Analyse: Nødvendig politisk risiko

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.­

Analyse: Denne fredagen er det antatt at regjeringen vil foreslå endringer i forslaget om grunnrenteskatt for havbruksnæringen. Forrige uke ble forslaget til kraftskatt justert – sannsynligvis kommer det enda flere endringer og presiseringer før de nye skattereglene blir vedtatt.

Det er ingen tvil om at regjeringen ikke bare akter å foreta store endringer i viktige næringers rammevilkår. Det er også stor usikkerhet om hva som kommer til å gjelde.

Politisk risiko

Næringslivet og den politiske høyresiden har utvilsomt rett i at Støre-regjeringen nå har introdusert en politisk risiko for næringsaktørene som ikke har vært der på nesten to tiår.

Uttrykket «politisk risiko» stammer fra land og politiske systemer der man måtte ta høyde for at det over natten kom regler som kastet fullstendig om på alle lønnsomhetskalkyler.

Konsekvensen av at det er høy politisk risiko i et land er lavere investeringsvilje, og ekstra uforutsigbare fall i næringsaktørenes børsverdier.

Så skal det selvfølgelig legges til at den politiske risikoen i Norge er langt mindre enn i de landene der myndighetene var troendes til rett og slett å ekspropriere bedriftene. Hovedtrekkene i skattereglene for næringslivet ligger fast.

Svært lite tyder på at Ap/Sp er i ferd med å forlate sin grunnleggende holdning om at det private næringslivet må få så gode rammevilkår at det tar vare på, og skaper, lønnsomme arbeidsplasser.

Samtidig har Støre-regjeringen denne høsten vist hva den er villig til å gjøre når den er i et desperat behov for å stramme inn i statsbudsjettet.

Forslaget om forhøyet arbeidsgiveravgift for bedrifter som har ansatte med høy lønn, har rett og slett ingen annen reell begrunnelse enn at regjeringen trengte de 7,7 milliardene avgiftsøkningen gir. Det er en avgift det var umulig for den enkelte næringslivsaktør å forutse.

Om regjeringens innstramningsbehov blir like stort neste år, må næringslivsaktørene forberede seg på at de kan komme nye uventede forslag som gir direkte utslag på bedriftens bunnlinje.

Mer prinsipiell diskusjon?

I Stortinget brukes begrepet «politisk risiko» utelukkende i de generelle debattene i salen. Når opposisjonspartiene denne og neste uke legger frem sine forslag til alternative statsbudsjetter viser det seg at de i en viss grad godtar introduseringen av en viss politisk risiko. Kanskje med et unntak for Fremskrittspartiet som skal legge frem sitt forslag torsdag til uken.

Høyres forslag til budsjett kommer på tirsdag, og partiet kommer til å måtte godta noen av de ekstrapåslagene i skatt og avgift som regjeringen foreslår. Summene er rett og slett for store til at det er mulig å få balanse i budsjettene uten å ta inn litt ekstra skatt eksempelvis fra kraftbransjen.

Dermed burde det ligge an til en noe mer prinsipiell diskusjon om introduksjonen av politisk risiko. Er det rett og slett rimelig at Stortinget krever at næringslivet betaler litt ekstra inn i statskassen i krisetider? Og hvordan skal man i så fall gjøre det?

Først om metoden. Venstre la frem sitt forslag til statsbudsjett på tirsdag. Der var det spesielle høyprisbidraget for kraft fjernet. Det er den skatten som etter planen skulle legges på kraftselskapenes superprofitt.

I stedet foreslo Venstre å innføre en «midlertidig, resultatbasert skatt» som beregnes som all annen skatt – av det faktiske overskuddet i bedriftene. Det vil etter planen gi de samme inntektene til staten, men fjerne usikkerheten som har oppstått om investeringer i nye kraftprosjekter. Ekstraskatten skal avvikles med en gang strømstøtten avvikles, og det skal være kvartalsvis innbetaling.

Tanken bak er fasinerende: Dersom et selskap tjener veldig mye mer enn det hadde grunn til å regne med, skal det ikke bare betale den merskatten som følger av at overskuddet blir større, men det skal betale enda mer. Det blir en progressiv selskapsskatt som skal være knyttet til spesielle forhold og være midlertidig.

I utgangspunktet er det fullstendig feil at regjering og storting skal kunne justere skattesatser opp og ned avhengig av hvor stort overskuddet i en bedrift er, men samtidig kan det argumenteres for at usikkerheten om politikk bare slår inn på det tidspunktet der gevinstene av en investering er større enn det som lå i noen kalkyler. Uforutsigbarhet om skatt blir veid opp av uforutsigbarhet om supergevinst.

Dermed er vi inne på det store temaet: Hvis det er slik at politikerne griper inn for å hindre den største økonomiske risikoen ved en investering – altså konkurs − burde det da være en tilsvarende risikoavlastning på den andre siden?

Bør den delen av næringslivet som tjener ekstra godt hjelpe regjeringen når den kommer i en budsjettkrise?

Olje- og gassbransjen er det beste eksemplet. Frem til våren 2020 insisterte den på at det aller viktigste politiske håndslaget til bransjen var å sikre forutsigbare rammevilkår. Skatte- og avgiftsregimet skulle være slik at bransjen kunne forholde seg til det over år.

Da koronakrisen kom, ga bransjen avkall på dette prinsippet. Den lobbet frem nye skatteregler som sikret et fortsatt høyt investeringsnivå. Regjering og Storting ga avkall på et titalls milliarder i skatteinntekter i noen år fremover.

Når den samme bransjen nå melder om rekordhøye overskudd, mens regjeringen har uvanlig store problemer med å få balanse i statsbudsjettet, er det ikke da rimelig at olje- og gasselskapene hjelper til? At de rett og slett betaler inn enda mer til staten enn det som automatisk følger av at overskuddet øker? Forutsigbarheten sa jo bransjen selv farvel til i 2020.

Rollen som risikoavlaster

Et viktig premiss for et slikt resonnement er at aktørene i næringslivet etter hvert har vent seg til at staten er en risikoavlaster.

Det er skapt en forventning om at politiske myndigheter ikke vil la bedrifter med mange ansatte og store norske underleverandører gå konkurs. Den politiske forpliktelsen om å ta vare på arbeidsplassene til folk overstyrer ønsket om å la markedsmekanismene virke.

Det er dette daværende statsminister Jens Stoltenberg oppsummerte i følgende tese etter finanskrisen i 2008 og 2009. «Vi sosialiserte underskuddene og privatiserte overskuddene».

Under koronakrisen skjedde det samme. De som hadde mange ansatte, ble hjulpet så godt gjennom krisen at de kunne betale store utbytter til eierne med en gang krisen var over.

Det overraskende akkurat nå, er at regjeringen og stortingsflertallet ikke har gitt en bedre strømstøtte til bedriftene. Det kan synes som om kravene om et stramt budsjett faktisk har ført til at det i større grad enn før åpnes opp for at bedrifter faktisk skal kunne gå konkurs på grunn av uforutsette økonomiske rammebetingelser.

Om regjeringen med dette introduserer en ny politisk holdning er usikkert. Dersom strømprisene øker kraftig igjen utover vinteren, og dersom strømselskapene ikke tilbyr bedriftene så gunstige fastprisavtaler som regjeringen håper, kan det komme en konkursbølge.

Ut fra det vi frem til nå vet om påvirkning av politiske prosesser, er det grunn til å tro at også Støre-regjeringen vil gjøre det som er blitt vanlig: Gi ekstra støtte for å stoppe konkursbølgen, og å ta på seg rollen som risikoavlaster for næringslivet.