Forskere fant vinneroppskrift for å hjelpe unge på randen

SINTEF gjennomførte nylig et forskningsprosjekt som evaluerte fem ulike prosjekter rettet mot utsatte barn og unge. Denne gruppen sliter med problemer som rus og psykisk sykdom hos foreldrene, sosiale problemer, lærevansker, skolevegring eller egen sykdom og rusproblematikk. Det kan også være ungdom som har havnet utenfor skolesystemet og inn i Nav.

– I 2016 fikk til sammen 55 norske kommuner statlig støtte til ulike tiltak rettet mot utsatte barn og unge. Disse tiltakene er av ganske ulik karakter, og i dette prosjektet ønsket vi å undersøke hvilken type tiltak som hadde best effekt. Kort og godt finne ut hva som er beste praksis, sier SINTEF-forsker Line Melby.

Etter gjennomgang av innholdet i fem ganske ulike tiltak og kvalitative intervjuer med både barn, ungdommer, foresatte og ansatte, er nå analysene og rapporten fra forskerteamet ferdigstilt. Resultatene viser blant annet at lavterskeltilbud har stor effekt, så lenge ungdommene blir hørt av de voksne når det gjelder «veien videre».

Flere suksesskriterier

Forskerteamet konkluderer med at det er tre klare suksesskriterier som går igjen i hjelpetiltakene som har størst effekt:

– Blant alle prosjektene som vi så på var det én ting som utmerket seg: nemlig at prosjektet åpnet for at barnet eller ungdommen selv blir hørt. Ungdommene er flinke til å fortelle hva de trenger selv og når de blir lyttet til. Brukermedvirkning er derfor den viktigste suksessfaktoren, sier Line Melby.

Det andre kriteriet forskerne trekker fram er viktigheten av «åpen dør» med lav terskel. Det betyr i praksis at ungdommen eller barnet har muligheten til å komme for å prate med en voksen som de kan stole på, uten å ha avtalt tid på forhånd.

– At man ivaretar barnets behov der og da, gjør også at det kan oppleves som mindre alvorlig å ta kontakt med voksne for en prat, utdyper forskeren. Dette gjør at tilbudet får en forebyggende effekt som er svært viktig.

– Vi ser generelt at forebyggende tiltak ikke får så stor prioritet som de burde hatt. Pengene går lett til akutte tiltak for de som har utviklet store problemer. Mye tyder på at slike tiltak forhindrer større problemer og bruk av masse tjenester senere, presiserer SINTEF-forskeren.

Den tredje faktoren som framstår tydelig for forskerne er behovet for kontinuitet i tilbudet. Altså at det ikke er drevet som et prosjekt med en start og sluttdato, men at det blir tatt i bruk som et fast tilbud hvor engasjementet blir holdt oppe hos personellet og at prosjektet har økonomisk forutsigbarhet.

– Vi ser at det er behov for mer langsiktig tankegang i kommunene.  Det er kritisk at hjelpeapparatet kommer tidlig på banen og at det deretter kan tilby kontinuitet i arbeidet med barnet eller ungdommen, ofte over flere år, sier Melby.

… men også barrierer

I tillegg til å finne suksesskriterier, trekker forskerne fram noen felles barrierer som gjør at tilbudene ikke fungerer som tiltenkt. Blant disse er manglende samarbeid mellom ulike etater, som for eksempel videregående skoler, Nav og barnevern. Kommunenes komplekse organisering var også et forhold som ble betegnet som utfordrende, fordi det førte til samarbeidsutfordringer – spesielt i større kommuner.

En del av de som ble intervjuet trakk også fram at denne typen arbeid krever forankring og kontinuerlig motivering, samt høy grad av informasjonsflyt mellom de ulike aktørene. Denne utfordringen var imidlertid lite tydelig i lavterskeltiltakene.

Manglende felles IKT-systemer ble også trukket fram som en ulempe som gjorde samarbeid mellom ulike aktører vanskeligere. Å kunne dele skriftlig informasjon på tvers av tjenestene på en enkel måte var et klart ønske fra mange av informantene.

Studerte ulike tilnærminger

De fem hjelpetilbudene som er evaluert i rapporten ble nøye valgt ut som relevante studieobjekt i samarbeid med Helsedirektoratet. Kriteriet for valg var at de var rettet mot en bred generell målgruppe og at tilbudet hadde mange ulike ansattegrupper, som helsesøster, psykolog, Nav og barne- og familietjenesten. De fleste tilbudene handlet om å gi et samordnet rus og psykisk helsetilbud til barn, ungdom og familier.

Tre av prosjektene var såkalte lavterskeltilbud. Her er det mulig å møte opp uten avtale for samtale eller råd, og der medbestemmelse fra ungdommene/barna vektlegges høyt i oppfølgingen. De to andre prosjektene som var med gir et mer omfattende tilbud. I disse prosjektene kommer barna inn i et system med et fast oppfølgingsforløp som strekker seg over tid.

Kjenner seg igjen i konklusjonene

Inger Sønderland er prosjektleder for Ung Arena i Oslo, som er et lavterskel/samtaletilbud til barn og unge. Prosjektet vektlegger brukermedvirkning og dialog i alle ledd:

– Jeg synes det var veldig interessant å lese denne rapporten, og konklusjonene stemmer med våre erfaringer. Hos oss er ungdommene med på absolutt alle avgjørelser, alt fra hvordan en samtale skal foregå, hvor den skal foregå, hvordan lokalene våre er innredet og hvordan vi informerer. De bestemmer til og med hva vi gjør på Snapchat, sier prosjektlederen.

Hun begrunner dette med at dette sikrer at alle får et tilbud. Om man skreddersyr tilbudspakker, er det en risiko for at det finnes ungdom som ikke passer inn i «boksen» og dermed ender uten hjelpetiltak.

– I dette prosjektet ville vi snu den modellen på hodet, og det ser vi fungerer veldig godt for ungdommene. Men vi bruker også mye energi på å snakke fram de andre tjenestene i kommunen. Vi ser at mange av undommene har sammensatte behov og trenger andre tilbud enn det vi kan tilby – som helsesøster, kontakt med Nav og liknende. Å få til et samarbeid mellom hjelpetilbudene er derfor også veldig viktig for oss, sier Inger Sønderland i Ung Arena.