Analyse: Aps og Sps elendighet

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

­Analyse. En tidlig onsdag morgen for syv uker siden på Blaafarveverket i Modum skjedde det noe høyst uvanlig i politikken: Drevne politiske kommentatorer regelrett jublet for en regjering.

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum hadde tatt et dristig og aktivt grep i forkant av at de skulle legge frem statsbudsjettet. Skattene på energiproduksjon og lakseoppdrett skulle økes kraftig. Rådgiverne deres smilte fra øre til øre.

Tydelig lettet over at de kunne kvittere ut på det evige maset både fra pressen og fra egne tillitsvalgte om at regjeringen måtte handle. Endelig skulle det bli slutt på at regjeringen lot seg herje med av energikrise og dyrtid.

Fra happy til misfornøyd

De mest fornøyde kommentatorene kom naturlig nok fra to av de avisene som på lederplass erklærer seg som rødgrønne. Klassekampen og Dagsavisen.

I den siste uken har tonen fra Bjørgulv Braanen og Hege Ulstein vært ganske så annerledes. Braanen beskylder Ap-sekretær Kjersti Stenseng for å være «vulgærmarxistisk». Partisekretæren begrunner de dårlige meningsmålingene utelukkende med basis – altså økonomien.

Ifølge Braanen burde Arbeiderpartiet lære av sitt søsterparti i Danmark som for snaue to uker siden gjorde et oppsiktsvekkende godt valg. Mette Frederiksen har nemlig grepet på overbygningen – det som i gamle dager ble beskrevet som ideologien, men som nå kalles den store fortellingen om hva som må gjøres.

Hege Ulstein i Dagsavisen er også opptatt av de sosialdemokratiske partiene i Danmark og Sverige. De har begge gjort gode valg i høst, de har vært utsatt for nøyaktig den samme økonomiske krisen som vi i Norge, de har som Jonas Gahr Støre sittet med regjeringsansvar og de har som det norske arbeiderpartiet blitt utfordret både fra venstre og høyresiden.

Ulsteins konklusjon er at Aps og Sps hovedforklaring på de elendige meningsmålingene ikke holder. Problemene er ikke påført utenfra, de er i en stor grad selvpåførte.

Hege Ulsteins kommentar ble skrevet onsdag denne uken, da Dagsavisen publiserte en oppsiktsvekkende dårlig måling for Ap: 16,9 prosents oppslutning, og et fall på 5,7 siden forrige måling. Senterpartiet lå stabilt på det elendige nivået 5,3.

Selv om Ap-tallet kan være et tilfeldig utslag og kanskje justerer seg noe tilbake neste måned, er det ingen tvil om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er blitt betraktelig mindre populære blant velgerne på de syv ukene som er gått siden jubelpressekonfansen på Blaafarveverket.

Har få forsvarere

En nærliggende slutning er at velgerne ikke liker kraftige skatteøkninger. Selv om de i utgangspunktet «bare» skulle ramme kraftprodusenter og laksebaroner, så oppfattes det ikke slik av velgerne.

Det har festet seg mer eller mindre berettigede mistanker om at lakseskatten vil føre til rasering av kystsamfunn, og at kraftskatten vil stanse nye fornybarprosjekter, samtidig som den hindrer alle de kommunene som eier kraftselskap i å videreutvikle velferdstjenestene.

Et godt spørsmål både for regjeringspartienes strateger og for alle de kommentatorene som nå gir råd til Ap og Sp er hvorfor disse mistankene har festet seg.

Er det den politiske opposisjonen som har lyktes uvanlig godt i sin svartmaling av regjeringens forslag, er det lobbyistene som har vært ekstra flinke, eller er kanskje hovedproblemet at de som i utgangspunktet skulle forsvare regjeringens forslag ikke gjør det.

Det er oppsiktsvekkende hvor få av Aps og Sps egne tillitsvalgte og venner som nå står opp for regjeringens forslag. I Arbeiderpartiet er det spesielt dårlig partidisiplin.

Ordføreren i Skien engasjerte advokat for å vurdere om han kunne gå til sak mot egen regjering i spørsmålet om kraftskatt. Kanskje er det i strid med loven at den ble innført med tilbakevirkende kraft.

Over hele landet er det prominente Ap-politikere som raser mot regjeringens forslag om å vente med å gi nye statlige tilskudd til bygging av kommunale sykehjem og omsorgsboliger.

For ikke å snakke om at det nå ser ut til å oppstå en slags konsensus langs hele kysten om at forslaget om lakseskatt er dårlig forberedt og at det har uventede og negative effekter.

Både i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet er gjennomgangsmelodien blant de lokale tillitsvalgte nå at skrivebordsøkonomene i Finansdepartementet ikke har skjønt hvordan norsk oppdrettsnæring er skrudd sammen.

De har laget et utkast til grunnrenteskatt som ikke er investeringsnøytralt, slik departementet sier det er, og som rammer arbeidsplassene på land.

Da oppdrettsgiganten Lerøy denne onsdagen sendte ut permitteringsvarsel til 339 ansatte med en direkte begrunnelse i skatteforslaget, ble det i journalist- og økonomiboblen i Oslo sett på som utilbørlig utpressing av regjeringen.

Lerøy, som går med solide overskudd og deler ut godt med utbytte, var tilsynelatende villig til å sparke ansatte som en del av en aksjon for å bli kvitt en ny skatt.

Slik ser det åpenbart ikke ut for Aps og Sps tillitsvalgte i de delene av landet der oppdrettsnæringen holder til. Dette har Ap-nestleder Bjørnar Skjæran og Sp-leder Vedum fått med seg. De har i den siste tiden reist mye rundt på kysten.

Resultatet er at de nå er usedvanlig ydmyke, for ikke å si unnvikende, i sitt forsvar for den nye skatten. De står fast på at den skal komme, men er mer enn åpne for både den ene og den andre justeringen.

Tilpassing tolket som tilbaketog

Det er ikke bare forslaget til lakseskatt som kommer til å bli endret. Skatten på vannkraft blir heller ikke slik regjeringen varslet for syv uker siden. Også her må det tilpasses. Handlingsrommet for lobbyistene er stort. Og fremst blant de som lobber for endringer står en lang rekke ordførere fra Ap og Sp.

I seg selv er det ikke noe galt i at en regjering er lydhør og at den faktisk tar noe hensyn til lobbyistenes innspill. Politiske vedtak blir gjerne best, dersom de blir til i samarbeid mellom de som bestemmer og de som blir berørt.

Det kommer Støre og Vedum også til å si når de etter hvert skal fronte tilpassinger og endringer av sine skatteforslag. Deres problem er at regjeringen i utgangspunktet har hatt lite autoritet og at tilpassing derfor vil bli tolket som tilbaketog og svak ledelse.

Spørsmålet som gjenstår å besvare, er om regjeringstoppene kunne ha unngått berg og dalbanen. I ettertid er det selvfølgelig lett å peke på ting som skulle ha vært gjort annerledes, men kunne man allerede den onsdagen på Blaafarveverket se at noe ble gjort feil?

Selv ikke Dagens Næringsliv var spesielt negative den dagen skatteforslagene ble lansert. Det var først da statsbudsjettforslaget kom med ytterligere skatteøkninger for næringslivet at vinden blåste kraftig opp i retning mot regjeringspartiene.

De regjeringsvennlige kommentatorene blåste også bort. Verken Braanen eller Ulstein har i sine sammenligninger med Sverige og Danmark trukket inn den åpenbare forskjellen mellom våre tre land: Oljepengene.

Solberg-regjeringen la i sine åtte år opp til en mye mer omfattende pengebruk enn det regjeringene i Sverige og Danmark gjorde i samme periode. Dermed ble også behovet for innstramning sterkere her enn i nabolandene. Det er grunn til å tro at det er en av flere årsaker til regjeringspartienes historisk raske fall på meningsmålingene.