Analyse: Lillavelgeren er tilbake

­Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse. Høyre når stadig nye høyder på meningsmålingene samtidig som Frp og Venstre holder seg stabile.

Det rødgrønne flertallet, som har vært så stort at det på tross av en fallende trend holdt seg helt inn mot sommerferien, er nå definitivt borte. Hadde det vært valg i dag, ville Erna Solberg igjen ha blitt statsminister.

Men hva gjør vel det? Første valg er om nøyaktig ett år. Velgernes dom over regjeringen kommer ikke før om tre år. I Arbeiderpartiet er det mange nå som minner om at meningsmålingene for dem var på 40 prosent ett år etter at Erna Solberg hadde tatt makten – altså i 2014. Likevel ble det valgtap tre år etterpå.

Flere lillavelgere

De har selvfølgelig rett – både lokalvalget neste år og stortingsvalget i 2025 er vid åpent. Likevel har meningsmålingene nå stor betydning. Vi vet fra før at de virker inn på partienes strategi.

Det ferskeste eksemplet er Aps utvikling frem mot valget i fjor. Da gjorde Senterpartiet det knallgodt, og meningsmålingene viste at mange av distriktsvelgerne forlot Ap til fordel for Sp.

Ap-strategenes svar var å gi partiet en mer distriktsvennlig profil. De rødgrønne velgerne i storbyene ble i en viss grad neglisjert fordi meningsmålingene viste at de uansett ikke gikk over til borgerlig side.

Nå viser tallene store overganger av velgere fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet til Høyre. Pollofpolls gjennomgang av denne ukens måling for NRK og Aftenposten viser at Ap gir fra seg nesten 100.000 velgere til Høyre, mens overgangen fra Senterpartiet til Erna Solbergs parti er på 91.000.

Velgerne som flyter mellom Høyre og Arbeiderpartiet beskrives som lilla. I mange år var både strategene og vi som analyserer politikk ekstremt opptatt av denne velgergruppen.

Selv om det ikke var veldig mange lillavelgere, så var det de som bestemte hvem som kom til å få makten – både lokalt og nasjonalt. Forutsetningen for det resonnementet var at borgerlig og rødgrønn blokk var omtrent like store, og at det var de relativt få velgerne som fløt mellom dem som avgjorde.

I Arbeiderpartiet kom tankegangen om lillavelgeren etter hvert i miskreditt. En stadig bredere venstreside i partiet mente at strategien gjorde partiet alt for sentrumsorientert og tannløst.

Det siste var verre enn det første. Ved å tone ned klassiske venstrestandpunkter (et eksempel er nei til privatisering av velferdstjenester) mistet Ap evnen til å mobilisere folk ved valget.

Regnestykket ble som følger: Hvis vi gir opp kampen om 100.000 lillavelgere, kan vi bli såpass tydelig rødgrønne at vi får flere enn 100.000 ekstra til å møte opp ved valgurnene.

Det var et resonnement som trolig i større grad gjelder for et opposisjonsparti enn for et maktparti. I det oljerike Norge er det slik at styringspartier selv i kriser sliter med å få oppslutning.

Forventningene til hva de ansvarlige politikerne kan levere er så store at det virker som en umulig oppgave å innfri. Enda verre er det å få begeistring rundt et regjeringsprosjekt.

Når mobiliseringspotensialet blir mindre, øker betydningen av å påvirke de velgerne som uansett kommer til å stemme. Og da viser meningsmålingene at det er én ting som gjelder for tiden: Å stanse lillavelgernes bevegelse mot Høyre.

Mindre gjennomslag for SV

Konsekvensene i praktisk politikk er mange. Det kommer ikke minst SV til å erfare senere i høst når det skal forhandles om statsbudsjettet for neste år.

SVs talspersoner har i lang tid sagt at de vil presse regjeringen til å bryte skatteløftet som ligger i Hurdalsplattformen. Som kjent har Ap og Sp forpliktet seg til å holde det samlede skatte- og avgiftsnivået for folks inntekter uendret.

Selskapsskatten skal heller ikke endres. De eneste skatteøkningene Hurdalsplattformen «tillater» gjelder for formue.

Med de føringene er det opplagt at regjeringen kommer til å øke formuesskatten – antagelig både med endrede satser og nye verdifastsettelser.

Utenom det vil enhver ny avgift eller økning i skatten for folk med høye inntekter bli kompensert med kutt i andre avgifter og lavere skatt for de med inntekter under 750.000 kroner.

Dette igjen gjør at det er begrenset hvor mange milliarder ekstra regjeringen klarer å ta inn i samlede skatter og avgifter – noe som igjen legger føringer for hvor mye som kan brukes til å oppfylle løftene om bedre velferd.

Før sommeren, og før høyresidens store oppgang på meningsmålingene, skulle man tro at SV hadde et realistisk håp om å få regjeringen til å droppe skatteløftet. Blant de tillitsvalgte i Ap og Sp ville det være relativt populært – i tillegg ville det understreke at dagens regjering springer ut av den politiske venstresiden.

Nå sies det både offentlig og underhånden at det er uaktuelt for regjeringen å øke skattene utover det som er beskrevet i Hurdalsplattformen.

Årsaken er at Ap har en troverdighet i skattepolitikken som betraktes som helt avgjørende i kampen om å kapre lillavelgerne. I flere valgkamper på rad har Høyre påstått at Ap kommer til å la seg presse av Rødt og SV til å øke skattene.

Det har vært avgjørende for Ap-ledelsen at den har kunnet svare på disse påstandene ved å vise til at Ap helt siden 2005 har gitt løfter om ikke å øke skattene, og at det er løfter som partiet har holdt.

Dersom SV ikke får presset Ap til å fremstå som særlig mer rødt etter at budsjettforhandlingene er ferdige, blir det desto viktigere å få gjennomslag i et grønt krav.

Et av SVs viktigste klimakrav er å få reversert den gunstige oljeskattepakken fra 2020 og å få stanset utbyggingen av Wisting-feltet lengst nord i Barentshavet. AUF gjør felles sak med SV og presser på partiledelsen fra innsiden.

Også på disse punktene skal det mye til for at SV kommer særlig langt i budsjettforhandlingene. Regjeringsstrategene er livredde for å bli sett på som en brems for fortsatt petroleumsaktivitet. Det gjelder enda mer i Senterpartiet enn i Ap.

Ikke bare logikk

I Høyre tenkes det ganske likt som i Ap om oljepolitikk. Det er en ganske bred erkjennelse også der av at petroleumsaktiviteten om ikke så alt for lenge må gå kraftig ned.

Det fine med å være i opposisjon er, imidlertid, at man til en viss grad kan snakke ut av begge munnvikene. Høyre og Frp kommer ikke til å nøle, dersom de ser at de kan fremstille regjeringen som en lite lojal tilhenger av oljeindustrien.

Det vet at lillavelgerne er opptatt av fremtidige oljeinntekter. De vet også at mange velgere ikke har tidsperspektivene klart for seg.

Selv om det strengt tatt ikke er logikk i at Europas behov for gass nå nødvendigvis skal føre til mer leting, og mer utvinning av gass og olje etter 2030, så er det skapt et inntrykk av at vi i dagens situasjon må gi full gass også på prosjekter som vil stå ferdige i en annen tid.

Og det skal også sies om lillavelgerne: Et av kjennetegnene er at de følger ganske lite med på politikk og ideologisk tenkning. Det er derfor det er så lett å flytte dem over blokkgrensene.