Politisk analyse: Krisestøtte fra grøft til grøft

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.­

Analyse. Torsdag vedtok Stortinget å gi strømstøtte til de bedriftene som antas å ha størst problemer med å håndtere de økte strømprisene. Det skjedde uten særlig offentlig oppmerksomhet, fordi det som bankes igjennom nå i realiteten ble bestemt for seks uker siden.

Regjeringen lyktes i midten av september i å få med seg NHO, Virke og LO på en avtale der rundt tre milliarder kroner brukes på lånegarantier og såkalte energitilskuddsordninger til bedrifter der strømkostnadene utgjør mer enn tre prosent av de totale kostnadene. Avtalen var et resultat av tøffe dragkamper mellom de største arbeidslivsorganisasjonene og næringsminister Jan Christian Vestre. Dermed ble også Stortinget satt på sidelinjen. Regjeringspartiene kunne ikke i forhandlinger med andre partier åpne opp igjen det kompromisset som var inngått med partene i arbeidslivet.

Konstant krisehåndteringsmodus

Dette var regjeringens budsjettpartner, SV, klar over da den startet forhandlingene i Stortinget om strømstøttepakken til bedriftene. Den avtalen partiet fikk med regjeringspartiene på mandag dreide seg følgelig om tilstøtende ting: Økt bostøtte, mer til studentene og en meget begrenset økt støtte til dagligvarebutikker i distriktene.

I tillegg ble SV enig med regjeringspartiene om at det skal lages en offentlig utredning der mulighetene for å gi et mer stabilt og forutsigbart strømmarked undersøkes. Utvalget som skal lage utredningen skal ikke settes ned før regjeringens energikommisjon har levert sin innstilling.

Formelt sett er det en proposisjon om en ny tilskuddsordning som nå behandles i Stortinget. Det er den tiende proposisjonen om økt pengebruk som fremmes dette året. Siste fase av koronakrisen, de galopperende strømprisene og krigen i Ukraina har ført til at regjeringen stadig har måtte komme til Stortinget med ulike krisepakker. Det er et stort gap mellom det som nå skjer, og det som har vært det normale i vårt politiske liv; Nemlig at statens pengebruk i all hovedsak bestemmes av politikerne to ganger i året. Budsjettbehandlingen på høsten og behandlingen av revidert nasjonalbudsjett rett før sommerferien.

Vi må tilbake til 2019 for å finne normaltilstanden. Etter koronanedstengningen har politikerne vært i mer eller mindre konstant krisehåndteringsmodus. Det interessante er at vi i løpet av de siste årene har sett så ulike versjoner av dette moduset. Stortingsvalget i fjor førte til et oppsiktsvekkende skifte.

Frem til da hadde Solberg-regjeringen gang på gang blitt presset av opposisjonen i Stortinget til å øke koronastøtten. Erna Solberg har for lengst innrømmet at hun lot seg presse alt for langt da Stortinget våren 2020 endret på skattevilkårene for oljeselskapene. Det er også en allmenn oppfatning blant samfunnsøkonomene at den generelle bedriftsstøtten ikke hadde de avgrensningene den burde ha hatt. Nå i ettertid ser vi at de store selskapene lyktes med å få staten til å overta praktisk talt all risiko som fulgte med de endrede rammevilkårene. De næringsdrivende som ble rammet av koronakrisen, var de små og uorganiserte.

Til Solberg-regjeringens forsvar skal det sies at den antageligvis ikke hadde noe annet valg enn å la seg presse av opposisjonen på Stortinget. Fremskrittspartiet hadde rett før koronautbruddet bestemt seg for at det skulle distansere seg hurtigst mulig fra det regjeringssamarbeidet det hadde vært en del av i seks og et halvt år. Frp var mer enn villig til å bli med den rødgrønne opposisjonen på å overstyre regjeringen.

Stabil og rimelig forutsigbar budsjettpartner

Nå er den parlamentariske situasjonen endret i mye større grad enn man kan se bare ved å vurdere flertall og mindretall i Stortinget. Støre-regjeringen er, som sin forgjenger, i mindretall, men den har inntil videre en stabil og rimelig forutsigbar budsjettpartner. SV er i tillegg ganske så resistent mot lobbypress fra de store næringsorganisasjonene.

Resultatet er at krisehåndteringen nå kan sies å ha gått fra en grøft til den andre. Mens det før valget var slik at politikerne i for stor grad overtok risikoen som følger med å være privat næringsdrivende, er det nå blitt slik at politikerne insisterer på at næringslivet må bære risikoen for raskt skiftende rammevilkår selv. Ikke bare det: Dagens politiske flertall mener at hjelpen må gå den andre veien. Næringslivet må betale mer inn i skatt for å avlaste staten for den risikoen som følger med økonomisk krise og dyrtid.

Støre-regjeringens argument er godt. Dersom vi ikke har en rimelig balanse mellom det staten bruker på krisehåndtering og det den tar inn fra de deler av næringslivet som tjener på krisen, vil vi miste økonomisk kontroll. Renten vil stige mer enn nødvendig, og det vil i neste omgang kunne føre til et større økonomisk tilbakeslag. Når energiprodusentene og bedrifter med mange høytlønte nå bes om å betale adskillig mer i skatt og arbeidsgiveravgift, er det strengt tatt til deres egen fordel. De er, ifølge regjeringen, med på en hestekur.

Eller kanskje er det noe annet regjeringen ber om. Et av de store spørsmålene nå, er om noen av de største skatte- og avgiftsforslagene fra regjeringen er midlertidige eller blir permanente. Regjeringen er slett ikke tydelig i sin kommunikasjon – verken om den spesielle avgiften på ekstraordinære kraftinntekter, eller om økningen i arbeidsgiveravgiften for de ansatte som tjener over 750 000 kroner. Senest i Stortingets spørretime på onsdag skapte statsminister Jonas Gahr Støre tvil om arbeidsgiveravgiften. Han sa at den er midlertidig, men han la også til at den ikke er datofestet.

«Konklusjonen er at de næringslivslederne som nå klager over uforutsigbare rammevilkår har et godt poeng. De må regne med at risikoen ved politikk er større enn den har vært»

Trenger nye permanente inntektskilder

Dersom man ser på strukturen i årets statsbudsjettforslag, er det lett å tro at den ekstraordinære arbeidsgiveravgiften er kommet for å bli. En stor del av de økte kostnadene i budsjettet er knyttet til demografi. Vi blir flere eldre og trygdekostnadene øker kraftig. Samtidig er en av regjeringens tradisjonelle melkekuer i ferd med å dø. Bilavgiftene kommer aldri igjen til å komme opp på det nivået Finansdepartementets byråkrater var vant med. De trenger nye permanente inntektskilder.

Når Trygve Slagsvold Vedum neste år skal lage et budsjett uten å saldere med de 7,7 milliardene som den ekstra arbeidsgiveravgiften gir, kommer han til å få klar beskjed om at de pengene i så fall må finnes et annet sted. Det blir en vanskelig jobb. Spesielt fordi det i Hurdalserklæringen er gitt klare løfter både om at selskapsskatten skal beholdes som i dag og at det samlede skatte- og avgiftsnivået for borgerne skal være uendret.

Konklusjonen er at de næringslivslederne som nå klager over uforutsigbare rammevilkår har et godt poeng. De må regne med at risikoen ved politikk er større enn den har vært.

Samtidig må det legges til at den politiske risikoen frem til nå har vært usedvanlig lav, og at både sysselsettingstall, konkursstatistikk og de mange regnskapsrapportene som renner inn viser at veldig mange i næringslivet har rygg til å bære den økte politiske risikoen.

I tillegg har det siste året vist at regjeringen har såpass god kontroll på krisehåndteringen at den kommer til å gi mer hjelp til næringslivet, dersom det i de kommende månedene viser seg at spådommene om konkursras viser seg å slå til.