ETTERLYSER SAMARBEID: – Så lenge funksjonshemmede ikke har en plass ved diskusjonsbordet, får vi ikke flere med funksjonsnedsettelser inn i arbeidslivet, sier Synne Lerhol, som er generalsekretær i Unge funksjonshemmede.
Foto
Ida K. Holm
Reforhandlingen av IA-avtalen
Funksjonshemmede holdes utenfor
Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå bekrefter tendensen man har sett i årevis: Yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede er lav og står på stedet hvil.
Regjeringen har på sin side satt som mål at fem prosent av offentlige ansettelser skal gå til funksjonshemmede og personer med hull i CV-en. Dette er Lerhol skeptisk til.
– Det er positivt at regjeringen setter et slik mål. Samtidig er det uklart hvordan og med hvilke tiltak dette skal oppnås, sier generalsekretæren til Velferd.
Ingen plass ved bordet
Saken fortsetter under annonsen
Arbeidet med å inkludere flere funksjonshemmede i arbeidslivet gjennom IA-avtalen har vært et trepartssamarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter. Unge funksjonshemmede har lenge etterlyst å få være en del av et dette samarbeidet.
– Likevel opplever vi at vi ikke får en plass ved bordet. Det skal gis honnør for å sette mål og ha ambisjoner, men vi får ikke flere funksjonshemmede i jobb dersom funksjonshemmede selv ikke blir inkludert i prosessen, understreker Lerhol, som skal si mer om dette på Velferdkonferansen 2018.
- Få også med deg Velferdbloggen: Gi oss en plass ved bordet
Problematisk reforhandling
Når det gjelder årets reforhandling av IA-avtalen, håper Lerhol først og fremst at avtalen vil bestå.
Saken fortsetter under annonsen
– Når det er sagt, er det ganske merkelig at vi heller ikke i denne omgang tas med på råd. Delmål to – å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid – er det eneste som ikke har hatt fremgang, men vi har ikke hørt noe fra forhandlingspartene, sier hun.
At funksjonshemmede ikke er med på å diskutere en eventuell ny avtale er utelukkende negativt, ifølge generalsekretæren.
Funksjonshemmede må anerkjennes som en ressurs.
– Det er veldig problematisk, fordi vi har mye å bidra med som kan få funksjonshemmede inn i arbeidslivet – og kanskje enda viktigere – holde dem der.
Saken fortsetter under annonsen
Ettersom Unge funksjonshemmede ikke har hatt en plass i diskusjonen om IA-avtalen, vet de heller ikke hvilke forslag som ligger på bordet. Det gjør det vanskelig å stille krav til forhandlingspartene.
– Vi ønsker en IA-avtale som er forpliktende overfor statlige og private arbeidsgivere og som inneholder konkrete tiltak, og vi ønsker en dialog med partene om hvordan vi kan få dette til, sier Lerhol.
Krever anerkjennelse
Det offentlige har mye å lære av det private næringslivet, mener generalsekretæren. For eksempel internskolering og annen tilrettelegging som ikke bare baner vei for flere funksjonshemmede, men også andre minoriteter.
Saken fortsetter under annonsen
Denne lærdommen bør helst være effekten av en holdningsendring, og ikke komme som følge av tvang og sanksjoner, mener hun.
Ansatte i offentlige etater bør gjenspeile befolkningen de leverer tjenester til.
– Det første som må skje er at funksjonshemmede anerkjennes som en ressurs, og at man erkjenner at det sløses med menneskelig kompetanse når denne gruppen blir holdt utenfor.
– Bedrifter som ansetter mangfoldig, tjener på det. Derfor er det viktig at for eksempel offentlige etater, som leverer tjenester til samtlige innbyggere, også gjenspeiler befolkningen gjennom sine ansatte, legger Lerhol til.
Kvier seg for kvoter
Saken fortsetter under annonsen
I forrige nummer skrev Velferd om den nederlandske forskeren Brigitte von Lierop, som mener kvotering kan være nødvendig for å øke sysselsettingen blant funksjonshemmede. Dette er ikke Lerhol enig i.
– En bedrift trenger riktig kompetanse til sin virksomhet, og funksjonshemmede trenger reelle arbeidsoppgaver. Det er mange grep som kan og bør gjøres før man vurderer kvotering, sier hun.
I et «pisk eller gulrot»-perspektiv kan kvoter i verste fall skape motvilje hos arbeidsgiverne, tror generalsekretæren.
– Pisk er uhensiktsmessig når målet bør være å skape gode holdninger. Gulroten bør heller være å dempe angsten for feilansettelser gjennom god kommunikasjon, sier hun.
Arbeidsgiver skal vite at Nav er der med verktøy og opplegg, slik at man kan ta vare på sine nyansatte. Dette er i dag ukjent for mange, forteller Lerhol. I tillegg må arbeidsgiverne lære seg å vurdere kandidater med nedsatt funksjonsevne på linje med andre, utfra kvalifikasjoner og ikke antagelser rundt funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom.
Tror ikke på snarveier
Når det gjelder andre tiltak for å få flere funksjonshemmede i arbeid, understreker Lerhol at det ikke finnes noen «quick fix».
– En mer inkluderende skole og bedre universell utforming er avgjørende. Vi ser at de med arbeidstrening og formell kompetanse kommer i jobb og blir der.
– Det er også for få fleksible deltidsstillinger – som er det gradert uføretrygd legger opp til. Der har samfunnet tilrettelagt, men arbeidslivet følger ikke opp. God tilgang på hjelpemidler og brukerstyrt personlig assistanse spiller også en viktig rolle.
Mange grep kan og bør gjøres før man vurderer kvotering.
– Er det urealistisk å få flere funksjonshemmede i jobb enn det er i dag?
– Nei. Å få alle funksjonshemmede i jobb, ja. Ikke alle kan jobbe, men vi kan få betraktelig flere i arbeid enn det er i dag, fastslår generalsekretæren.
Må møte mangfold med mangfold
En undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå viser at 85 000 funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet, ønsker seg en jobb. Dette er en mangfoldig gruppe med ulike behov, påpeker Lerhol.
– Da trenger vi også en mangfoldig verktøykasse.
Det er i tillegg utrolig viktig å bli kjent med gruppen, for den består ikke av kun døve eller kun blinde eller kun rullestolbrukere, presiserer Lerhol.
– Det er lett at man bare ser for seg én type funksjonsnedsettelser, men så lenge man gjør det får man aldri 85 000 funksjonshemmede inn i arbeidslivet, sier hun.
