Marte Spurkland

Hvorfor har du/dere skrevet denne boken?

Som journalist og reportasjeleder har jeg vært med på å lage mange saker om elever i videregående skole de siste ti årene. Mediene har fortalt om «generasjon prestasjon» som jobber så hardt for toppkarakterer at de får psykiske skader av det, og om «curlingbarn» med ressurssterke og overbeskyttende foreldre. Samtidig har lærer «Anette» delt sine erfaringer fra sin skolehverdag med meg – en virkelighet som er milevis unna generasjon prestasjon og curlingbarn. Og det slo meg: Hvorfor forteller vi ikke historiene om Anettes elever, om lærere som Anette? Høsten 2016 og våren 2017 kunne jeg endelig gjøre det.

Hva er de viktigste poengene i boken?

At norsk skole er mer enn toppelever og problemelever. Elevene jeg følger gjennom siste året på videregående ligger på midten, på vippen. Kan havne utenfor eller innenfor. Droppe ut av skolen eller komme seg gjennom. De har evner, ambisjoner og fremtidshåp. Men en del av dem har noe i tillegg, som står i veien for gode skoleprestasjoner. Et hjem med så mye krangling at det er vanskelig å sovne om kvelden. Foreldre som aldri har kunnet hjelpe med lekser. Så svak familieøkonomi at de må ha en eller to ekstrajobber for å skaffe penger til PC, mobiltelefon, vinterjakke, middag. En kulturell spagat så komplisert at de ikke passer inn verken ute eller hjemme. Faktorer som gjør at de stiller 500 meter bak de mer ressurssterke elevene i spurten mot vitnemålet, billetten til fremtiden.

Er det noe nye synspunkter eller teorier som presenteres?

«Klassen» følger lærer Anette mens hun leder atten- og nittenåringene gjennom siste år på videregående. Et synspunkt jeg har landet på etter å ha fulgt læreren og elevene hennes dette året er at den viktigste samfunnsbyggingen som skjer i norsk skole er å hjelpe elevene på vippen til å vippe rett vei. Havne innenfor, ikke utenfor. Bli en av «oss». For det er ikke bare «generasjon prestasjon» som skal forme norsk fremtid. Hvordan det går med vippekidsa angår oss alle.

Hva vil du oppnå med boken (ut over det at så mange som mulig leser den)?

Jeg ville fortelle en annen historie. Et innblikk i en virkelighet som er langt fra storbyer og politikernes kontorer, men likevel nærmere enn mange tror. Og ikke minst; jeg ville vise fram noen virkelige skolehelter. Elevene som overvinner vanskelighetene sine og kommer seg opp og frem i verden. Lærerne som hjelper dem i klassereisen.

Hvem er målgruppen?

Alle som har vært elev i norsk skole, som er foreldre til barn i norsk skole og de som lurer på hvordan norsk skole kan se ut fra innsiden.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

Jan Tore Sanner, vår nye kunnskaps- og integreringsminister. Scott Frank, regissøren og manusforfatteren som står bak Netflix-suksessen «Godless». Kom igjen a, Scott, lag tv-serie av «Klassen». Den siste må bli uspesifikk: Vippekid og lærere der ute: Les boka. Du er ikke alene.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

Tjaaa... et sted mellom 12 og 20. Romaner og sakprosa. Noe for å bli klokere, noe for jobb, annet blott til lyst. Prøver å holde meg til utgivelser jeg vet er skikkelig gode.

Fører sosiale medier til at det blir mindre tid til å lese bøker?

Ja, åpenbart. Jeg prøver stadig å få bedre telefondisiplin. Legge den bort, lese noe langt og sakte.

Kan du anbefale en fagbok du ikke har skrevet selv?

«Thinking fast and slow» av Daniel Kahnemann. Skal innrømme at jeg ikke helt har kommet gjennom den selv, men jeg vender stadig tilbake til den. En klassiker fra 2011 om hvordan vi tenker, oppfatter og tar beslutningene som former livene våre. Ikke minst relevant for ledere som skal forstå sine ansatte og seg selv.

Finnes det en roman du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

«H for Hauk» av Helen Macdonald. En vill og vakker roman om å bearbeide sorg og å temme en hønsehauk.

Finnes det en bok du vil anbefale spesielt til politikere og/eller ledere?

«Thinking fast and slow» for ledere, og for politikere: «Tante Ulrikkes vei», av den norske debutanten Zeshan Shakar. En roman som gjør deg raskt klokere på norsk samfunn.

Vil papirboken stå like sterkt om ti år som i dag?

Nesten like sterkt, tror jeg. Fordi så mange liker følelsen av å holde en bok i hendene som er innbundet, lukter papir og ikke minner om et jobbverktøy. Men så blir det nok flere som oppdager at å lese på Kindle er veeldig lett. Lett koffert, lett å få tak i en bra bok å lese.

Hva liker du å gjøre på fritiden – utenom å lese?

Liker å sitte og surre med venner på bar, kafé, restaurant. Liker å henge med jentene mine og Lars. Liker fridager på hytta. Liker (nå blir jeg nesten litt flau) yoga.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

For både lærerikt og gøy: Simone de Beauvoir. Hun skulle få valgt lunsjbar.

Du har en rose og en kaktus – er det noen forfattere du vil dele de ut til?

Kaktus: Til forfattere av pinlig lettbeinte og lettkjøpte selvutviklingsbøker som påstår at livet er en barnelek. Skjerpings. Rose: Til Margaret Atwood. Takk for «The Handmaid's Tale» og alle de andre historiene som viser at livet er alt annet enn en barnelek.