veier tyngst, og da er det kanskje like greit at det ikke er et eneste tegn på at medlemskapsdebatten kommer.

Høyres leder Erna Solberg virker like uinteressert som hun alltid har vært. For ordens skyld skal det legges til at hun så absolutt er et ja-menneske, det er debatten om medlemskap hun sier nei til.

Jonas Gahr Støre vet at regjeringen går i oppløsning i det øyeblikket EU-medlemskap kommer på dagsorden. Senterpartiet er like mye mot unionsmedlemskap nå som partiet var da vi hadde folkeavstemningene i 1972 og 1994.

Den tidligere og den nåværende statsministeren vet i tillegg at forandringene i EU nå går så fort at veldig mye vil være bestemt lenge før vi rekker å avholde en folkeavstemning. Akkurat nå kan det virke som om EU-lederne rett og slett er for raske for oss. De bruker bevisst begrepet «krigsøkonomi» for å skape et forandringstrykk som EU ikke har sett siden Berlinmuren falt.

Så må det legges til at det nettopp var murens fall og EUs raske forandringer som foranlediget den forrige EU-medlemskapsdebatten. Det kan ikke utelukkes at historien gjentar seg, og at dagens ledelse i Høyre og Ap henter opp igjen gamle drømmer om norsk EU-medlemskap.